Bergenskartet

Besten og Farmors slekter går mange generasjoner tilbake i Bergen. Gjennom 1800-tallet kan man følge dem ganske tett fra bosted til bosted, siden prestene oftest noterte adressen både ved dåp og begravelse. Jeg har konsentrert meg om perioden 1800-1920.

Farmors slekt (Hansen, Kristoffersen, Rasmussen) er markert med lyseblått, mens Bestens (Nilsen, Olsen, Colombo, Paulsen) har fått mørkeblått. Det interaktive kartet.

Fram til 1880 ble adressene oppgitt som rodenr. og husnr. En stor del av arbeidet med kartet har derfor bestått av å sammenligne rodekart med dagens kart. Sannsynligvis forandret husnumrene seg litt mellom 1800 og 1855, men jeg har bare hatt tilgang på kart fra 1855. Jeg har lært mye om Bergens historie og geografi. Farmors slekt bodde mye ytterst på Nordnes, i det som var rode nr. 1. Dette var et av de fattigste strøkene i Bergen. Mange av disse slektningene var løsarbeidere og sjauere.

 

Bergen er kjent for sine bybranner som flere ganger har endret byen drastisk. Bestens slekt ble rammet flere ganger. I 1856 mottar Carl Josef Colombo 15 speciedaler som gave etter å ha blitt rammet av brann. 182 bygninger brant ned mellom Torget og Lille Lungegårdsvannet under bybrannen i 1855.

Også familien Rasmussen på farmors side ble rammet, og kanskje hardere. I 1854 bodde de i Skostredet, men i 1856 bor de helt ytterst på Nordnes, enten i en sjøbod eller i noen fattigslige skur litt lenger oppe. I motsetning til den tidligere kjøpmannen Colombo, fikk ikke disse noen hjelp.

I 1915 hadde enkemann og gullsmedsvenn Richard Peder Olsen adresse Stokkebæksmuget 8. Så kom den store Bergensbrannen.

380 bygninger gikk tapt og 2700 mennesker ble husløse, deriblant Richard Peder. Han havnet i Barak B4 i Årstad, og ble nabo med Harald Gerhard Nilsen, som skulle bli hans svigersønn.

Blant kildene er kirkebøker, folketellinger, avisa Bergens Adressecontoirs Efterretninger, Adressebok for Bergen og fattigmanntall  for Bergen.

Farmors slektsgeografi

Arbeidet med dette kartet har vært både interessant og frustrerende. Jeg har fått klart for meg hvor mye jeg mangler (og noe vil jeg sikkert aldri finne). Men jeg har også funnet mye nytt og spennende. Farmors kart er helt ulikt morfars, selv om det også her finnes en del punkter i Sunnhordland. Spredningen i slekta strekker seg fra Vesterålen i nord til Flekkefjord i sør.

Både i sør og nord jobbes det med bygdebøker (hhv. Hidra og Hadsel), men de er ikke nært forestående.

Sørlendingen som flytta til Bergen var Severine Johanne Olsdatter (1820-94) fra Itland

Det meste av denne slekta kom også fra Hordaland, fra Bergen og sørover. Hovedansvaret for det må plasseres hos min farmors morfar, Kristoffer Kristoffersen (1843-1913) fra Furuholmen (Bømlo).

Bergensslekta har jeg anstrengt meg for å finne gateadresse på. Fram til slutten av 1800-tallet hadde ikke byen gatenavn, men roder, så det var ekstra utfordrende (og morsomt). Der jeg ikke har funnet gateadresse, har jeg brukt menighetens adresse.

Noen flekker i Sogn og Fjordane har vi også, som skyldes to uavhengige forflytninger til Bergen. Avstikkeren til Jølster var en helt ny oppdagelse jeg gjorde mens jeg laga kartet.

Og så har vi Vesterålen i Nordland. Her hadde jeg håpa å finne noen samer, men foreløpig har jeg ikke funnet det. Uansett er det takka være min farmors farmor, Petra Vilhelmine Olsdatter (f. 1856) fra Grytting, at jeg kan skryte av nordnorsk slekt.

Det som har slått meg med denne delen av slekta, er hvor mange som var lutfattige. Det er selvsagt derfor de har forflytta seg over såpass store avstander (uten nok penger til en amerikabillett). Mange har dødd som fattiglemmer, understøttet av fattigvesenet, men også underveis har livet vært tøft. Farmors mor kan stå som en representant for hele slekta. Det ser dessuten ut til å ha vært kort vei i alle fall nedover klassestigen, men i noen tilfeller også oppover.  Her finnes flere historier å poste etter hvert.

