Posts Tagged ‘Trans’

Jeg har fått tilgang til noen av standardskjemaene man må fylle ut når man ønsker kjønnsbekreftende behandling. Dette er altså en tykk bunke spørsmål som Rikshospitalet mener de trenger svar på for å kunne avgjøre om du er verdig behandling. Ofte møter man disse spørsmålene før man møter utrederne, og man tvinges derfor til å utlevere svært intime detaljer til personer man aldri har møtt. Her presenterer jeg et lite utvalg. Jeg har sortert dem etter fallgruve:

Feilkobling av kjønn

Hva likte du best å leke med i barnehagen? gutteleker/jenteleker/begge/ingen

Leker har ikke kjønn. Riktignok finnes det en utbredt forestilling om at noen leker er for jenter, andre for gutter, men hvilke leker dette er, varierer i ulike kontekster. I tillegg hviler dette spørsmålet (og flere tilsvarende) på antagelsen om at lekevalg i barndommen sier noe om kjønnsidentitet. Dette er en feilslutning med så mange feilkilder at jeg blir helt matt.

Har du følt seksuell opphisselse når du har på deg mannlige klær? (fra skjemaet for transmenn)

Dette er ett av spørsmålene som er ment å sile ut kanskje den mest stigmatiserte gruppen transfolk; de som knytter transerfaring til seksualitet. Det baserer seg på myten om autogynephilia. Den opprinnelige teorien handlet bare om transkvinner. Det empiriske belegget for teorien er mildt sagt omdiskutert og tynt. Noe tilsvarende har aldri vært beskrevet for transmenn. Rikshospitalet må derfor ha funnet det opp selv. I tillegg påføres transfolk skam over seksuelle følelser. Teorien ble opprinnelig laget for å forklare hvorfor homofile transfolk ikke kunne få behandling – en diskriminerende praksis som ellers i verden er historie, men altså ikke på Rikshospitalet.

Da du hadde seksuell kontakt første gang, var det med en kvinne eller en mann?

Hva dette skal kunne si om respondentens kjønnsidentitet er jeg ikke i stand til å forestille meg, annet enn at det selvsagt kan brukes til å sile ut homofile.

Det er god grunn til å tvile på at noen på Rikshospitalet i det hele tatt aner hva kjønnsidentitet er.

Krenkende

Nyter du dine følelser i penisen under seksuell kontakt? (fra skjemaet for transkvinner)

Dette er muligens relevant for å forstå hvilke behandlinger pasienten ønsker, men gir knapt noen innsikt i kjønnsidentiteten. Mer overordna er dette ikke noe som noen har noe med. Det krenker pasientens intimsone.

Her er mange spørsmål som dreier seg om hvilke(t) kjønn du har sex med og fantaserer om. Samtlige spørsmål tar for gitt at sex=samleie, heterofili og at alle mennesker kan deles inn i enten kvinner eller menn. Jeg husker at jeg følte meg tvunget til å gi en utførlig beskrivelse av alternative seksuelle handlinger av frykt for at utrederen skulle tro at jeg inntok en kvinnelig seksuell posisjon. (Uten at det hjalp.) Personenes fysiske kjønn begrenser bare i liten grad utvalget av seksuelle handlinger i den virkelige verden, i motsetning til hva Rikshospitalets utredere tror.

Oppskrift på psykisk uhelse

Spesielt ett av skjemaene utmerker seg med et tydelig budskap: Ekte transseksuelle hater kroppen sin. Jeg presenterer her samtlige påstander (hentet fra skjemaet for transkvinner, svaralternativer er: helt enig, enig, hverken ja eller nei, uenig, komplettt uenig):

  1. Mitt liv ville være helt meningsløst hvis jeg måtte leve som mann.

  2. Hver gang noen behandler meg som mann føler jeg meg såret.

  3. Jeg blir ulykkelig når noen titulerer meg som mann.

  4. Jeg er ulykkelig fordi jeg har en mannlig kropp.

  5. Forestillingen å måtte forbli mann gjør meg veldig trist.

  6. Jeg hater meg fordi jeg er mann.

  7. Jeg føler meg ukomfortabel med å oppføre meg mannlig i alle situasjoner.

  8. Bare som kvinne ville livet være verdt å leve.

  9. Jeg mistrives med å stå og tisse.

  10. Jeg er misfornøyd med å ha ansiktshår, fordi det virker mannlig.

  11. Jeg mistrives med å få ereksjon.

  12. Det hadde vært bedre å ikke leve enn å måtte leve som mann.

Ja, dette er virkeligheten for svært mange, og berører absolutt kjernen i hva det vil si å være trans. Problemene er at disse påstandene er blant de første som møter deg ved utredning, de inngår i en kontekst der de fleste vet at det finnes en fasit på svar du må gi for å få behandling og at de negative påstandene kan påvirke pasientens forhold til egen kropp, også etter fullført behandling (eller ved avslag på behandling). Et minimum burde være å formulere påstandene positivt, slik at respondentene aktivt måtte benekte dem. Men hovedproblemet er konteksten og kan bare løses ved å oppheve monopolet og innføre informert samtykke.

