Et drap i 1577

I 1577 kom Aslak Olsen Sukka i skade for å ta livet av sønnen på nabogården, Sjur Saksbjørnsen Bakka. Det var i alle fall ikke noe overlagt mord. Aslak ble dømt til å betale 32 riksdaler i bot til den dreptes far, Saksbjørn Nilsen Bakka. I Sukka-ætta finnes  forliksbrevet gjengitt.

Saksbjørn Nilsen må virkelig ha tilgitt Aslak, for Saksbjørns oldebarn, Bjørn Ingvarsen Eikeland, gifter seg med Aslaks barnebarn, Marit Larsdatter Sukka.

De er mine 7xtippoldeforeldre. Dette tilhører for meg den aller fjerneste delen av slekta, de som bodde i Rogaland (jeg forsøker å sette dem på kartet), og det ligger så langt tilbake i tid at vi ikke vet noe mer om Sjur. Et sted har jeg funnet opplyst at han var 25 år da han ble drept, men jeg har ikke funnet ut hvor den opplysninga kom fra.

Uheldig, mindre intelligent eller løs på tråden?

Det er ikke ofte jeg har kommet over kvinner som har barn med tre ulike fedre og bare var gift med en av dem.

Ingeborg Einersdatter blir født på slutten av 1600-tallet. I februar 1719 døper hun sin datter Johanna i Bergen. Johannas far er «nu salig» Jon Olsen som døde et halvt år tidligere. Ingeborg og Jon var forlova, men rakk åpenbart aldri å gifte seg.

I 1723 ser lykken ut til å snu for Ingeborg når hun gifter seg med Johannes Torstensen. Det kan til og med se ut til at hun har lært noe siden sist: Datteren Bodil blir født over et år senere. Og så skulle man tro at livet gikk sin vante gang, men nei.

Sønnen Jon(as) Paulsen blir født i 1727, og Ingeborgs ektemann er ikke faren. Derimot oppgis han å være båtsmann Paul Christensen som er «forreist til Holland». Han dukker ikke en gang opp for å dø i Bergen, så om han fantes er et åpent spørsmål. Vanligvis ville barn av gifte mødre automatisk føres opp med ektemannen som far. Hvorfor skjedde ikke det her? Var Johannes bortreist i den aktuelle perioden? Eller hadde han sett seg lei på at kona lå med andre? Dessverre kommer vi neppe til å få svar på det.

Johannes Torstensen dør i 1743 (jeg tror det må være ham). De får ikke flere barn. Ingeborg dør i 1752. Fødselsåret oppgis da å være 1689, men jeg finner bare en født 1696. Det ville egentlig ikke forundre meg om hun så 7år eldre ut enn hun var, så det kan være henne.

Jonas vokser opp og gifter seg to ganger. Ingen av de fire døtrene kalles opp etter Ingeborg. (Det fikk meg til å tvile på om koblinga til henne var riktig, men jeg finner ingen bedre alternativer.) Derimot finner vi døtre oppkalt etter hans søster Johanna, faren og Jonas’ første kone. Jonas er min 5. tippoldefar.

Jeg vil tro at Ingeborg ble straffet i alle fall for den siste fødselen, men kildene mangler. Sex utenfor ekteskapet når en av partene var gift, ble kalt hor og til dels straffet ganske hardt. Dersom ingen av dem var gift, het det leiermål. Det fikk man bøter for, men ved tredje gjentakelse var straffen hardere. Det verste var likevel blodskam – sex med noen i slekta. Slektskap inkluderte inngiftede. Derfor finnes det flere saker fra denne tida hvor stefar og -datter dømmes til døden.

Det skjedde for eksempel med Guri Torleivsen og hennes stefar Odd Johannesen Brekke på Voss. I 1713 fikk Guri et barn uten å være gift. Først fikk Jon på Slen skylda for dette, men i 1731 kom saken opp og stefaren ble avslørt som barnets far. Dermed ble de begge henrettet. Jeg skulle gjerne visst om Guris mor fortsatt var i live da, hvor gammel Guri var og hva som skjedde med barnet (visstnok døpt Randvei), men også her mangler kilder.

Rus

Nei, jeg selger ikke heroin til småunger. Faktisk går det flere år mellom hver gang jeg inntar et illegalt rusmiddel eller er til stede der det skjer, og jeg kan garantere at dette ikke var utløsende årsak til mine depresjoner. Jeg lever en beskytta tilværelse. Likevel er jeg tilhenger av avkriminalisering av rus(mis)bruk. Hvorfor?

Røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle

I dag er siste dagen jeg røyker og det skal feires med fest.
I natt leste jeg masse røykeslutt-bøker som jeg har lånt på biblioteket. Ett eller annet sted der stod det at man måtte finne sin måte å røyke på. Da fikk jeg ideen til å skrive min egen «håndbok i røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle».