Denne gangen har jeg brukt Googles egen MyMap-løsning. Den har mange kule tilpasningsmuligheter, men takler hller ikke mengden data særlig godt. I alle fall har det kræsja flere ganger hos meg. Likevel kommer jeg til å fortsette å bruke denne løsninga og håpe på at den forbedres etter hvert.

Nå gjenstår altså slektskart for mormor fra Sogn og farfar fra Bergen. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvem jeg tar først.

Vik-slektas kart er ferdig!

Jeg har tatt for meg min morfars slekt og plotta alle inn på dette kartet. Det er interaktivt, så man kan finne ut hvem som ble født eller fikk barn på hver enkelt gård. 132 kartpunkter ble det (jeg har utelatt noen eldre enn 1500-tallet, de er så usikre). Noen av gårdene har mange bodd på, mens andre har vært mer midlertidige (det er mulig jeg har oversett enkeltpersoner på stedene med mange beboere). Har du slektsrøtter på samme sted kan det godt tenkes at vi er i slekt.

1/4 av slekta mi kommer altså fra dette lille geografiske området på Vestlandet (mindre enn det ser ut her, siden «knappenålene» er så store).

Her er alle stedene fortsatt synlige, og de lokalkjente kan kjenne seg igjen.

Den sterkeste konsentrasjonen finner vi på øya Stord, med Sandeid i Rogaland på andreplass (der har jeg knapt vært).

Neste prosjekt burde vært min mormors slekt, for å få ferdig helheten, men jeg foretrekker en del av slekta med mer variasjon. Ideelt sett ville jeg lagt alle inn i samme kart med en farge for hver av mine besteforeldre. Men jeg tror ikke Mapcustomizer.com kan takle det. Dessuten finnes det noen overlappinger (mine foreldre er 8-menninger, fant jeg ut) som da ville blitt vanskelig å fargekode. Løsningen blir sannsynligvis å lage nye kart for hver av mine besteforeldre, som jeg så kan flette sammen bilder av i photoshop for å vise fellesnevnere og forskjeller.

Ta altså gjerne en titt på kartet for å finne fellesnevnere eller inspirasjon! Anbefales for å blåse liv i slektsforskninga igjen etter en dvaleperiode, eller fra begynnelsen av.

Et drap i 1577

I 1577 kom Aslak Olsen Sukka i skade for å ta livet av sønnen på nabogården, Sjur Saksbjørnsen Bakka. Det var i alle fall ikke noe overlagt mord. Aslak ble dømt til å betale 32 riksdaler i bot til den dreptes far, Saksbjørn Nilsen Bakka. I Sukka-ætta finnes  forliksbrevet gjengitt.

Saksbjørn Nilsen må virkelig ha tilgitt Aslak, for Saksbjørns oldebarn, Bjørn Ingvarsen Eikeland, gifter seg med Aslaks barnebarn, Marit Larsdatter Sukka.

De er mine 7xtippoldeforeldre. Dette tilhører for meg den aller fjerneste delen av slekta, de som bodde i Rogaland (jeg forsøker å sette dem på kartet), og det ligger så langt tilbake i tid at vi ikke vet noe mer om Sjur. Et sted har jeg funnet opplyst at han var 25 år da han ble drept, men jeg har ikke funnet ut hvor den opplysninga kom fra.

Å finne det uønskede og søke det som aldri fantes

Jeg tror det er lett å tenke at man skal finne en følelse av tilhørighet gjennom slektsforskning, ja, at det kanskje er derfor denne hobbyen blir stadig mer populær. Det er selvsagt godt mulig at noen finner det. Selv har jeg hele tida visst at det ikke gjelder meg. Selvsagt kjenner jeg igjen sider av meg selv i familien bakover, men det stopper ved mine besteforeldre. Jeg innser at jeg er mye mer prega av miljøene jeg vokste opp i og folk jeg har møtt, enn av genetiske biter av for lengst avdøde husmenn. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe som er fjernere fra meg enn nettopp bønder. Å leve på samme sted resten av livet fyller meg med bunnløs gru. Riktignok liker jeg planter og temmet natur, men helst i ganske små doser.

Likevel tar jeg meg selv i å tenke at kanskje rastløsheten min, frihetstrangen, stammer fra tyske eller italienske immigranter ikke altfor langt tilbake. Nå har jeg kommet såpass langt tilbake i alle retninger at jeg i alle fall må gi opp håpet om å finne en same som kan forklare det. Og dette skjer altså selv om jeg egentlig vet at det sannsynligvis var flyttingene i barndommen som planta det i meg.Prester er egentlig en slags treige nomader, har du tenkt på det?