Det finnes flere fallgruver og mange andre problemer ved spørreskjemaene (der dårlig språk er det minste), men dette var det jeg anser som toppen av isfjellet, så får andre ta seg av resten.

Reklamer

Esben Esther Pirelli Benestad har lest Sprik og skrevet en omtale jeg er svært takknemlig for å få publisere her i sin helhet:

”Sprik”

av Tarald Stein
Utgitt i 2014 på hans eget forlag.
143 sider, 19 fortellinger, mange er tidligere publisert i Cupido

En velskrevet bok både til å le, gråte, smile og bli kåt av

Dette er en bok eller mer presist: En novellesamling som, ifølge ham selv i forordet, speiler hans egen utvikling fra ”forsøksvis heterofil kvinne til gjenkjennelig homofil mann”. Novellene er selvstendige fortellinger åpenbart inspirert av et mangfoldig og seksualitetselskende liv.

La meg si det med en gang: Dette er mer enn hetero/homo, dette er mer en trans. Her brytes heteronormene på så mange forskjellige vis at boken i pornografisk forstand, samlet sett, må representere et systemskifte.

Tarald Stein skriver godt. Språket flyter lett på hver eneste side, hva enten det utfolder seg og bokmål, nynorsk eller engelsk. Setningene er korte, men gir alle de detaljene og beskrivelsene vi trenger for å kunne ”se” hva Tarald skriver om. Skiver han om ALT? – Nei, selvsagt ikke alt tenkelig, men langt mer enn vi vanligvis får fra en enkelt forfatter. Alle novellene, så nær som en, har en hovedperson som forteller i jeg-form.

Denne hovedpersonen eier erotikkens, sensualitetens og kåthetens nådegave, hva enten han/hun (eller hen?) beskriver seg i besittelse av en våt skjede eller en stivnende pikk.

En venn sa en gang til meg at god porno kan man bare lese i 7 minutter av gangen. Det er noe i det. Boken Sprik er en ”pageturner” i den forstand at en jages fram mot ett eller flere klimaks i hver fortelling (novelle), men det er ikke så lett å ta mer enn to av gangen.

Det er lett å bli kåt av denne boken, og kåtheten kommer selv om Tarald vandrer fra homo, til hetero, til trans, trekant eller kikking. Tidvis er det som det han forteller ennå ikke har egnede ord, – vi forstår det likevel! Poenget er at han tar oss med. Han bruker landskapsbilder, underfundigheter, humor, saftighet og barsk romantikk iblandet skjøre og sterke følelser. Tarald Stein eier mangfoldighet også i erotikken.

Kanskje er det nettopp dette: Vennlig og kjærlig å bli tatt inn i livets, seksualitetens og erotikkens mangfoldige verden, som gjør denne boken så inderlig sexy? Her får man både le og gråte, her kan man bli stive og like fullt våte.

Mai 2014, Esben Esther Pirelli Benestad

BBC har en sak i anledning Chelsea Manning om hvordan transfolk velger navn. Og jeg har lenge tenkt på å skrive om mine gamle navn.

Mine foreldre døpte meg Ragnhild. Jeg likte aldri det navnet, men trodde (som de fleste) at det var noe jeg måtte slite med resten av livet. Jeg assosierte det til nasjonalisme, budeier og andre traurige ting. I 2003 hadde jeg bestemt meg for å skifte etternavn fra Nilsen til Stein, noe den nye navneloven åpna for. Jeg ville ha et mer uvanlig navn som ville gjøre det lettere for folk å huske det når jeg en gang ble forfatter. Men vel så viktig var det at jeg kunne bruke etternavnet som et mannlig fornavn på internett. Den gangen trodde jeg at jeg kunne klare meg med å være mann i den virituelle verden, og kvinne ellers. Jeg tok feil. Etternavnet var min mormors pikenavn (altså etternavn før hun gifta seg), og dermed hadde jeg en tilknytning også.

