Isaka Cecilie Isaksdatter – en tragedie om stahet og kjærlighet

Cecilie Olsdatter, Isaka Cecilies datter og min tippoldemor

Bygdeboka for Stord opplyste at hun var datter av Isak Stuva, men det var noe som ikke stemte. Jeg kunne ikke finne dåpen hennes, og da hun døde i 1879 ble 1804 oppgitt som fødselsår. Problemet var bare at «foreldrene» ikke gifta seg før ni år senere. Og selv gifta hun seg i 1827, så hvis hun var født i 1813 ville hun bare vært 14 år!

Lenge lette jeg rundt etter en passende Isak på Stord. Før jeg kom på sporet i bygdeboka for Fitjar (som er MYE mer pålitelig og oversiktlig enn den for Stord). Der var hun presentert med sin mann, og det stod at hun var fra Nedre Økland. Kunne det stemme? Tilbake til Stordboka, men ingen Isak der. Bortgjemt i en liten bisetning dukka det imidlertid opp ei enke etter en Isak. Cille ble hun kalt da hun døde, og hun kom fra Kvinnherad.

Nå kjente jeg at spenninga steig og tampen brant. Inn på Digitalarkivet og lete i Kvinnherad. Det var en fulltreffer! Jeg kunne nesten høre trompetfanfarer idet jeg leste navnet hennes registrert ved dåpen.

Det slutta imidlertid ikke der. Da jeg begynte å kartlegge familien tegna det seg en sterk historie. Isak og Cille gifta seg i 1786. Året etter kom sønnen Engel. Engelen levde i tre uker, og navnet gir et hint om hva som venter. I 1788 kommer Torgjer, og han overlever heldigvis. I 1789 kommer Harald, som begraves fire uker gammel. I 1791 får de en ny Harald, også han dør. I 1792 får de igjen en sønn, også han døpt Harald. Det er så jeg nærmest kan se dem bite tenna sammen og mumle at de gir seg ikke. Men også han dør, fire uker gammel. Den første jenta døper de Ingeborg i 1793, men det går ikke bedre. Året etter får de en ny sønn. Hva tror dere de døper ham?! Snakk om å være sta. Han blir bare 14 dager gammel. Den neste dattera kaller de igjen Ingeborg, og denne gangen går det bra. Hun lever opp og gifter seg på Stord. I 1798 kommer ei jente de kaller Engel, også hun lever opp. Sissel blir født i 1801, men hun lever bare i 14 dager. I 1803 kommer ei ny jente, og nå begynner de å bli kreative. Hun døpes Eli Haralde. Kanskje har de gitt opp å få en sønn ved navn Harald? Eli Haralde lever bare i seks dager. Jeg kan ikke forestille meg en sånn fortvilelse. Året etter ser det ut til at de helt har gitt opp å få en Harald, men ikke å lage barn. Denne sønnen døpes nemlig Bjørn, men det hjelper dessverre lite. Han blir seks uker gammel. I november 1804 dør Isak. Tilbake sitter Cille, gravid igjen. Den der siste ungen med alle odds mot seg, hun ble min tipp-tipp-tippoldemor.

Cille har nå bragt 13 barn til verden. Bare 4 levde opp. I tillegg fikk hun to sønner med sin andre mann. Barnedødeligheten var høy på denne tida, men det kan ikke forklare alle disse døde. Det er uvanlig at over 50% dør før de blir to måneder gamle, og så mange som 9 av 13 er eksepsjonelt. Verdt å merke seg er det også at de fire som overlevde sin første måned også ble voksne. I en tid da barnesykdommer var dødelige, det ikke fantes antibiotika mot vanlige infeksjoner og hygienen var heller dårlig er det også ganske uvanlig. Kanskje de arva foreldrenes stahet? Eller var de ganske enkelt friske og robuste, mens de døde barna hadde medfødte sykdommer? Cille selv ble gammel – 78år.

På ett av programma i den engelske serien av «Who do you think you are?» ble det nevnt at syfilis kan være årsak til en slik ekstrem barnedødelighet. Det ble (i en annen episode) nevnt et meget høyt anslag (var det 60% de sa?) over hvor stor andel av befolkninga som led av sykdommen. I likhet med Henrik 8. i England har vi ingen mulighet til å finne ut om Isak og Cille led av syfilis.

