Testosteronmangel

Det er mange myter knytta til testosteronets virkninger. Transmenn merker sjelden noe til aggresjonen som mange hevder følger med testosteron. Mine erfaringer med å begynne med testosteron finnes her.

Nå har jeg dessverre fått oppleve å slutte med testosteron. Det er en opplevelse jeg bare unner transfobiske menn og mine verste fiender. Jeg har nå vært uten denne livseliksiren i et halvt år.

En av bivirkningene til testosteron kan være for høy blodverdi (Hb=Hemoglobin). For kvinner er det normalt med Hb på 11,7-15,3 (gravide sliter ofte med lav Hb), mens normalområdet for menn er 13,4-17,0. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid ligget i det øverste skiktet, først for kvinner (Hb 14 under graviditeten) og så for menn. Nå fikk jeg ny lege på Aker (der jeg går for kontroll av stoffskiftet) som mente at Hb på 18 var altfor høyt. Hun og fastlegen bestemte derfor at jeg ikke skulle ha mer testo før Hb hadde gått ned.

Dette er mange transmenns mareritt; å bli tvunget til å slutte på testosteron fordi leger innbiller seg at livet uten er verdt å leve. Vi får skrekkscenarioer i hodet av voksende bryster, mens, pipestemme, peniskrymp og tap av skjegg. Selv om vi vet at ingen av disse tingene skjer over natta og at mange av testosteronets virkninger ikke kan reverseres (i alle fall ikke etter 10 år, som i mitt tilfelle). For oss er det logisk å tenke tilbake, med gru, på den kroppen og de følelsene vi hadde før testosteronet ga oss en viss sjelefred.

Dette ufrivillige eksperimentet (som jeg inderlig håper snart er over!) har resultert i en viss lettelse. Stemma og skjeggveksten er omtrent den samme, brystkassa er like flat (viser at kirurgen fikk fjerna alt av brystvev), ingen blod i bokseren, ingen peniskrymp. Testosteronmangel burde derfor ikke være synonymt med jegets og verdens undergang. Så hvorfor føles det slik likevel?

De psykologiske effektene av testosteron er omdiskuterte og utviser stor individuell variasjon. For meg har testosteronet en antidepressiv virkning, og det siste halvåret har jeg i økende grad kjent depresjonen feste grepet. Kostholdet er endret: Det lille jeg hadde av matlyst er borte, og siden i sommer har jeg stort sett overlevd på pølser og sjokolade. Noe som igjen fører til lite energi og mer depresjon. Det er en begredelig tilværelse.

Dessverre har fettet mitt forflytta seg; fra magen har det flytt utover slik at rumpe og lår eser ut og ansiktet ser nesten like pløsete ut som pre-testo. Det er mulig det er sundt, men det er f… hverken flatterende eller behagelig for psyken. Totalvekten er (tross kostholdet, merkelig nok) den samme.

Jeg innbilte meg en gang at uten eggstokker og med mannlig personnummer, var det ingen som ville tenke på å frarøve meg testosteronets helbredende virkning. Jeg tok feil. Personnummeret mitt er nå mannlig, og da jeg sjekka med legen sa han at det ikke ville spilt noen rolle om egstokkene var vekk. Så der forsvant en av de viktigste grunnene til at jeg ønska meg operasjon, og frykten for testostopp slipper jeg ikke unna så lenge jeg lever.

Som sagt håper jeg at dette eksperimentet avsluttes snarest (og jeg nekter å sette min fot på Akers endokrinologiske poliklinikk igjen). Generelt skulle jeg ønske leger var flinkere til å lytte til pasientene sine, spesielt før de iverksetter drastiske tiltak som senker livskvaliteten. Mange pasienter opplever allerede lav livskvalitet og har ingenting å avse. Fastlegen min er stort sett over gjennomsnittet her.

Fett

«Hvilke forandringer merka du først etter at du begynte med testosteron?»

