Å tilgi seg selv

Jeg er ikke blant dem som skylder på seg selv for alt som går galt, eller angrer på ting som ikke er min feil. Ikke når det gjelder småting i alle fall. Men det fins et par ting som jeg har vanskelig for å tilgi meg selv for.

Da jeg var elleve år spurte mine foreldre meg om jeg hadde lyst til å flytte fra Bergen til Jølster. Spør aldri et barn om sånt! I den alderen har man ingen forutsetninger for å vite at det egentlig spørres om man fil flytte fra himmelen til helvetets forgård. Jeg tror jeg snart har klart å tilgi meg selv for at jeg svarte ja.

Dernest hadde jeg lenge vanskelig for å forsone meg med at jeg så lenge forsøkte å tilpasse meg forholda i helvetets forgård. Det tror jeg at jeg har klart.

Men hvordan skal jeg noen gang kunne tilgi meg selv for å ha forsøkt å være jente? Selvsagt burde jeg visst bedre, stolt mer på meg selv, som i de andre tilfellene. Og selvsagt hadde jeg små forutsetninger for å forstå hvordan kroppen kan lyve til alle rundt en, til man nesten tror på det selv. Jeg burde visst. Jeg burde sagt det høyt. I såfall hadde jeg for lengst vært den mannen jeg vil være.

Er det rart at tilpassning er et skjellsord i mitt vokabular?

Løsningen for meg har vært å forsøke å vende sinnet og bitterheten utover i stedet for innover. Bare slik har jeg overlevd. Og nå prøver jeg å ikke hate alle kvinner, selv om jeg har følt meg som en fange i den kvinneligheten de hyller hver dag.

Hovedårsaken til at jeg fikk avslag fra GID-klinikken var at jeg har levd så lenge som kvinne. De forsøker altså å gi meg skylda for deres egen inkompetanse. Fordi jeg har lidd meg gjennom en lengre periode som forsøksvis kvinne enn det de fleste transmenn har, skal jeg altså straffes med å aldri få bli den mannen jeg er. Jeg nekter å påta meg den skylden de prøver å overføre. Jeg kjemper mot den skyldfølelsen hver dag.

Redigert september 2008

Tabu

Hvor lenge har du ønska å være mann?

Det forventa svaret er «alltid», eller «så lenge jeg kan huske». Men det er ikke sant. Jeg ble fortalt at jeg var jente og hadde ingen mulighet til å betvile det. Så jeg prøvde å være det. Jeg har alltid ønska meg mørkere stemme, krafigere hake og penis – uten å trekke den konklusjonen at jeg vil være mann. Når jeg misslyktes i å være ei normal jente prøvde jeg å finne andre løsninger. Jeg skaffa meg venninner som heller ikke følte at de passa inn i bildet av den stereotype jenta, og vi hadde mye til felles og mye morro. Opp gjennom åra har jeg lest utrolig mye feministisk litteratur, inntil jeg så alle mine maskuline egenskaper og min aversjon mot en del kvinnelige som internalisert kvinnehat. Men det var ikke det. Det var resultat av å ha en kropp som uavbrutt løy for både meg selv om omgivelsene.

Da jeg først leste om transkjønna menn fikk jeg inntrykk av at de ville være normale menn, passe inn i stereotypiene. Stereotypier jeg hdde brukt år av mitt liv til å ta et oppgjør med. Og å være homofil transmann var åpenbart umulig. Hvis jeg hadde fått presentert et mer variert og åpent bilde a  hva en transseksuall mann var, hadde jeg spart mange år. Den «normale» mannen stemte ikke med mennene jeg kjenner. De går ikke ut i skogen og hogger ved eller mekker på bilen sin når de vil være i fred. Bildet av den «normale» mannen stemmer ikke med meg heller, og jeg har ikke noe ønske om å bli «mannen i gata».

Så ved første møte avskrev jeg transkjønna som en kategori for meg. Jeg fortsatte å prøve å være kvinne «på min måte». Og først da jeg ikke hadde krefter til det lenger klarte jeg å se meg selv. Først da innså jeg at kroppen min har løyet til meg og alle andre i alle år, og at det var på tide å gjøre noe med det.

Derfor er spørsmålet om hvor lenge jeg har ønska å være mann en smule sårt. Hvorfor kunne jeg ikke som så mange andre innse det allerede i barnehagen og gi uttrykk for det? Svaret er vel at jeg er ganske tilpassningsdyktig. Jeg har prøvd å leve som kvinne, men det ga meg store depresjoner. Selvsagt har jeg opplevd gleder ved det også, ikke minst gleden av å ikke umiddelbart bli avskrevet som «a nutcase». Men jeg orker ikke leve opp til løgnen lenger. Det å leve har det siste året fått et helt nytt og mer positivt innhold. Så får det heller være at jeg sniker meg unna spørsmålet om hvor lenge jeg har visst. Og jeg lover å prøve å ikke klandre meg selv for at jeg ikke innså det og sa det høyt tidligere.
Inspirert av Across and beyond og  Att vara en man

Og mens jeg er inne på tabubelagte temaer vil jeg nevne at det å være gravid ikke bare var fælt. Bl.a. fikk jeg etterhvert en skikkelig pondus. Ja, jeg følte meg innimellom som mer mann da enn jeg hadde gjort før. Og jeg likte det.

Konstruksjon og essens

Spørsmålet er i bunn og grunn om man kan bli kvinne. Dersom man konsekvent dyrker kvinnelige trekk i en person som er født med kvinnekropp; vil vedkommende da bli kvinne uansett? Eller finnes det noe iboende som bestemmer ens kjønn? Jeg er tilbøyelig til å svare ja på begge spørsmålene. Ja, jeg føler at jeg har blitt kvinne. Og ja; jeg mener at jeg innerst inne er mann.
Kanskje Simone de Beauvoir hadde det akkurat som meg? Hun mente jo at kvinne er noe man blir og at kroppen er en situasjon (som man tilpasser seg). Akkurat sånn føler jeg det også. Og trangen til å presisere akkurat de tingene vil jeg si tyder på at det ligger noe mer bak.
Så når man da som mann er blitt kvinne. Hva kan man gjøre med det? Kan jeg bli mann (igjen) om jeg går inn for det? Eller har kroppen som situasjon gjort uopprettelig skade, slik Gina (og Stefan) i Skade av Elin Brodin føler det? Kommer jeg noen gang til å finne en løsning? Eller er jeg dømt til å leve i dette ingenmannslandet resten av livet uten å føle meg trygg nok til å stå fram for resten av verden? For jeg føler at jeg må ha svar på disse spørsmålene før jeg slutter å tilpasse meg kroppens situasjon. Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får. Og kan jeg takle det? Vil ikke situasjonen før eller senere bli et fengsel som det bare fins en vei ut av?

Dette oppsummerer 2005 for min del. Dette var tanker som surra rundt og rund i hodet mitt uten at jeg klarte å finne en løsning. Jeg er sjeleglad for at jeg kom meg ut av det! I bunn og grunn dreide det seg om min eksistensberettigelse. Utrolig glad for at jeg fant ut at jeg hadde rett til å eksistere! Da kan jeg vel alltids takle at GID-klinikken ikke er enig…

Redigert september 2008