Det jeg sitter igjen med er en ny forståelse av hvor sta det er mulig å være. At de ikke slutta å produsere barn etter den 3. Harald? Var de virkelig så glade i hverandre? Eller var det ren plikt som gjorde at Cille gikk omtrent konstant gravid (kanskje til og med mer enn dokumentene gir inntrykk av hvis vi regner med noen spontanaborter)? Og at de insisterte på å kalle den ene etter den andre for Harald, til og med en jentunge? Jeg tror Cille må ha vært svært glad i sin far Harald. Andre ektepar nøyde seg gjerne med å kalle opp en unge etter samme besteforelder, enten ungen levde eller døde. Hele fem ganger forsøkte de å oppkalle et barn etter morfaren!

Jeg tror også at Cille var glad i Isak. Hun var ikke nødt til å kalle dattera Isaka. Mannen hun hadde gått konstant gravid for, han som var medvirkende til all hennes sorg i livet, hadde gått hen og dødd. Jeg ville i alle fall ikke syntes det var rart om hun kalte dattera Kari. Selv en ganske kynisk slektsforsker blir litt rørt av at hun kalte deres siste barn opp etter både den avdøde ektemannen og seg selv, som et siste ønske om å knytte dem sammen. Jeg kan ikke annet enn å beundre den staheten de la for dagen. Kanskje finnes det likevel glimt av noe jeg kan identifisere meg med, også i min mors trauste bondeslekt?

---

Oppdatering

Etter å ha konferert med historiker Elisabeth Solvang Koren og lest meg opp på radesyke (en diagnose som omfattet syfilis) er teorien om syfilis svekket. Tittelen er redigert og jakten på medisinsk forklaring fortsetter.

Grafsing?

(Oppdatert med ny infor 2019)

Finnes det ting i slekta og historien vi bør holde fingrene unna? Dette spørsmålet ble stilt på et forum for slektsforskere i anledning åpninga av landssvikarkivet. I den sammenhengen er selvsagt svaret nei. Vi må kjenne historien for å lære av den, og jo nærmere den kommer dess lettere er det å lære av den.

Men også i mange andre sammenhenger kan det å granske slekta føles som grafsing i andres privatliv. La oss ta et eksempel fra min slekt:

Cecilie Amalie blir født i 1880 i Ravnekroken  på Nordnes i Bergen. Ravnekroken ble så beryktet at man 18 år senere vedtok å endre navnet til Wulfsgården, men da var familien for lengst flyttet. Bare ett år gammel dør Cecilie Amalies mor av lungebetennelse. I folketellinga i 1885 finner vi henne hos pleieforeldre. Samtidig har faren, som er sjømann, stiftet ny familie og tatt med seg to av barna, men altså ikke lille Cecilie Amalie.

Kanskje fikk hun det bedre i fosterhjemmet, det vet vi ikke. Men følelsen av å bli valgt bort må ha vært ufattelig vond.

Cecilie Amalie (f. Kristoffersen)

I 1904 finner hun Henrik Severin. De gifter seg på Voss, der hans foreldre bor. Henriks familie jobber i jernbanen, men han klarer ikke helt å fylle sin far sporskifterens sko. De to nygifte bosetter seg på Nordnes; først i Strandgaten og siden i Madsensmuget. Henrik er stort sett løsarbeider og de må ha levd fra hånd til munn med mange barnemunner å mette. De får hele 11 barn.

En tid jobber han på Hansa bryggeri, og det var sannsynligvis årsaken til at det gikk som det gikk. Arbeiderne der hadde det «godet» at de kunne slukke tørsten med øl i løpet av arbeidsdagen. Denne praksisen førte til utbredt alkoholisme og mange triste skjebner.

Henrik Severin Hansen

4. november 1919 blir Henrik Severin innbrakt i fyllearresten. Der henger han seg. De bor nå i Bergens aller første kommunale boligkompleks, Rotthaugen. Her føder Cecilie Amalie deres siste og ellevte barn inn i en fattigdom som selv i 1920 kvalifiserte til hjelp fra det offentlige.

Fattigprotokollen kan fortelle at de fikk støtte til kull og ved, støvler og konfirmasjon. Barnet som fødes etter farens død er min farmor. Hun fortalte ofte om den gangen hun ble så glad for mye støvler at hun sov med dem om natta. Cecilie Amalie dør av hjernehinnebetennelse (hvis jeg forstår kirkeboka riktig) når farmor er 8år gammel.