Jeg husker at jeg stod der med skjemaet i hånda. Tidligere og nytt etternavn hadde jeg fylt ut, daværende fornavn også. Nå skinte den tomme flata for nytt fornavn mot meg som en lysende mulighet. Jeg kunne faktisk kvitte meg med det navnet som ikke føltes som mitt! Men hva skulle jeg hete da? Så jeg spurte den første og beste, d.v.s. samboeren min, om hva jeg burde hete hvis jeg ikke skulle hete Ragnhild. «Katarina den store» foreslo han spøkefullt. Det tror jeg han angra litt på. For selvsagt burde jeg hete Katarina! Men jeg lot meg overtale til bare å ta Katarina i tillegg til Ragnhild. Dermed ble jeg hetende Ragnhild Katarina Stein på papiret, men jeg brukte bare Katarina fra da av. Altså i hele tre år.

Samboerforholdet tok slutt, jeg fikk barn og å være mann bare på internett var ikke nok.  I 2005 innså jeg at jeg ikke kunne leve som kvinne lenger. Denne gangen hadde jeg ingen samboer som kunne foreslå nytt navn, så jeg tråla navnebøker. Først spurte jeg riktignok forsiktig foreldrene mine hva de ville kalt meg hvis jeg hadde blitt gutt, men det hadde de visst aldri tenkt på. Så da var jeg overlatt til meg selv. Jeg laga lister over navn som passa og navn jeg likte. Dessverre var ingen navn på begge listene, før jeg fant Tarald.

Jeg skjønte med det samme jeg så det at det var mitt nye navn. At det er uvanlig var mest et pluss. Først seinere så jeg at forbokstavene mine ble TS – en vanlig forkortelse for transseksuell. Det ligner overraskende mye på Ragnhild, min søsters navn og et av min fars fornavn. Det skiller seg ikke ut fra de navna mine foreldre har valgt, annet enn i kjønn og at det er uvanlig. Men ingenting av dette var bestemmende for navnevalget – det gikk bare på magefølelse. Navneendringa ble innvilga høsten 2006. Det var ikke noe problem å få venner og familie til å bruke det nye navnet, ja, det gikk faktisk lettere enn med Katarina fordi de skjønte at dette betydde mer for meg.

I dag føles det som om jeg alltid har hett Tarald. Katarina er fortsatt et fint navn, og hadde nok passet på meg hvis jeg innerst inne var kvinne. En navneendring er ikke som en tatovering; man får ikke nødvendigvis lyst til å gjøre det flere ganger. Jeg fant endelig navnet mitt og trives veldig godt med det. Nå føler jeg at jeg har kommet så langt bort fra Ragnhild at jeg ikke lenger snur meg når noen roper det navnet (det er noen år siden sist), og jeg plages ikke lenger av at jeg het det en gang. Derfor tror jeg tida er moden for å avsløre det her på bloggen.

Feilkjønning

Posted: tirsdag 1 februar, 2011 by Tarald in Trans
Stikkord: , ,

Må du forsvare kjønnsidentiteten din?

Posted: mandag 31 januar, 2011 by Tarald in Trans
Stikkord: , , ,

Inspirert av Genderkid

Jeg har hatt dattera mi på besøk ei uke nå, og det har blitt mye prating, bl.a. om trans. Tidligere har jeg sagt at jeg var jente da jeg var liten og ble mann da jeg ble voksen. Nå er hun fem og et halvt år og var åpenbart klar for litt mer avanserte forklaringer. (mer…)

Jeg burde vært i seng, men der er altfor mye jeg burde gjort og jeg er altfor spent til å sove helt ennå. Om litt under 7 timer er det på tide å dra til flyplassen. Jeg gleder meg vilt til festivalen ejg er invitert på, Transfabulous!

På lørdag skal jeg altså snakke og lese dikt. Jeg har strevd en del med å oversette dikt fra Framandkar og skrive foredraget. Engelsken min kunne vært bedre, men jeg er overaska over hvor god den faktisk er. Nå blir utfordringa å snakke engelsk. Det har jeg vel ikke gjort siden Jeg hadde engelsk på skolen, siste gang i 1994. Heldigvis får jeg en del språktrening før det blir min tur, så det går nok greit.

Hele festivalen virker utrolig spennende og eksotisk. Samtidig er det litt skummelt å dra til en storby for før første gang. Altså, jeg har vært i storbyer før, men ikke i London. Komme jeg til å finne fram? Kommer jeg til å te meg som en skikkelig bonde i byen?

Nei, nå må jeg bestille taxi og sove. Natta!

Les mer på den engelske bloggen min.