Dette spørsmålet får jeg av og til. Det jeg gleda meg mest til, var at stemma mi skulle bli mørkere. Men det første som skjedde, var at fettet på kroppen min begynte å flytte på seg. Rumpa ble mindre, låra ble mindre, ja alle kroppsdeler minka i volum på ganske kort tid. Bortsett fra magen. Mens mine 15-20 ekstra kilo tidligere var spredt i et ganske jevnt lag over hele kroppen, har de fleste nå slått seg til ro på magen.

Mange transmenn blir bitt av treningsdilla. Musklene blir større med testosteron, de syns mer og kan trenes til å løfte mer enn før. Jeg ble aldri bitt av den basillen. Faktisk er jeg mindre aktiv nå enn før jeg begynte på testosteron. Likevel ser det ut som jeg har litt muskler. Før var de mindre markerte musklene dekka av fett, så avsløringa av at de fantes kom ganske overraskende.

Selv om jeg aldri ble noen kroppsbygger, liker jeg synet av leggene (som ser ut som jeg spiller fotball), hendene som avslører beinstrukturen under huden, fingrene som ikke lenger ser ut som pølser og et ansikt med mer markerte trekk. Stort sett plager det meg heller ikke at jeg har mage. Den passer til meg, ganske enkelt.

Jeg hadde hørt og lest om omfordelinga av fettet som skjer når man begynner på testosteron, men ingenting kunne forbredt meg på å oppleve det selv. Jeg kunne ikke forestille meg at det skulle gjøre så stor forskjell. Jeg trodde dessuten at det var noe som skulle skje langsomt, litt etter litt. Tvert imot merka jeg forandring etter bare noen uker. Det var som om fettet var isen som dekka landmassene og langsomt trakk seg tilbake for å avdekke den mannskroppen som liksom alltid hadde vært der. Samtidig var den kroppen som ble avdekka en annen enn den jeg så i speilet i min kortvarig tynne periode (takka være høyt stoffskifte). Det var plutselig noe maskulint ved den, uten at det var så lett å sette fingeren på nøyaktig hva som gjorde den mer maskulin.

Derfor vil jeg plassere omfordeling av fett øverst på lista over undervurderte effekter av testosteron.

Hormonelle svingninger hos menn

Den som hadde testikler og selv produserte sitt testosteron!

Mange menn har for lavt testo-nivå uten at de vet om det. De symptomene jeg har er dårlig humør, irritabilitet og lav libido. Omtrent som PMS hos kvinner altså. Eller depresjon. Eller lavt stoffskifte. Hvis du er biologisk mann med medfødte testikler og merker noen av symptomene på depresjon, kan det være lurt å sjekke testonivå og stoffskifte først.

Transfolk – selvlysende og usynlige

Transkvinner er generelt mer synlige, inntil det selvlysende. Og det er slett ikke alltid selvvalgt. Det har sine ulemper. Mange transfolk vil helst ikke være så synlige. Det gjør dem utsatt for latterliggjøring og i verste fall hatmotivert vold på åpen gate. Testosteron fører til større endringer i skjellett, stemme og hårvekst enn østrogen. Har man først gjennomgått en mannlig pubertet vil ikke østrogen reversere utviklingen. De fleste transkvinner ønsker å se og høres ut som en hvilken som helst kvinne.

Transmenn er derimot ganske usynlige. Det kan være befriende å slippe andres vurderende blikk. Før vi begynner på testosteron må vi gjerne kjempe for å bli sett som noe annet enn kvinner. Etter ei stund på testosteron er mange av oss fortsatt småvokste til menn å være, men med dyp stemme, skjeggvekst og høyere viker ser vi stort sett ut som andre menn. Bortsett fra nakne. Siden mange ikke har tenkt over at det finnes transmenn, kan det komme som en ekstra overraskelse på folk. Overraskelse og frykt for det ukjente kan føre til farlige situasjoner, noe vi heldigvis ser sjelden i Norge. Det er også vanskelig å argumentere for bedre rettigheter for mennesker som er «usynlige».

