Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg? Les videre

Guttejenter

Hvis noen ville hatt fordeler av å identifisere seg som guttejente, er det meg. Hvis jeg hadde holdt meg til den tradisjonelle guttejente-fortellinga under utredninga på GID-klinikken, ville jeg kanskje fått riktig diagnose og dermed også behandling.

Men jeg nekta. Les videre

Tabu

Hvor lenge har du ønska å være mann?

Det forventa svaret er «alltid», eller «så lenge jeg kan huske». Men det er ikke sant. Jeg ble fortalt at jeg var jente og hadde ingen mulighet til å betvile det. Så jeg prøvde å være det. Jeg har alltid ønska meg mørkere stemme, krafigere hake og penis – uten å trekke den konklusjonen at jeg vil være mann. Når jeg misslyktes i å være ei normal jente prøvde jeg å finne andre løsninger. Jeg skaffa meg venninner som heller ikke følte at de passa inn i bildet av den stereotype jenta, og vi hadde mye til felles og mye morro. Opp gjennom åra har jeg lest utrolig mye feministisk litteratur, inntil jeg så alle mine maskuline egenskaper og min aversjon mot en del kvinnelige som internalisert kvinnehat. Men det var ikke det. Det var resultat av å ha en kropp som uavbrutt løy for både meg selv om omgivelsene.

Da jeg først leste om transkjønna menn fikk jeg inntrykk av at de ville være normale menn, passe inn i stereotypiene. Stereotypier jeg hdde brukt år av mitt liv til å ta et oppgjør med. Og å være homofil transmann var åpenbart umulig. Hvis jeg hadde fått presentert et mer variert og åpent bilde a  hva en transseksuall mann var, hadde jeg spart mange år. Den «normale» mannen stemte ikke med mennene jeg kjenner. De går ikke ut i skogen og hogger ved eller mekker på bilen sin når de vil være i fred. Bildet av den «normale» mannen stemmer ikke med meg heller, og jeg har ikke noe ønske om å bli «mannen i gata».

Så ved første møte avskrev jeg transkjønna som en kategori for meg. Jeg fortsatte å prøve å være kvinne «på min måte». Og først da jeg ikke hadde krefter til det lenger klarte jeg å se meg selv. Først da innså jeg at kroppen min har løyet til meg og alle andre i alle år, og at det var på tide å gjøre noe med det.

Derfor er spørsmålet om hvor lenge jeg har ønska å være mann en smule sårt. Hvorfor kunne jeg ikke som så mange andre innse det allerede i barnehagen og gi uttrykk for det? Svaret er vel at jeg er ganske tilpassningsdyktig. Jeg har prøvd å leve som kvinne, men det ga meg store depresjoner. Selvsagt har jeg opplevd gleder ved det også, ikke minst gleden av å ikke umiddelbart bli avskrevet som «a nutcase». Men jeg orker ikke leve opp til løgnen lenger. Det å leve har det siste året fått et helt nytt og mer positivt innhold. Så får det heller være at jeg sniker meg unna spørsmålet om hvor lenge jeg har visst. Og jeg lover å prøve å ikke klandre meg selv for at jeg ikke innså det og sa det høyt tidligere.
Inspirert av Across and beyond og  Att vara en man

Og mens jeg er inne på tabubelagte temaer vil jeg nevne at det å være gravid ikke bare var fælt. Bl.a. fikk jeg etterhvert en skikkelig pondus. Ja, jeg følte meg innimellom som mer mann da enn jeg hadde gjort før. Og jeg likte det.