Opposisjonell røyking
Jeg begynte å røyke i opposisjon til alt og alle. Til dels er det også det som har gjort at jeg ikke har slutta før: Ingen skal få bestemme når JEG skal slutte og jeg slutter i alle fall ikke når staten vil! Nå må jeg få inn i hodet at det ikke er særlig revolusjonært å støtte tobakksinduistrien. Jeg fant et veldig bra sitat i «Røykfri» av Annika Dopping: «Vi røyker ikke dritten, vi bare selger den. Retten til å røyke reserverer vi for de unge, de fattige, de svarte og de dumme». Sagt av en direktør i et tobakksfirma. Ønsker jeg å gi pengene mine til sånne folk? Nei, selvsagt ikke.

Jeg har sagt halvveis på spøk at jeg røyker i solidaritet med arbeiderklassen og finnmarkingene. Med FrPs framgang i disse gruppene forsvant mitt siste ønske om å assosiere meg med «folk flest». FrP har fått fordommene mine til å slå ut i full blomst. Jeg er nå en ekte arrogant kulturelitist. Ut fra utdannelse og foreldres yrke tilhører jeg slett ikke arbeiderklassen, men borgerskapet, om ikke embetsstanden. Slik livet mitt er nå tilhører jeg mer filleproletariatet; med ekstremt lav inntekt, ingen jobb og neppe særlig arbeidsevne. Så det er på tide å slutte å flørte med arbeiderklassen. De vil ikke ha meg og jeg vil egentlig ikke ha dem. La oss være ærlige.

Hedonistisk røyking
Man røyker jo fordi det er godt, ikke sant? Det er surt å innrømme det, men det smaker ikke godt lenger. Jeg er blant dem som syntes det smakte godt en gang i tiden, men jeg tror det er lenge siden. Jeg har nok lurt meg selv ganske lenge. Påstanden om at man nyter å røyke står dessuten i motsetning til røyking som selvskading og jeg vet innerst inne at det er det siste som gjelder meg.

Hedonister vil sannsynligvis få ekte utbytte av de røykesluttbøkene jeg har lest, spesielt «Endelig ikke-røyker». Å ta en røyk er ikke egentlig noen belønning, men en straff. Hva straffer du deg selv for?

Ettersom jeg leste i disse anti-røyke-bøkene var det et par ting som stod klart for meg:

• Man blir psykisk avhengig av røyking. Røyken kødder med hodet ditt. Er det noe jeg er redd for, er det jo nettopp at noen skal kødde med hodet mitt, infiltrere tankene mine og forandre min personlighet. Ergo er det eneste fornuftige å slutte.
• Røyking svekker immunforsvaret. Jeg husker jeg så en film om unge gutter i USA som forsøkte å bli smitta av HIV. Det virka ganske uforståelig den gangen. Samtidig har jeg på en måte gjort akkurat det samme selv ved å røyke. Nedtur.

Selvdestruktiv røyking
Jeg har i årevis oppfatta kroppen som min fiende nr. 1. Den lyver om meg, ødelegger livet mitt og er stort sett bare til plage. Jeg vet jo at man ikke kan leve uten en kropp, men jeg har aldri klart å forsone meg med dette faktum. Jeg ser ikke på kroppen som noe som er verdt å ta vare på slik den er. Dette er et ganske grunnleggende problem og gjør at alle helse-argumenter for å slutte å røyke virker mot sin hensikt på meg. Nå har jeg kanskje muligheten til å få en kropp som er verdt å ta vare på. Jeg må bare slutte å røyke først. Men jeg vet ikke om jeg tør å tro at det virkelig skal skje og har virkelig ingen tradisjon for å se på kroppen som noe som er verdt å ta vare på. Så jeg sliter, men burde ha motivasjonen i orden. Røyking er en form for selvskading og det er på tide å slutte.

For alle andre selvdestruktive røykesluttere vil jeg anbefale å søke hjelp for å forsone deg med kroppen før du slutter å røyke. Det har dessverre ikke jeg tid til.

Konklusjon
Jeg er ingen ekte hedonist. Jeg har ikke tid til å akseptere kroppen min (og i mitt tilfelle er det sannsynligvis ikke mulig). Jeg må altså fokusere på at røyking slett ikke er opposisjonelt. Samt de virkningene tobakk har på psyken. Det er nemlig ikke sant at røyking fremmer konsentrasjon. Det var røyking som ødela den i første omgang.

Strategier
Jeg skal lære meg at det er mulig å ta pauser uten å røyke. Jeg trenger pauser, men jeg trenger ikke røyk.
Jeg skal innse at tobakksindustrien ikke er et veldedig formål og ikke verdig min støtte.
Jeg skal minne meg selv på at røyk ikke smaker godt. Det hjelper ikke på konsentrasjonen og kreativiteten – det ødelegger dem.
Jeg skal se med forventning mot at hjernen min blir gift-fri.
Jeg skal visualisere kroppen min slik den blir etter operasjonen og innse at den bygger på den jeg har nå.
Jeg trenger ikke å bli en nyttig samfunnsborger eller helsefrik selv om jeg slutter å røyke. Hvis det er sånn at jeg må ødelegge meg selv, er jeg sikkert kreativ nok til å finne på noe annet.

Sånn, da har jeg utsatt festforberedelsene lenge nok. Og i morgen våkner jeg røykfri.