Muligheter på bygda

Del 2 i min politiske serie

Det var vanskelig å sette en overskrift, for jeg tror det følgende kan løse mange problemer på en gang. Landbruket legges ned, bygdene fraflyttes og kulturlandskap får gro igjen. Samtidig sliter vi med integrering av flyktninger og boligmangel i storbyene.

En delløsning er at staten eksproprierer en del fraflytta gårder og ansetter tidligere bønder, byggekyndige og integreringskonsulenter. Flyktninger og andre får så tilbud om å delta i oppbygging av sin egen (og andres) gård, innforstått med at målet er naturalhusholdning med lav levestandard.

Vi snakker ikke om å skape en ny underklasse, men om å ta den underklassen vi allerede har og gi dem nye muligheter. Prosjektet vil ikke passe for alle, men for noen vil det være en drøm som går i oppfyllelse. Spesielt vil det passe for flyktninger som er vant til naturalhusholdning hjemmefra, som er oppvokst på landsbygda og kan lære oss hvordan det bør fungere. Det finnes også massevis av nordmenn i byene som drømmer om et småbruk på landet, og en del av disse vil gå med på å senke levestandarden.

Samtidig som flyktningene lærer norsk, vil de integreres i bygdemiljø, oppleve å ha et konkret mål for framtida og at deres kunnskap er viktig for prosjektet. På samme måte vil nordmenn som deltar få nye impulser og lære mer om både egen og andres kulturhistorie. Under ledelse av en bygningskyndig setter man så opp/restaurerer det ene småbruket etter det andre, hvor familie etter familie flytter inn i eget hus. Alle gårder utstyres med solcellepanel eller vindmøller (etter ønske og værforhold.

Driften er ment å være mest mulig selvdreven, med en landbrukskonsulent som er tilgjengelig og kan svare på spørsmål om praktiske ting.  Staten eier jorda og bygningene, men tar ingen leie. Dersom tilgangen på gårder er stor, kan man vurdere en slags «leie til eie»-ordning. Etter en etableringsfase (f.eks. 2år?) er det meningen at gårdene skal gi det meste av det beboerne trenger av mat.

Ideelt sett vil en del av disse småbrukene bli naboer, slik at de allerede har et lite nettverk i bygda. Dette er også viktig for barn, ettersom det kan bli vanskelig å vokse opp på en slik gård litt i utakt med storsamfunnets kapitalistiske forbruksjag. Det holdes jevnlig kurs, åpne for alle i området, i emner som kan gjøre dem enda mer selvhjulpne, f.eks. såpekoking, konservering av matvarer, søm, strikking, veving, spinning, jakt, hogst og reparasjon av elektronikk. Det kan også legges til rette for tilleggsnæringer, som ettervern av rusmisbrukere, helseretreats o.l. Her må man bruke både prosjektdeltakernes og lokalbefolkningas kunnskaper.

Alle vil ha rett til norske trygdeytelser (barnetrygd, engangsstønad ved fødsel, minstepensjon o.l.) og få tilskudd for å vedlikeholde kulturlandskap (gradert etter vanskelighetsgrad og biologisk mangfold). Utover dette kan de søke om tilskudd til utbedringer av gården og kanskje sosialstønad (vanskelig å vurdere).

Taperne i dette opplegget er helt klart dem som mister sommerhuset på landet som oldeforeldrene flytta fra, men også de bør kunne se verdien av at kulturlandskapet vedlikeholdes. Forøvrig ser dette ut som et vinn-vinn-prosjekt.

Deltakere i prosjektet som velger å flytte og dermed avslutte sin deltakelse, har ingen spesielle rettigheter. Dersom de blir for gamle eller syke til å drive gården, får neste generasjon overta (fortrinnsrett) på samme vilkår, eller nye prosjektdeltakere. Gårdene kan ikke slås sammen, selges eller leies ut. Staten har et stort ansvar for prosjektdeltakerne ved naturkatastrofer og avlingssvikt (automatisk sosialhjelp og midlertidig bolig). Det er mulig man må lempe litt på en del byråkratiske bestemmelser for å få dette til, spesielt i byggefasen. Dagens regelverk er ikke tilpassa naturalhusholdninger, snarere tvert imot, så det er kanskje behov for et helt nytt kapittel.

Dette egner seg som et supplement til dagens integrerings- og boligpolitikk, ikke som en erstatning. Jeg tror et slikt opplegg vil virke veldig positivt på både integrering, landbruk, boligsituasjonen og en del sosiale problemer. Kanskje er dette mulig å starte opp på kommunalt nivå, selv med en mørkeblå regjering?

Hva fattigdom kan gjøre med deg

Jeg har vent meg til å leve under den relative fattigdomsgrensa og synes stort sett det går greit. Likevel er det ikke til å komme unna at det påvirker både hverdag og ikke minst holdninger.

Som fattig er man utstøtt. Man kan ikke delta i det sosiale livet som skjer på kafeer og utesteder, for man har ikke råd. De aller fleste fattige har ingen jobb, og omgangskretsen blir derfor liten. Den krymper også fordi man får stadig mindre å snakke om, spesielt hvis man forsøker å ikke klage.