Farmor ville sagt at dette er grafsing. Så lenge hun levde, var det ingen som nevnte Henriks dødsårsak med et ord. Min farmor var ikke noe enkelt menneske å omgås. Når jeg graver i slekta hennes er det delvis for å forstå mer av hvorfor hun ble som hun ble. Og noe av det jeg har funnet lenger bak, tror jeg ville gjort henne litt stolt. Tilgitt meg ville hun nok aldri gjort.

Etter meg kommer det også til å finnes en fattigprotokoll. Ikke bare har jeg søkt sosialhjelp et par ganger (med vedlagte kontoutskrifter), men det kommer til å finnes en haug med legeerklæringer og rapporter fra mislykkede arbeidstiltak. Værsågod, sier jeg. Når den tid kommer bryr det meg ikke om andre grafser i mine nederlag. Døde merker ikke sånt, og vi levende har godt av å skitne til fingrene.

Biologi uten plass til naturlig variasjon og avvik

Etter å ha sett det siste (endelig!) Hjernevask må jeg si at jeg ikke skjønner hvorfor Eia har lagd programmet, og enda mindre hvorfor han har fått betalt for å gjøre det. For ikke å snakke om at jeg ikke forstår hvorfor NRK har villet vise det. Men jeg innrømmer i alle fall at det er mye jeg ikke forstår, i motsetning til Eia selv.

For 15-20 år siden hadde programmet vært ganske revolusjonerende. Det var vel omtrent da Eia tok sin sosiologiske utdannelse. Jeg holder en knapp på at han burde ha oppdatert seg litt i mellomtiden. Hvis jeg skal forsøke å følge Eias resonnementer, kommer jeg opp med følgende, mye mer aktuelle problemstillinger:

1. Ingen hevder i dag at man kan operere og oppdra barn til å fylle en hvilken som helst kjønnsrolle. Derimot er det stadig flere som spør seg hvorfor vi i vår kultur bare har to kjønn, mens man i andre har betydelig flere. Hva man legger vekt på når kjønnsrollevalget tas, varierer også fra kultur til kultur. Finnes det et gen som får mennesker andre steder i verden til å forholde seg til flere enn to kjønn? Og antyder ikke det at IQen der må være høyere enn her?
2. Intersexbarn blir født med kjønnsorganer som ikke passer inn i vår tokjønnskultur. Det vi gjør er altså å overstyre naturen med kultur. Fullstendig friske barn gjennomgår omfattende operasjoner for at foreldre, samfunn og medisinere skal kunne forholde seg til dem som mennesker (det var da også det Diseth ufrivillig antydet; at hensynet til foreldrene er minst like stort som til barnet). Dette er kjønnslemlestelse. Nå altså forsvart av Harald Eia på vår statlige TV-kanal om enn ikke helt i beste sendetid. I stedet for å forsøke å gjette seg til barnets kjønnsidentitet ved hjelp av biologiske tester burde man kanskje heller vente til barnet kan snakke for seg selv?
3. Hovedpoenget er likevel ikke kjønnsaspektet ved det hele, men at dette er unødvendige operasjoner foretatt på personer som ikke kan gi et informert samtykke. I min verden er det overgrep. Skyldes den oppfatninga gener, eller kanskje testosteronet jeg tar?
4. Et annet interessant aspekt er hvordan den menneskelige biologi endrer seg i løpet av et menneskeliv. Hvis noen skulle få meg interessert i biologi, måtte det være med denne innfallsvinkelen. Kan det kanskje hende at kjønnsidentitet er biologisk basert, men samtidig ikke statisk? Ideen om at det bare finnes to kjønn står sterkt, men enda sterkere er ideen om at kjønn ikke kan endres. Diskursen rundt transkjønnethet bærer preg av det. hva er det egentlig som gjør mennesket så oppsatt på å låse verden fast i statiske kategorier? Kan det være et gen?
5. Selv Diseth er ikke i stand til å avgjøre en persons kjønnsidentitet ut fra biologien. Det må kanskje betraktes som et under at han tror den finnes. Det kunne vært interessant å bli presentert for ulike biologiske teorier om hva kjønnsidentitet er. Da ville den jevne seer også sett at biologien ikke alltid kan tilby fasitsvar.