Et annet aspekt er at kirurgien for transkvinner er mer utviklet enn den er for transmenn. Det betyr at man kan lage en vagina kirurgisk og få et bra resultat, mens en gjennomsnittlig stor og velfungerende penis i dag ikke er mulig å konstruere kirurgisk.

Jeg tror ikke det er lettere å være det ene enn det andre, men at vi har ulike fordeler og ulemper.

Jeg har valgt full åpenhet og dermed synlighet. Delvis fordi jeg ikke kan annet. Jeg er et av disse fryktelige menneskene som liker oppmerksomhet og ikke klarer å holde kjeft 😉 Men også fordi jeg mener det er viktig at vi blir synlige, med all vår variasjon. Dessuten ser jeg på synlighet som en slags forsikring. Skulle jeg bli utsatt for noe, tror jeg at min synlighet vil øke sjansen for at noen vil gripe inn eller i alle fall for at utøverne stilles til ansvar.

Hvis det hadde vært synlige homofile transmenn i Norge da jeg vokste opp, ville det neppe tatt meg hele 28 år å finne ut at jeg var en sånn. Da ville jeg kanskje også fått hjelp og behandling på Rikshospitalet. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det er lite jeg kan gjøre med det. Men jeg har et sterkt ønske om at ingen skal behøve å gå gjennom det samme som meg. Det tror jeg at jeg kan bidra til med å være åpen og gjennom skrivinga mi.

(Innlegget ble påbegynt som svar til ElineJ)

En kropp som ikke lyver

Immanuel skriver i dag om livet etter brystfjerning og jeg er helt enig. Å fikse på kroppen slik at den er til å leve i løser slett ikke alle problemer. En transmann-kropp blir aldri helt som andre mannskropper. Men den er mulig å leve med.

Jeg har tydelige arr på brystkassa, men det gjør meg ikke noe. Før operasjonen brukte jeg buksefyll, d.v.s. en penisprotese som fyller ut buksa, hver dag. Etter operasjonen har jeg kanskje brukt den to ganger. Jeg føler endelig at jeg er mannlig nok uten.

Stemma mi er også klart mannlig nå. Det hender fortsatt at fremmede feilkjønner meg, men stort sett gidder jeg ikke å påpeke feilen. Folk som har kjent meg ei stund sier at endringene er store. Jeg klarer ikke å se det selv, for i speilet (det som bare viser ansiktet) har jeg alltid sett et mannsansikt. Nå ser jeg det samme ansiktet på bilder av meg selv. Endelig kan du se på meg hvem jeg er!

Den største forandringa er hvordan folk forholder seg til meg. Karaktertrekk som før gjorde at jeg skilte meg ut, gjør meg nå litt mer vanlig, litt mer kjedelig. Jeg føler meg nå stort sett hjemme i andres oppfatning av meg, noe som er ganske nytt. Og det er deilig!

En flink lege innrømmer sine begrensninger

Jeg møter dem heldigvis ganske ofte: Flinke leger. De som innrømmer at de aldri har møtt en transperson før eller i alle fall ikke en transmann. De som spør og graver ut fra genuin nysgjerrighet og lytter til svara mine. Og når jeg kommer tilbake senere har de lest seg opp på området slik at de kan ta informerte avgjørelser om min helse. Eller enda bedre; de har satt seg inn i transproblematikk før jeg kommer, slik som i dag.

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.

Å leve på overtid

Immanuel har fått diagnosen transseksualisme, men har fortsatt mareritt om å bli «bortsorterad». Hans største frykt er min virkelighet.

En del vil påstå at det ikke kan være så ille å få resten av livet sitt i retur på GID-klinikken: Jeg lever jo fortsatt. Det får meg til å lure på om de hadde forstått alvoret hvis jeg ikke levde lenger. Sannheten er at det er lettere å glemme de døde enn de levende, så jeg klamrer meg fast fortsatt.