Jeg ser bekjente dele boligannonser på facebook, enten egne eller naboers. Gjerne med kommentarer som «lyst til å bli min nabo?». Det faktum at man da må sitte på minst et par millioner og kvalifisere for banklån underkommuniseres. Det forutsettes at dette er en bagatell, selvsagt. Det gir en ekstrem følelse av å være fremmedgjort, det er så fjernt fra min virkelighet at det er vanskelig å fatte den generelle rikdommen i Norge. Facebooks reklamealgoritmer tror at jeg eier en bolig og kan tenke meg å selge. Eller kommentaren om en luksusleeilighet på TV om at «her har man vært opptatt av kvalitet». Kvalitet (som i holdbarhet, komfort og utseende) er et luksusgode forbeholdt de rike. Fattige kan være så «opptatt av kvalitet» vi bare vil, uten at det noen gang vil bli synlig. Det gjelder alt fra klær til elektronikk til bolig.

Av og til dukker det opp noen i media som argumenterer for sparing og mot den rådende ideen om umiddelbar tilfredsstillelse. Det er nok fornuftig, men når månedsbudsjettet uansett går i minus, lærer du fort å bruke det lille ekstra som måtte dukke opp på ting du har ønska deg lenge eller småting som bidrar til økt livskvalitet (som en pakke røyk eller en kafetur med venner). Hvis du prøver å spare til f.eks. en ferietur, vil det alltid dukke opp en uforutsett utgift som sluker alle slike drømmer. Slik skaper man folk uten respekt for inkassovarsler og betalingsanmerkninger; det spiller ingen rolle for man har uansett ikke noen sjanse til å bedre sin situasjon.

Man forstår fort at det som er selvsagt for alle andre, er en luksus vi aldri kan unne oss. Det er fort gjort å konkludere med at samfunnets normer og regler dermed ikke gjelder for oss. De færreste av oss blir kriminelle av den grunn, men vi tar kanskje noen snarveier, ser etter smutthull for å overleve. Selv om vi er imot slavearbeid, tvinges vi til å kjøpe billigste variant fra Kina. Fattige har ingen forbrukermakt, og fattigdom er ikke bra for moralen. I verste fall kan det føre folk inn i kriminalitet og fullstendig forakt for loven og samfunnet.

La oss returnere til det asosiale aspektet ved å være fattig. Man har altså stadig færre å prate med om stadig færre emner. Mange blir dessuten bitre og mange er syke. Det kunne kanskje finnes et fellesskap nettopp i fattigdommen eller sykdommen, så man blir medlem av ulike grupper for fattige og syke. I de fattiges grupper handler det deprimerende ofte om hvor mye mer flyktninger og asylsøkere får enn oss andre fattige (noe som ikke stemmer). Samt generell klaging ispedd konspirasjonsteorier. For å oppleve noe fellesskap i fattigdommen må man visst godta rasisme. I de sykes grupper handler det like deprimerende ofte om udokumenterte, dyre alternative behandlinger og enda mer klaging (det siste forståelig nok, men ikke mindre deprimerende). Dersom man kommer fra disse sosialiseringsforsøkene uten å ta skade på sin sjel, blir man i alle fall ettertrykkelig desillusjonert på menneskehetens vegne. Man mister også all lyst til å assosieres med andre fattige, for eksempel ved å arbeide for en bedre fattigdomspolitikk.

I møte med de heldige som har jobb, helse og en inntekt på nivå med det generelle kostnadsnivået, ønsker ikke fattige å framstille seg som stakkarslige. Selv ender jeg ofte opp med å kritisere kapitalismen og lønnsarbeidets slaveri i selvforsvar, til tross for at det ikke er et personlig valg å bli uføretrygda og fattig. Eller jeg unngår helt å møte dette flertallet (noe som begrenser mitt sosiale liv ytterligere).

I Norge handler fattigdom sjelden om sult. Men folk som sulter i fellesskap har noe som mange fattige i Norge bare kan drømme om; fellesskap og et sosialt liv. Jeg er slett ikke sikker på at det ene er så mye verre enn det andre. I alle fall er jeg svært kritisk til Høyres og SSBs forsøk på å bagatellisere og skjønnmale norsk fattigdom.

Målet med dette innlegget var å ta for meg de verste effektene av å være fattig i Norge og forklare noen av mekanismene som kan virke merkelige sett utenfra. Det meste av dette er gyldig uansett fattigdomsårsak (effekter av sykdom, medisiner og stigmatiserende diagnoser kommer altså i tillegg). Samtidig må det nevnes at ikke alle fattige har det sånn, og noen har det betydelig verre. Hvis det ikke var for økonomisk hjelp fra foreldre, ville jeg havna på gata i løpet av den tida jeg gikk på AAP. Jeg har også sluppet å skulle forsørge et barn oppi alt dette. I mange tilfeller gjør en akademisk bakgrunn det lettere å kommunisere med byråkratiet. Jeg har tross alt vært heldig, men selv en heldiggris merker de mentale effektene av fattigdom.

(For å sette noen tall på den fattigdommen jeg har opplevd: På AAP hadde jeg ca 8000 utbetalt i måneden. Med uføretrygd er dette steget til ca.13 000. Heldigvis betaler jeg ikke markedsleie for mitt lille krypinn. Jeg har klart å betale strøm, internett og telefon også, men på AAP måtte jeg be mine foreldre om flere tusen kroner nesten hver måned og pådro meg likevel betalingsanmerkninger. Folk som må klare seg med sosialstøtte har enda mindre.)