Å finne det uønskede og søke det som aldri fantes

Jeg tror det er lett å tenke at man skal finne en følelse av tilhørighet gjennom slektsforskning, ja, at det kanskje er derfor denne hobbyen blir stadig mer populær. Det er selvsagt godt mulig at noen finner det. Selv har jeg hele tida visst at det ikke gjelder meg. Selvsagt kjenner jeg igjen sider av meg selv i familien bakover, men det stopper ved mine besteforeldre. Jeg innser at jeg er mye mer prega av miljøene jeg vokste opp i og folk jeg har møtt, enn av genetiske biter av for lengst avdøde husmenn. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe som er fjernere fra meg enn nettopp bønder. Å leve på samme sted resten av livet fyller meg med bunnløs gru. Riktignok liker jeg planter og temmet natur, men helst i ganske små doser.

Likevel tar jeg meg selv i å tenke at kanskje rastløsheten min, frihetstrangen, stammer fra tyske eller italienske immigranter ikke altfor langt tilbake. Nå har jeg kommet såpass langt tilbake i alle retninger at jeg i alle fall må gi opp håpet om å finne en same som kan forklare det. Og dette skjer altså selv om jeg egentlig vet at det sannsynligvis var flyttingene i barndommen som planta det i meg.Prester er egentlig en slags treige nomader, har du tenkt på det?

Egentlig er jeg ikke ute etter tilhørighet, for jeg forbinder fellesskap med begrensninger, hindring av livsutfoldelse. Noe som selvsagt er litt trist, men jeg klarer ikke å se hvordan det kunne vært annerledes. Tidligere tider, hvor mennesker ikke var individer, bare biter av en kollektiv helhet, virker både ekstremt skremmende og fjern. Hvis jeg skulle forestille meg et helvete, ligner det veldig på de livene mine forfedre levde. I korte øyeblikk kan jeg nok tenke at tilhørighet høres fint ut, før jeg kommer på hva prisen er – å selge sin sjel.

Og så hender det at man snubler over ting som føles ubehagelig. Det kan være en svart person som oppdager at noen av forfedrene var hvite slaveeiere som systematisk voldtok slavene sine som en billig måte å sikre nye slaver, eller forfedre som deltok med liv og lyst i kolonisering og undertrykking. I den sammenhengen er min bittelille slektstråd fra Jølster (stedet hvor jeg virkelig lærte at fellesskapets pris var altfor, altfor høy) kanskje til å leve med. Etter hvert. Og man kan faktisk nikke litt nølende samtykkende til bygdebokforfatterens konklusjon om at dem man ikke vet noe om, må ha skikka seg vel.

Hva man har behov for å finne og hva man finner er sjelden det samme. I våre dager er det nok få som skammer seg over tidligere generasjoners fattigdom eller utenomekteskapelige eskapader. Mens det som en gang var grunnlag for stolthet, som krigsinnsats og overgrep, nå er det man frykter å finne. Men folk går inn i slektsforskninga med ulik bakgrunn og ulike behov. En som savner stabilitet i eget liv, ville kanskje blitt overlykkelig over alle mine husmenn. Mens jeg fryder meg over alle som stakk seg litt ut, enten det var kriminelt eller bare ved å flytte fra en landsdel til en annen. Faktisk er jeg så smått redd for å bli litt kynisk: Småunger dør som fluer, virker det som, og ekstrem fattigdom blir bare en mulighet til å finne personene omtalt i enda en kilde (fattigprotokollene). Jeg får håpe sjelen min overlever dette også.

Etter at jeg hadde forklart min datter litt om kvinners manglende rettigheter på 1800-tallet, utbrøt hun: «Folk i gamle dager var jammen slemme!» Og jeg strevde med å forklare at de ikke visste bedre. For spørsmålet da blir; finnes det ikke noe dypt inne i oss (som jeg ville kalle det av Gud i oss) som kan fortelle oss forskjellen på rett og galt? Hadde ikke menneskene på 1800-tallet sjel? (Jo, det tror jeg vel at de hadde, jeg måtte bare parafrasere den tidens argumentasjon mot at kvinner hadde sjel. Men hvor de gjemte den sjelen og det av Gud i seg, det aner jeg ikke. Min forklaring på denne gåten handler om fellesskapets pris – for å fortjene tilhørighet må det som er deg og din følelse av rett og galt undertrykkes. Men det er en forklaringsmodell jeg ikke ønsker å presentere for en 10-åring.)

En av oss – Hvorfor transfolk identifiserer seg med en dragqueen

Conchita Wurst er hovedsakelig en dragpersona. Transfolks forhold til drag er ofte svært ambivalent, men svært mange (de fleste?) har likevel omfavnet Conchita (f.eks. Paris Lees i the Guardian). Jeg tror det skyldes at hun med sitt skjegg ikke er som alle andre dragartister. Hun synliggjør det å være annerledes på en helt annen måte enn transkvinna Dana International gjorde det. Sangen handler da også om nettopp det, og hun kan synge. Dessuten har hun brukt muligheten Eurovision har gitt henne til å snakke om fred, frihet og annerledeshet.

Jeg har sett flere statuser fra transdamer på facebook som sier «tråkker du på henne, tråkker du på meg også og vi er ikke lenger venner». Hun har altså gitt folk mot til å si i fra, en mulighet til å markere hvor man står og hva som ikke skal være greit. Og det er rett og slett fantastisk!

