Ensomhet – en juletradisjon

Jula handler for mange om fellesskap og familie. Ensomhet er motsatsen og får gjerne ekstra oppmerksomhet i førjulstida. Folk står fram og får medlidenhet. I år har fokuset på de ensomme fordelt seg mer utover året, som i NRK-dokumentaren Innafor: Ensomhet.

Ofte framstilles ensomhet som å være for mye aleine. Man skulle tro at en som tilbringer 95% av tida si mutters aleine må være ensom, men slik er det ikke. Ensomhet handler om å savne fellesskap. Ikke alle mennesker er hypersosiale dyr og det finnes mange som trives aleine.

Det hender jeg savner fellesskap. Jeg har mista troa på dem etter tur og har dessuten en grunnleggende skepsis til folk i flokk. Men sånn til daglig plager det meg ikke. Ute av syne ute av sinn, som man sier. Så lenge ingen roper høyt at alle mennesker trenger et fellesskap eller jeg ikke tvinges inn i en setting der det forventes at jeg føler fellesskap, klarer jeg meg fint uten.

Alvorlig ensomhet føler jeg bare når jeg er omgitt av andre mennesker. Da føler jeg ofte på en eksistensiell fremmedgjøring. Jeg burde føle fellesskap med disse menneskene, men føler meg bare fremmed. Da blir jeg et mislykka menneske, for fellesskap regnes til kjernen av det å tilhøre denne dyrearten.

Jeg vil slå et slag for den minoriteten jeg tilhører; vi som ikke er ensomme aleine. Mange av oss trenger ikke medlidenhet, vi er ikke ensomme, vi har det best uten fellesskapspress. Jeg skal for første gang i mitt 42-årige liv tilbringe julaften aleine og føler lettelse. Ikke fordi familien min er forferdelig eller over gjennomsnittet slitsom, men fordi jeg slipper presset de dagene. Fellesskapspress gjør tvert imot at jeg kan bli ganske forferdelig og slitsom å være i hus med.

Så må det sies at det er et privilegium å trives i eget selskap. Det finnes mange som er ensomme aleine, kanskje fordi savnet etter fellesskap oppleves konstant. Jeg håper de får hjelp. Jeg er også privilegert fordi jeg veit at jeg har mennesker jeg kan kontakte hvis jeg vil være sosial. Riktignok blir jeg aleine selve julekvelden, men romjul og nyttår skal tilbringes med familien.

Selv om jeg sjelden føler fellesskap, finnes det folk som opplever fellesskap med meg. Når jeg tenker meg om, er det absolutt noe å være takknemlig for og en god nummer to til å oppleve fellesskap selv.

Med ønske om ei god høytid for alle, aleine eller i fellesskap!

GID-klinikken skaper angst og depresjon

Jeg sitter og leser dagens Klassekampen (23/7-07) og kom over en artikkel om psykolog Ole Johan Hovlands artikkel i Norsk Psykologforenings tidsskrift. Bakgrunnen er teorien om at angst og depresjon forårsakes av bestemte tankemønstre. Dette er også bakgrunnen for kognitiv adferdsterapi, slik jeg kom i kontakt med det ved et par tilfeller på Åsgård her i Tromsø.

Hovland identifiserer en del tankemønstre som er typiske for personer med angst og depreson. Eksemplene som trekkes fram i Klassekampen er overbevisninger knytta til manglende tilhørighet, svekka selvstendighet og overdrevne standarder.

Jeg tror han har rett i at det er en sammenheng. Samtidig antydes det at disse forestillingene ikke er reelle. Det stemmer med det jeg opplevde i kognitiv adferdsterapi, der man skulle lære seg å tenke på andre måter ved å handle annerledes. Problemet for meg var nok, og er fortsatt, at disse forestillingene er ganske reelle.

Som transkjønna mangler man tilhørighet i det sosiale kjønnet man tilhører. Hver dag møter man mennesker som omtaler en med feil pronomen. Så lenge man fortsatt har f.eks. pupper blir man stadig lest som kvinne i samfunnet. Det finnes altså en reell mangel på tilhørighet hos mange transkjønna. «De som sliter med manglende tilhørighet er overbevist om at behovet for trygghet og respekt ikke vil bli imøtekommet på en forutsigbar måte» skriver Klassekampen. Veldig gjenkjennelig! Det er i følge Hovland dette som sterkest indikerer depresjonsnivået.

Overbevisning om at man ikke kan fungere uten andre, svekket autonomi, og at man må leve opp til ugjennomførbart høye standarder tilsier på samme måte høyt angstnivå. Dette hadde jeg ganske liten erfaring med før jeg møtte GID-klinikken.

Et av kravene for å få diagnose og behandling er at man skal leve et normalt liv. Dette tolker de ulike fagpersonene der ganske ulikt. Samtidig henger det igjen forestillinger fra tidligere tider om at transkjønna må være heterofile og ikke ha barn. Dette er også forskjellig fra behandler til behandler. Man møter altså en rekke høye standarder som er umulige å leve opp til (i alle fall for noen av oss), samtidig som disse ikke er konstante eller klart definerte. Dette framkaller sannsynligvis angst for mange, samtidig som mangelen på tilhørighet og trygghet forsterkes, noe som sannsynligvis øker depresjonen.

Jeg vil derfor advare mot at man forsøker å kurere transkjønnas angst og depresjon med kognitiv adferdsterapi. Tankens kraft er stor, men kan sjelden forandre den fysiske virkeligheten, innbefatta GID-klinikkens rutiner og de ansattes holdninger.

Dette er selvsagt ganske enkelt skissert. Håpet om behandlig og framtidig tilhørighet kan selvsagt dempe både angst og depresjon. Likevel virker det ikke som om GID-klinikkens ansatte er tilstrekkelig oppmerksomme på at de gjennom sine utsagn og handlemåter kan gjøre allerede deprimerte mennesker enda mer ustabile. Jeg håper at de ikke er klar over det, for det andre alternativet er at de med vitende vilje påfører mennesker ekstra psykisk lidelse.