Å få avslag på GID-klinikken opplevdes som en dødsdom. Nå har jeg levd snart to år på ren trass og testosteron, snart to år på overtid. Jeg er sliten langt inn i margen. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle overleve avslaget. Heldigvis fikk jeg testosteron fra legen min. Det ga meg det lille håpet jeg trengte om at utsiden en dag kommer til å matche innsiden.

Jeg prøver å lappe livet mitt sammen så godt jeg kan, men det mangler store biter; følelsen av at kroppen min er min, trygghet på at jeg får lov til å være meg selv, mulighet til å senke skuldrene og være meg selv, tro på at hva jeg sier og hvem jeg er betyr noe som helst, evne til å stole på helsepersonell m.m.. Men har jeg klart to år i dette ingenmannsland, skal jeg vel klare en dag til og enda en og enda en… Jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg tror tross alt at det er vanskeligere å bortforklare, overse og glemme de levende enn de døde. Og jeg tilhører merkelig nok de førstnevnte og planlegger å fortsette med det.

Frokostvaner og et halvt år med testosteron

Før var det slik at jeg måtte ha noe søtt til frokost. Stort sett sjokoladepålegg. Hvis det ikke fantes (som i Sverige), gikk jeg heller uten frokost. Jeg klarte ikke å få ned noe anna.

Nylig innså jeg at det har forandra seg. Nå må jeg absolutt ha noe som inneholder kjøtt og fett. Skinke med majones for eksempel. Til nød noen croissanter.

Det kan ikke være noe anna enn et resultat av testosteronet. Riktignok hadde jeg håpa at jeg skulle slutte å like sjokolade, noe som ikke har skjedd, men at det skulle forandre frokostvanene mine såpass drastisk hadde jeg ikke regna med.

5 måneder på testosteron

I dag er det fem måneder siden jeg første gang smurte meg inn med testogel. Hva har skjedd siden da?

• Kviser – det blir bare verre og verre
• Stemmeskifte – vanskelig å vurdere hvor mye stemma har endra seg. Planlegger å spille inn et nytt klipp snart.
• Høyt stoffskifte
• Enkelte skjeggstrå
• Fettfordeling – hovedsakelig mindre fett på rumpe og hofter
• Hårvekst på mage og lår – og mer kroppshår der det var hår fra før
• Mulig hårfestet har begynt å anta en mer mannlig form, men det kan være ønsketenkning
• Grovere hud i ansiktet
• Klitoris har blitt litt større

Bortsett fra kvisene synes jeg endringene går for langsomt. Det plager meg dessuten at jeg ikke vet om jeg får noen kirurgisk hjelp. Det mest elementære vil koste 80 000 kroner å gjøre privat. Det er omtrent en årslønn for meg.

Jeg har ikke merket noen psykiske forandringer.

Hvis det ikke var for bokutgivelsen og alt det positive som har fulgt med den, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Ikke kødd med mora mi!

Helt sia jeg var liten har jeg vært opptatt av ikke å gjøre mora mi lei seg. Jeg kan ikke peke på noen annen årsak enn at det var det verste jeg visste; at hun blei lei seg. Jeg ville ikke fortelle henne om ting jeg syntes var vanskelig, for at hun ikke skulle bli like lei seg som meg.

Etter at jeg kom ut sommeren 2006 forandra det seg. Egentlig litt før det også. Jeg klarte ikke å skjule hvor deprimert jeg var før jeg fant ut av ting. Og etter den sommeren følte jeg plutselig at det gikk an å snakke med henne om det meste.

Likevel henger det i at jeg vil beskytte mora mi. Så når hun ringer i kveld og spør hvordan det går, mumler jeg at «det går no». Jeg har vel aldri vært særlig flink til å lyve. Så det ender selvsagt med at jeg griner (nei, testosteronet gjorde ikke at tårene tørka inn) og legger ut om at det ikke er mulig for meg å få noen operasjoner. Jeg er i en blindvei og GID-klinikken har sperra veien ut.