Egentlig er jeg ikke ute etter tilhørighet, for jeg forbinder fellesskap med begrensninger, hindring av livsutfoldelse. Noe som selvsagt er litt trist, men jeg klarer ikke å se hvordan det kunne vært annerledes. Tidligere tider, hvor mennesker ikke var individer, bare biter av en kollektiv helhet, virker både ekstremt skremmende og fjern. Hvis jeg skulle forestille meg et helvete, ligner det veldig på de livene mine forfedre levde. I korte øyeblikk kan jeg nok tenke at tilhørighet høres fint ut, før jeg kommer på hva prisen er – å selge sin sjel.

Og så hender det at man snubler over ting som føles ubehagelig. Det kan være en svart person som oppdager at noen av forfedrene var hvite slaveeiere som systematisk voldtok slavene sine som en billig måte å sikre nye slaver, eller forfedre som deltok med liv og lyst i kolonisering og undertrykking. I den sammenhengen er min bittelille slektstråd fra Jølster (stedet hvor jeg virkelig lærte at fellesskapets pris var altfor, altfor høy) kanskje til å leve med. Etter hvert. Og man kan faktisk nikke litt nølende samtykkende til bygdebokforfatterens konklusjon om at dem man ikke vet noe om, må ha skikka seg vel.

Hva man har behov for å finne og hva man finner er sjelden det samme. I våre dager er det nok få som skammer seg over tidligere generasjoners fattigdom eller utenomekteskapelige eskapader. Mens det som en gang var grunnlag for stolthet, som krigsinnsats og overgrep, nå er det man frykter å finne. Men folk går inn i slektsforskninga med ulik bakgrunn og ulike behov. En som savner stabilitet i eget liv, ville kanskje blitt overlykkelig over alle mine husmenn. Mens jeg fryder meg over alle som stakk seg litt ut, enten det var kriminelt eller bare ved å flytte fra en landsdel til en annen. Faktisk er jeg så smått redd for å bli litt kynisk: Småunger dør som fluer, virker det som, og ekstrem fattigdom blir bare en mulighet til å finne personene omtalt i enda en kilde (fattigprotokollene). Jeg får håpe sjelen min overlever dette også.

Etter at jeg hadde forklart min datter litt om kvinners manglende rettigheter på 1800-tallet, utbrøt hun: «Folk i gamle dager var jammen slemme!» Og jeg strevde med å forklare at de ikke visste bedre. For spørsmålet da blir; finnes det ikke noe dypt inne i oss (som jeg ville kalle det av Gud i oss) som kan fortelle oss forskjellen på rett og galt? Hadde ikke menneskene på 1800-tallet sjel? (Jo, det tror jeg vel at de hadde, jeg måtte bare parafrasere den tidens argumentasjon mot at kvinner hadde sjel. Men hvor de gjemte den sjelen og det av Gud i seg, det aner jeg ikke. Min forklaring på denne gåten handler om fellesskapets pris – for å fortjene tilhørighet må det som er deg og din følelse av rett og galt undertrykkes. Men det er en forklaringsmodell jeg ikke ønsker å presentere for en 10-åring.)

Lest: Kautokeino en blodig kniv

Lars Pettersson har skrevet en krim ganske etter min smak. Det er hans første, men forhåpentligvis ikke den siste. Den skildrer et miljø som er utypisk i kriminalromaner slik at man lærer noe nytt. Jeg opplever skildringa av det samiske og Kautokeino som balansert og nyansert, med forbehold om at jeg ikke har direkte kjennskap til noen av delene.

Boka får meg til å lengte tilbake til Tromsø. Skildringa av Kautokeino minner meg på turen med folkehøyskolen, der vi overnatta i campinghytter utenfor tettstedet og dro inn til hotellbaren på kvelden. Jeg har også besøkt andre steder som nevnes i romanen; Skibotn, Karesuando, Kilpisjärvi. Jeg tror til og med at jeg kjente igjen noen karakterer.

Jeg forsøkte gjennom hele boka å finne det typisk samiske, det utprega, det som skiller den samsike kulturen fra den norske. Jeg fant det ikke. Reindrifta er selvsagt en typisk samisk næring, men de fleste samer har ingen tilknytning til den. Fordi slekta til dattera mi er kystsamisk er jeg mest interessert i den kulturen, så jeg forsøkte å finne noe som kunne omfatte også den.

Det romanen peker på som typisk samisk er viljen til å gå rundt grøten, snakke i koder bare de innvidde forstår, å sette familien og slekta foran individet, å definere enkeltmennesker i forhold til hvem de er barn av og i slekt med o.s.v. Alt dette er trekk jeg kjenner igjen fra min egen bondeslekt på Vestlandet, om enn svakere og uten et fremmed språk. Jeg kjenner det også igjen fra oppveksten i Jølster. For meg blir dette derfor ikke en roman om det typisk samiske, men om konflikten mellom dem som reiste bort og dem som ble igjen.

