Det finnes noen transmenn som rager høyere enn andre. De er fyrtårn som leder oss andre utenom skjær og sandbanker. Hvem de er kommer sikkert litt an på perspektivet. I dag oppdaga jeg at en av disse døde i mai, uten at jeg fikk det med meg.
Matt Kailey (1955-2014) var en av de første homofile transmennene jeg hørte om. Jeg tror det var ganske tilfeldig at jeg bestilte Just Add Hormones fra Amazon en gang tidlig i prosessen. Den vakte gjenkjennelse, latter og ettertanke, kvaliteter jeg syntes at de fleste lignende bøker manglet.
Han ble som en ukjent storebror på den andre siden av havet. Seinere har jeg fulgt bloggen hans, Tranifesto, som fortsatt ligger der med et vell av nyttig informasjon, gode råd og kloke kommentarer. Han var et av de få menneskene jeg virkelig har sett opp til, fordi han var så klok. I ham så jeg hvordan jeg kunne bli om noen år.
Han var en av dem jeg egentlig hadde håpa å møte ansikt til ansikt. Så langt kom vi ikke. Jeg rakk det ikke før han trakk sitt siste sukk i mai, og det skulle gå et halvt år før jeg oppdaga at han var borte. Plutselig innså jeg at jeg hadde savna postene hans og sjekka facebook. Fred over minnet.
Jeg tror det var via Matt at jeg fikk høre om Lou Sullivan. Det går i alle fall ei linje mellom dem. Matt tok opp stafettpinnen der Sullivan slapp.
Som en fotnote vil jeg også nevne mitt poetiske forbilde, Øystein Ziener, også en av mine døde helter.
Måtte de få hvile i fred!
Tarald Stein 