Og mamma blir nok lei seg. Men det er faktisk ikke jeg som gjør at hun blir lei seg; det er GID-klinikken. Ira Haraldsen og Frøydis Hellem har gjort livet vanskelig for mora mi. Og det skal de neimen ikke slippe unna med!

Inkompatible vinger

Always ultra med vinger er ikke tilpassa boxershorts. I wonder why…

Det har seg altså sånn at testosteronet tilsynelatende har satt hormonspiralen min ut av funksjon. Ingen advarte meg mot at det kunne skje. Heldigvis varer det nok bare en dag, så jeg burde vel ikke klage. Men jeg klager likevel. Menn skal ikke blø fra underlivet uten å frykte for livet og kjøres i ambulanse til nærmeste sykehus. Eller noe sånt. Og jeg nekter i pur trass og optimisme (i et intenst forsøk på fortrengning) å kjøpe nye bind.

Det er med andre ord en sånn dag da jeg hater alt og alle, og i særdeleshet kroppen min.

T-dag 3: Skjer det noe? Tja?

Jeg skulle ønske at de små posene med testogel også inneholdt tålmodighet. Det gjør de ikke, så jeg har vanskelig for å smøre meg meg tålmodighet. Alt er plagsomt normalt. Det kommer ingen fanfarer når jeg åpner de små pakningene. Jeg har fortsatt bare 5 hår på brystkassa. Ingen antydning til bart. Og jeg vet at alle disse tinga tar tid. Men det var den tålmodigheten da…

Derimot oppdaga jeg i dag flere små kviser enn jeg har hatt på flere år. Det er veldig sannsynlig en sammenheng. Ingen liker vel kviser, men det tyder i alle fall på at kroppen reagerer på testosteronet, og ganske raskt også. Jeg håper bare at det ikke blir altfor ille og langvarig kviseangrep. Jeg er for gammal for sånt.

Wow! Jeg sjekka og det virker som om det er mer dun på magen enn det pleier. I alle fall har jeg ikke lagt merke til det før nå. Hvis det stemmer så skjer enkelte ting mye raskere enn jeg hadde trodd. Foreløpig er det i beste fall bare antydning, men likevel.

Bilder – Dag 1 på testo

Det gror faktisk noen hår på brystkassa mi, men de er umulige å se på bildet.

Testosteron!

Det er sjelden jeg har problemer med å uttrykke meg, men det virker umulig å beskrive hvor glad jeg er. Jeg elsker hele verden! (Muligens bortsett fra GID-klinikken, men i dag er jeg tilbøyelig til å tilgi alt.)

På vei til busstoppet for å dra på lanseringa av forfatterstudiets antologi Trykk08, åpna jeg postkassen og fant to brev og Nordlys. Det ene brevet var som venta resultatene av blodprøvene jeg tok på mandag. Det andre inneholdt en resept og ønske om en god dag. Hvis jeg ikke hadde hatt den tunge sekken på meg, ville jeg hoppa av glede. Jeg smilte fra øre til øre hele veien til byen. Enda jeg vet at jeg ser mindre maskulin ut når jeg smiler, hvis jeg ikke tenker meg om. I dag blåste jeg en lang marsj i det. Nå er det ingen som kan stoppe meg! Jeg trenger ikke å bekymre meg for noen myndighetsinstans lenger. I alle fall ikke på lenge ennå.

Det er på høy tid å få tatt noen før-bilder. Jeg bør ta et nærbilde av ansiktet mitt, av hendene, hårfestet, halsen, brystkassa m.m. De kommer nok opp hit om ikke lenge.

Mye kommer til å forandre seg. Det blir utrolig spennende! Jeg er virkelig heldig som får oppleve dette. Det skal jeg prøve å huske når kvisene myldrer, håret faller av og pelsen på ryggen gror… Det betyr uansett ingenting. Jeg gleder meg til stemma mi blir mørkere, til å få mer hår på brystkassa, til at ansiktet blir mer mannlig, til skjegget begynner å gro, til å se kroppen forandres og endelig bli min! JEG ER VERDENS LYKKELIGSTE MANN!