I tillegg har mange ikke-transfolk også markert standpunkt klarere enn jeg har sett tidligere. Innimellom savner jeg flere homofile og lesbiske i kampen for transfolks rettigheter. Nå lysner det, kanskje takket være at Conchita ikke er transkjønna, men skapt av en homofil mann. De siste dagene har min skjeggfagre liste over støttespillere vokst i rekordfart, mye takket være P3s beardalizer.

Nei, Melodi Grand Prix revolusjonerer ikke verden. Det har da også VG illustrert i dag (og blitt meldt til PFU av LDO). Men kanskje går verden likevel, sakte men sikkert i riktig retning? Noe av det største i denne finalen var ikke egentlig at hun vant (selv om det føles stort), men stemmene hun fikk fra det russiske folket. I Russland utsettes lhbt-folk for grove overgrep med politikernes (stilltiende) tillatelse. Kanskje vil et utall barn røves bort fra sine lhbt-foreldre hvis en foreslått lov innføres. Det ble fremma krav om at Conchitas bidrag i finalen ikke skulle vises på Russiske TV-skjermer o.s.v. Men det russiske folket ville (dersom de ikke ble forhindret av juryen) plassert Conchita på 3.plass (i likhet med folket på Island og i Storbritannia). Det er så nært en revolusjon som man kommer i Melodi Grand Prix!

Noe av det magiske ved Conchita er at hun, som man skulle tro hadde det mest påklistra imaget i hele showet, framstår som noe av det mest ekte jeg har sett og hørt på lenge. Både på tross av og på grunn av alt stæsjet. Transfolk har savnet et ikon, og nå ser det ut til at vi har fått det. Og så utrolig vakker! Er det rart man blir rørt og får lyst til å gifte seg med henne?

I parade for mangfoldet

I helga var jeg i Bergen og deltok blant anna i paraden under Homodagene. Lederen i LLH Bergen og Hordaland holdt ved avslutninga en liten tale. Han sa mye fint, og jeg har forstått at han gjør en god jobb som leder. Men han sa en ting jeg reagerte sterkt på: At vi gikk i paraden for å vise at vi er som alle andre.

I stedet for å styrte opp på scena, rive til meg mikrofonen og protestere, bestemte jeg meg for å blogge om det. Jeg gikk nemlig slett ikke i paraden for å vise at jeg er som alle andre. Ingen er som alle andre. Derimot gikk jeg i paraden for å bidra til å vise mangfoldet; at mennesker kommer i alle mulige sammensetninger og varianter.

Identitet: Trans

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie.

17. mai IDAHO – Homofobi

I resten av verden er 17. mai International Day Against Homophobia. I Norge er det en festdag for unger, is, korpsmusikk og nasjonale klisjeer. Også kjent som nasjonaldagen. Jeg har meget ambivalente følelser for nasjonen og dens dag. At vi tilfeldigvis bor i et land med oljeforekomster langs kysten, i en verdensdel som systematisk har utnytta resten av verden og har en regjering som nekter å dele annet enn smuler av vår rikdom med resten av verden, er etter mitt syn ingenting å være stolt av. Den ene gangen jeg har holdt 17.mai-appell var det internasjonal solidaritet som var temaet.

Kjønnsnøytralt ekteskap og transkjønna

Jeg gikk altså under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Dette til tross for at jeg ikke har noen planer om å gifte meg, selv om drømmemannen skulle åpne for muligheten. Ekteskap er en borgerlig ordning med en mindre hyggelig heteronormativ A4-prega historie. Jeg er tilhenger av det man kan kalle homo-kultur; det som har oppstått i storsamfunnets randsone under tildels undertrykkende forhold. En del av homo-kulturen er en motstand mot ekteskapet som heteronormativ institusjon og grunnlag for diskriminering. Og også identiteten som annerledes, en minoritet, en motpol. Sånt har forsåvidt alltid tiltrukket meg.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant «menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk». Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

Stolthet og fordom

En del heterofile har åpenbart store problemer med å forstå minoritetsgruppers stolthet. Jeg skal derfor påta meg å forklare fenomenet litt:

Jeg er er stolt homofil og transmann. Det er ikke en stolthet som den jeg føler for ting jeg har oppnådd, som diktsamlinga mi f.eks. Derimot er det en stolthet over å ha overlevd så langt, til tross for at enkelte vil mene at mennesker som meg ikke har livets rett. Min tilværelse som transhomse er resultat av mange dyrekjøpte erfaringer. I tillegg er det en stolthet over å tilhøre to grupper av mennesker som har erfaringer jeg mener tilfører samfunnet noe viktig, bl.a. mangfold og av og til et spennende perspektiv på kjønn. Sist men ikke minst er det stolthet over en historie av kamp for våre rettigheter, en stolthet over de som kjempa og tapte og til slutt vant slik at jeg kan ha et enklere liv enn det de fikk. Sånn sett kan det nok best sammenlignes med nasjonal stolthet, noe jeg ikke har så veldig mye av selv, men som jeg altså kan forstå ved å sammenligne det med min stolthet over å være en transkjønna homse.

Jeg vet ikke om denne forklaringa hjelper mot fordommene, men det er i alle fall alltid nyttig å formulere sånne ting for seg selv. Det dreier seg altså ikke om stolthet over å prestere homofili, så vanskelig er det tross alt ikke, selv for oss som er noe mangelfullt utstyrt nedentil. Heller ikke stolthet over å prestere en identitet. Hvordan gjør man det liksom? Derimot handler det om å ha klart seg mot alle odds, som gruppe og som enkeltmennesker, og de særtrekka det medfører.