Lest: Casanovasyndromet (dessverre)

Øystein Wiik har aldri skrevet god krim, men de tidligere bøkene hadde til tider en viss underholdningsverdi. Casanovasyndromet er beviset på at ille kunne bli verre. Dette er sammenblanding av sex og vold slik det absolutt ikke bør gjøres.

Tom Hartmann er en merkelig skrue. Jeg liker som kjent at detektivrollen innehas av andre enn politifolk, men da bør årsaken til at de havner i den rollen være ganske troverdig. Det er ikke tilfelle her. Heller ikke plottet virker særlig troverdig. Jeg mistenker forfatteren for å ha lest mer erotikk enn krim, og dette preger romanen i altfor stor grad. Det er mulig han også er inspirert av Oscar Wildes Bildet av Dorian Grey, men slektskapet er meget fjernt.

Slektskapet med Pornopung er derimot ikke til å ta feil av. Casanovasyndromet er en slags Pornopung på LSD uten realisme.

Bare dersom du tilhører dem som får orgasme av parterte menneskekropper og gjerne skulle vært flue på veggen i helvete er dette boka for deg.

Lest: Kosekrim

Jeg er svak for kosekrim – romaner som ikke påtar seg å flytte sjangergrenser eller være banebrytende, men bare gjor det de skal på en bra måte innenfor sjangeren. Den psykologiske dybden er gjerne ganske fraværende, men elementet av puslespill er derimot fremtredende. Men selv for en som altså liker slike bøker, når det gjøres bra, kan synes at det blir for mye av det gode. Nå har jeg lest Det høyeste kortet av Marco Malvaldi.

Den kan anbefales som lett underholdning. Ikke minst liker jeg humoren (som riktignok er mest fremtredende i begynnelsen). Likevel savner jeg for en gangs skyld at det står noe mer på spill enn en finurlig løsning på gåten. Det skal mye til før jeg savner slike typiske thriller-elementer, men her gjør jeg det. Hovedpersonen har ingenting å tape på om mysteriet løses eller ikke, han utsettes ikke for noen slags trusler og det hele blir svært pent og pyntelig.

Nå høres det kanskje ut som om boka er kjedelig, men det er den ikke. Den har en forbilledlig lengde på bare 189 sider og fortellingen drives fint videre fra side til side. Jeg liker også at fortelleren ikke er allvitende, selv om det dreier seg om en tredjerpersonsfortelling. Hovedpersonen Massimo er en likandes kar og heldigvis ikke politimann, men barista.  Selv om jeg altså savner thriller-elementer eller mer psykologisk resonnans, er det litt deilig å lese en krim der skurken verken er hovedpersonen eller et familiemedlem.

Flere steder i boka refereres det til tidligere bøker, og det er litt irriterende når dette er er den første som er oversatt til norsk. Jeg håper de andre også blir oversatt, for god kosekrim er det ikke nok av (dårlig wannabe krim med eller uten kos er det derimot flust av). Boka mangler helt blod og gørr, noe som er en fin avveksling.

Lest: Idiotiens forbannelse

Dette er ingen oppløftende lesedag. Det er svært sjelden jeg gir opp halvveis i en krim, men det hender. Vanligvis ville jeg ikke skrive om bøker jeg ikke fullfører. Hvem vet hvilke genistreker som er gjemt på de siste 20 sidene?

Men det får være grenser. Jeg har nå forsøkt å komme meg gjennom Mørkets ansikt av Jaran Dammann. Det er fortsatt mulig at jeg fullfører etter å ha blåst ut litt damp. Saken er at jeg ikkke kan fordra karakterer som oppfører seg idiotisk. Med det mener jeg at de tar irrasjonelle avgjørelser uten tilstrekkelig motivasjon. Dette skader troverdigheten.

I Mørkets ansikt finner vi en hovedperson som ikke kontakter politiet når han åpenbart burde gjort det. Dette er en gjenganger når det gjelder idioti i krimsjangeren, og mange plot avhenger av hovedpersonens idioti på dette punktet. Dessverre får leserne sjelden presentert årsaker til å unnlate å kontakte politiet som er troverdige nok. Spesielt gjelder dette norsk krim, siden nordmenn generelt ikke er opplært til å frykte politiet og heller ikke har grunn til det.

Hvis det «bare» hadde vært hovedpersonen som var idiot, hadde jeg kanskje ikke gitt opp lesingen. Imidlertid er også lensmannen i fokus en irriterende dust som ikke gjør det han åpenbart burde, selv om hans beveggrunner virker mer troverdige. Dersom hovedpersonen handlet mer troverdig, ville jeg nok kjøpt lensmannen.

Så kommer vi til politimannen som er endimensjonalt usympatisk i en slik grad at jeg tviler på troverdigheten. Han gjør alt han kan for å ødelegge for lensmannen og etterforskninga og har ikke ett eneste formildende trekk.

Plottet er avhengig av at bortimot samtlige karakterer gjør idiotiske ting, eller lar være å gjør det åpenbart logiske. Uten idiotien ramler det sammen som et korthus. Dette er rett og slett håndverksmessig juks.

Etter mitt syn bør antall idioter begrenses til maksimalt en per bok, og plottet skal ikke avhenge av idioti. Det skal mye til før framstilling av politiet som en samling hjernedøde nyttige idioter virker troverdig. Dessuten er det gjort så mange ganger før, til dels ganske bra, at forfattere bør vokte seg  for å ty til dette knepet.

Dette er årsaken til at jeg skyr thrillere, dersom de er tydelig merket. De fleste thrillere er basert nettopp på hvoedpersonens idioti, forbigående eller varig, og sværrt få klarer å gjøre det troverdig. Mørkets ansikt er (så langt jeg har lest, d.v.s. s. 212) mer en thriller enn en krim.

Av og til blir jeg rett og slett deprimert over hvor mye dårlig krim det finnes. Det er forfatterens ansvar å produsere en best mulig historie, troverdige karakterer og et spennende plot. Men så lange idiotien ikke utgis på eget forlag, klandrer jeg først og fremst forlaget som utgir krim med for lav kvalitet.