Poesiens opphav

Nei, ingen evolusjonsteori eller kreasjonisme her. Bare min helt personlig opplevelse av hvor poesien kommer fra.

Det ene er den fantastiske følelsen av at med bokstaver kan du skape akkurat hva som helst. I mitt tilfelle en kropp til å føle seg hjemme i. En erstatning for den dysfunksjonelle østrogenforgifta utgaven jeg er utstyrt med.

Den andre komponenten i poesiens opphav er opplevelsen av at ordene mister mening. I mitt tilfelle spesielt ordene mann og kvinne. I motsetning til hva man skulle tro, er det ikke jeg som får disse ordene til å miste mening, men alle som kaller transkvinner for menn og transmenn for kvinner. Det råder til tider full forvirring.

Noen blir sinte når dette skjer. Absolutt forståelig. Hva vet du om en persons kjønn som hin ikke vet selv? Jeg kjenner at forskeren i meg stikker nesa fram når sånt skjer. Mennesker er forunderlige vesener det er vanskelig å bli klok på.

Så i stedet for å bli sint prøver jeg å finne ut hva de ulike leirene legger i begrepene mann og kvinne. Jeg piller dem fra hverandre og setter dem sammen på uhørte måter. Jeg tror poesien min kan fungere som et speil som får leseren til å se det absurde i den rigide tokjønnsmodellen.

Det gir ingen mening å dele mennesker inn på den måten når man først har fått øynene opp for det fantastiske mangfoldet av kjønn som finnes. Og nå er jeg kommet så langt at jeg trenger noen til å minne meg på hva poenget skulle være med denne inndelingen. Når begrepene ikke lenger har noe fast innhold har de utspilt sin rolle. Kategorier og begreper trenger vi, men det er på tide å tegne kartet etter terrenget og ikke omvendt.

Diagnose: Språkvegring

LFTS, tidligere kjent som Landsforeningen for Transseksuelle, er ikke fornøyd med noen av ordene som brukes om «deres gruppe». LFTS har det med å få gjennomslag for sine oppheng, både i media og Regjeringa, men nå tror jeg de har gått for langt.

Hovedpoenget med språket er kommunikasjon. Mennesket navngir ting for å kunne kommunisere med hverandre om disse tinga, om verden. Dersom noe, for eksempel transseksualisme, ikke har noe navn, kan man heller ikke kommunisere noe om det.

En del språkteoretikere og filosofer vil stille spørsmålstegn ved om noe som ikke har et navn i det hele tatt finnes. Hvis det ikke har noe navn, kan det heller ikke finnes i den menneskelige bevisstheten.

I såfall betyr det at LFTS ønsker å fjerne transseksualisme fra den menneskelige bevissthet. Men det tror jeg ikke de ønsker. De venter på «det fantastisk treffende ordet som kommer til å materialisere seg ut av intet hvis de bare venter lenge nok og ikke tar til takke med mindre treffende begreper». Som språkarbeider synes jeg det er ganske naivt å tro at ord blir til på den måten. Jeg mener også at vi må kunne kommunisere om ting selv om språket ikke alltid strekker til. Alternativet er nettopp at man fjerner «det man vil omtale, men ikke har ord for» fra folks bevissthet.

For meg er kommunikasjon viktigere enn språket i seg selv. Det sier jeg til tross for at mye av min skriving dreier seg om å finne nettopp «det perfekte ordet».