Romanen minner meg på hvor takknemlig jeg er for at foreldra mine reiste ut og fikk seg utdannelse slik at jeg er løsrevet fra en kultur som setter familien foran individet. Jeg har kjempet for mine valg i livet og kan ikke forestille meg hvor vanskelig det ville vært i en kultur der selve det å kjempe for sine egne valg er ansett som et svik i seg selv. Når jeg har møtt en slik kultur har jeg følt det klamt, klaustrofobisk og deprimerende.

Romanen er glimrende. Den etterlater meg ambivalent. For selv om kulturen og kodene er det motsatte av alt jeg er og står for, føler jeg minst like mye avsmak for det å tilhøre majoriteten, kolonimakten. Tidligere har jeg skrevet en del om det samiske; i Kulturkrasj innad i Norge og i Ut av skapet: Wannabe-same, og jeg har også gjort halvhjertede forsøk på å lære meg samisk.

På noen måter er jeg utprega moderne og urban: Jeg foretrekker mennesker som snakker rett ut, som er åpne og ærlige, og jeg ønsker å være slik selv. Jeg nekter å fanges inn av grupper som krever total lydighet og lojalitet, enten det er religiøse sekter eller tradisjoner basert på slektskap. Jeg er tettere knytta til venner enn til familien. Jeg motsetter meg forsøk på sosial kontroll og foretrekker å ikke kjenne naboene mine.

Det vil selvsagt ikke si at jeg mener alle bør være som meg. Uten bosetting i bygde-Norge stopper byenes matforsyning og byene vil befolkes av mennesker som egentlig ikke ønsker å bo her, mennesker som tar med seg sin kultur for sosial kontroll og merkelige sosiale koder. I den sammenhengen er det fullstendig likegyldig om etnisiteten er samisk, norsk eller pakistansk. Ja, la oss anvende norsk distriktspolitikk også internasjonalt!

Morfar og Besten – ein hyllest

Morfar var litt fjern for oss ungar. Han trengde ro og mykje tid for seg sjølv. Det gjorde ikkje så mykje, for han tok det igjen. Som den gongen han vart med for å bade. Eg hugsar enno korleis han låg der og flaut i dressen sin og las avisa. Det var eit skikkeleg kult syn!

Då han var ung var han emissær for indremisjonen og reiste langs kysten av Noreg. Han dreiv og slekts-garden ei stund og var den einaste i mils omkrets som hadde påfugl. Kanskje ikkje så uventa at han la ned drifta og starta gartneri i staden. Elles var han både revisor, organist og klokkar. Av mine besteforeldre var han nok den som hadde lest mest, om enn hovudsakeleg religiøs litteratur. I alle fall støtta han meg då eg sa eg ville skrive. Han såg nok ikkje for seg at eg skulle skrive porno ; )

Han kunne temje villkattar og hadde alle norske frimerker i samling og mange andre frimerke. Han var eit menneske som gjorde så godt han kunne. Kanskje låg styrka hans på andre område enn det som er normalt, men ingen kan seie at han ikkje var allsidig. På tysdag vert han gravlagd. Eg kjenner meg viss på at han no er på ein stad der han har det betre.

Besten var heilt anleis og leikte gjerne med oss ungar. Han var alt anna enn skrøpeleg og gjorde alt det som bestefedre skal gjere. Han tok meg med ned i kjellaren for å snekre og viste meg eit meir tradisjonelt mannsideal enn eg finn elles i familien min, eller kanskje det skuldast at han var arbeider? Takka vere han assosierer eg røyklukt til noko positivt og trygt. Eg arva askebegre etter han. Kanskje pondusen og? Satsar på at eg ikkje har arva anlegg for å miste håret frå han, i så fall har eg vel munkesveis innan neste somar…

Besten sin humor var ikkje alltid av den snille sorten, men humor var det. Det var den som mest merkbart forsvann etter kvart som slaga kom tettare. Ting han før sa på skjemt vart då sagt i fullt alvor og såra ein del av dei rundt han. Han miste realitetssansen og kunne gløyme å ta seg ein røyk på ei veke eller meir. Eller gløyme at han nett hadde røykt og ta ein til like etter. Det står for meg som eit mål på kor uverdig det er å verte sjuk og gamal. Den Besten eg kjende var borte lenge før han vart lagd i jorda.

Eg likar å tru at eg har gode sider frå begge desse sidene av manndomen – Morfars og Bestens. Sjølv om dei ikkje pustar lenger, lever minna om dei. Og saman med andre frå fjern og nær utgjer dei mi samling av mannlege førebilete.