Tarald anno 2004 malt av Picasso i 1921

I løpet av Spaniaturen var jeg innom Picassomuseet i Malaga. Der fant jeg et bilde som fikk håret til å reise seg på armene:

Madre y niño

Jeg mener ikke egentlig at Picasso har malt meg og dattera mi. Ingen av personene på bildet har særlig likhet med noen av oss (eller med modellen, Picassos kone Olga), og bildet er malt lenge før jeg eller foreldrene mine var født. Det jeg sikter til er den delen av mora som ligger i skygge, og som helt klart er en mann. Kanskje er det bare uttrykk for kubismens maskulinitet eller Picassos hyllest til kjernefamilien. For meg betyr ikke det så mye. Derimot opplever jeg bildet som et mye sannere bilde av meg selv den gangen jeg fødte dattera mi, enn fotografier som ble tatt da: På overflaten kvinne (selv om jeg hadde kortere hår enn mora på bildet), men i skyggene begynner mannen å tre fram. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt akkurat dette bildet.

Den store ekspedisjonen til Spania

Landskapet bort fra Almeria

Det er en del år siden jeg reiste til utlandet sist (Sverige tels ikke helt). Jeg er 35 år og hadde aldri vært i Spania. Det er nesten så man kan lure på om jeg ikke er norsk likevel. Eller så kan man skylde på klassebakgrunn, og det har nok noe for seg. I tillegg har jeg svært sjelden råd til å reise til det store utland.

På toppen av alt dette gjør reising meg fryktelig stressa. Jeg er veldig flink til å forestille meg alt som kan gå galt og faste tidspunkt med mulighet for «katastrofe» hvis jeg kommer for sent, takler jeg ekstremt dårlig, også på hjemmebane.

På den annen side slår jeg meg fort til ro på nye steder – ofte så mye at jeg vurderer å flytte dit (det var tilfelle både i Frankrike, London, Seattle, Reykjavik og Stockholm – altså de aller fleste steder jeg har vært). Almeria var en koselig by, hotellet var også perfekt, men jeg ble likevel ikke fullstendig forelska.

Det skyldtes kanskje delvis språket. Jeg er ikke blant de tullingene som mener at spanjoler burde lære norsk, men litt mer engelsk hadde vært fint (jeg forsøkte med både tysk og fransk også, med enda mindre hell). De orda jeg hadde lært meg på forhånd (snegler) fikk jeg ikke bruk for muntlig, men jeg lærte meg noe etter hvert (skolisser heter cordones).

November er definitivt utenfor turistsesongen (heldigvis), med til dels god grunn. Temperaturen vippa såvidt 20 grader, med morgentemperaturer helt nede i 5. Det frista ikke til bading. Jeg misliker oliven sterkt, og er skeptisk til en del andre matvaner fra området. Jeg unngikk derfor tapas under hele oppholdet og holdt meg i live ved hjelp av mcDonalds, kebab og diverse croissanter (hovedsakelig en greie med skinke og ost inni – osten var ekkel).

Man spør seg kanskje nå hvorfor i all verden jeg reiste til Spania i det hele tatt. Det er et godt spørsmål. Ikke dro jeg for matens del, ikke for språket, ikke for billig alkohol (smakte ikke en dråpe, faktisk), bading eller soling. Svaret er (selvsagt) snegler. Noen av de mest spennende sneglene i Europa finnes i dette området, blant annet en utrydningstrua art (/variant – det råder litt uenighet om den vitenskapelige klassifiseringa).

Dagene gikk med til å besøke kunstmuseum, mauriske ruiner og turer ut i terrenget for å studere snegler. For folk som liker å gå på fjelltur er området rundt Almeria glimrende. Selv er jeg ikke så glad i å gå langt – bare til første og beste sneglekoloni. Selv de utrydningstrua sneglene fant jeg i rimelig avstand fra sentrum. Dermed slapp jeg slitsomme reiser mens jeg var der, og ble sannsynligvis i bedre form – tross kostholdet. Resten av tida ble tilbrakt på hotellrommet (der det var lov å røyke – et absolutt pluss!). På forhånd var jeg litt engstelig for å støte på skorpioner og andre skumle dyr, men jeg så bare fugler, snegler, edderkopper, fluer og masse ekle gresshopper. Sneglebildene kommer i sneglebloggen etter hvert. (Bla videre for bilder)

Lest: Klostergangens stillhet (krim)

Jeg vil begynne å skrive om bøkene jeg leser. For tida leser jeg bare krim (men til gjengjeld ser jeg nesten ikke på TV). Krim er bedøvelse og underholdning, men kan også være lærerikt og  inspirerende.

Nå har jeg nettopp fullført Klostergangens stillhet av Alicia Giménes Bartlett, den tredje boka om politiinspektør Petra Delicado i Barcelona. Tidlligere har jeg lest de to andre bøkene i serien, Mørke netter i Barcelona og Tomt rede.

Petra Delicado er en fascinerende hovedperson. Hun er pessimistisk, analytisk og har ei skarp tunge. Plottene er spennende og originale, og det samme er dynamikken mellom karakterene. To viktige ingredienser er til stede i alle bøkene; humor og samfunnskritikk. Et annet stort pluss er at bøkene er skrevet i førsteperson.

I Klostergangens stillhet foregår mye bak klostermurer, et totalt ukjent miljø for de fleste norske lesere. Fremstillingen av klosterlivet er nyansert og troverdig. Trådene nøstes bakover i Spanias turbulente historie – til borgerkrigen og den tragiske uke, og her er det mye å lære.

Plottet er ekstremt komplisert, og for hovedpersonen ganske uoversiktlig. Som leser får man et overblikk som gjør at man aner hvor løsningen ligger, mens etterforsker Delicado står fast i forvirring. Samtidig er løsningen overraskende, men troverdig.

Tidligere har jeg skrevet at jeg ikke liker politiromaner (spesielt ikke norske), men romanene om Petra Delicado er altså unntakene som bekrefter regelen. Originaliteten, førstepersonsfortelling, humoren og samfunnskritikken gjør dette til noen av de beste kriminalromanene jeg har lest det siste året. Anbefales!