Radiodokumentar om testosteron

PU: Kjønnsskifte

Jeg tenkte å begynne en ny spalte her på bloggen, hvor jeg tar for meg politisk ukorrekte begreper og forklarer hvorfor de blir stempla som nettopp det. Jeg lover ikke jevnlige oppdateringer. Først ut: Kjønnsskifte

Når man bruker dette begrepet sikter man gjerne til operasjonen av kjønnsorganer der man lager en penis (FTM) eller vagina (MTF) og at akkurat denne ene operasjonen gjør at man får nytt kjønn.

1. De aller fleste transkjønna opplever at de ikke skifter kjønn, men får kroppen til å stemme med kjønnsidentiteten. Derfor oppleves det for mange som sårende når noen bruker begrepet kjønsskifte.
2. Rent juridisk får man nytt kjønn ved fjerning av reproduktive organer (livmor og eggstokker for FTM), og ikke ved den ytre operasjonen for å lage en penis. Dette er en operasjon som også mange kvinner går gjennom p.g.a. kreft eller annet. Ingen ville vel påstå at de dermed skifter kjønn?
3. Operasjon av kjønnsorganene er ofte siste steg i en lang prosess. Personen er oftest gjenkjennelig som sitt ekte kjønn lenge før disse operasjonene, f.eks. vil en FTM oftest ha vært gjennom en mannlig pubertet med stemmeskifte og hårvekst, har fjerna brystene, kan ha begynt å få måne og er på de aller fleste måter gjenkjennelig mannlig.
4. Mange transmenn (FTM) avstår fra å skaffe seg en penislignende utvekst på kirurgisk vis fordi resultatene ikke er tilfredsstillende. De velger å vente på framskritt i forskninga, eller er fornøyde med den utveksten som testosteronet har resultert i. De er ikke mindre menn av den grunn. På samme måte som menn som skulle være så uheldig å få den kappa av ikke automatisk blir kvinner.

Jeg har ikke så store problemer med begrepet. Min innstilling til verden og mennesker er at de færreste ønsker meg noe vondt. Sunn fornuft er dessuten ganske utbredt. Sett utenfra ser nok denne prosessen ut som at jeg skifter kjønn, i betydningen sosialt kjønn i alle fall. Det synes jeg folk skal ha lov til. Jeg har ingen rett til å kreve at alle andre skal se ting fra mitt persektiv.

Flere ganger har det oppstått misforståelser når jeg har godtatt ordet kjønnsskifte som beskrivende for det jeg allerede har gjort og er i ferd med å gjøre, altså et sosialt kjønnsskifte. Da tror folk gjerne at jeg er ferdig operert. Det er det flere år til jeg blir, og forskjellen hormonene vil utgjøre for kjønnssuttrykket mitt vil være stor. Begrepet er strengt tatt mye verre på engelsk (sex change) fordi det eksplisitt sikter til det biologiske kjønnet.

Jeg anser at jeg har skifta sosialt kjønn allerede. Det er over to år siden jeg siste gang hadde på meg et skjørt og høyhælte sko. Det var en lettelse å slippe forsøkene på å oppføre seg som kvinne. Endelig kunne jeg framstå litt mer som meg selv, slutte å tenke på om jeg stod, satt eller gikk riktig. Hvis det skal være noen mening i begrepet kjønnsskifte, bør det vise til sosialt kjønn og kjønnsuttrykk, ikke biologisk/fysisk kjønn.

Foreløpig har ikke det sosiale kjønnsskiftet gjort gjort at jeg framstår 100% som den mannen jeg er. Til det er kroppen min for åpenbart kvinnelig. Men det hender i alle fall stadig oftere at folk ser meg som den jeg er.