Å tilgi seg selv

Jeg er ikke blant dem som skylder på seg selv for alt som går galt, eller angrer på ting som ikke er min feil. Ikke når det gjelder småting i alle fall. Men det fins et par ting som jeg har vanskelig for å tilgi meg selv for.

Da jeg var elleve år spurte mine foreldre meg om jeg hadde lyst til å flytte fra Bergen til Jølster. Spør aldri et barn om sånt! I den alderen har man ingen forutsetninger for å vite at det egentlig spørres om man fil flytte fra himmelen til helvetets forgård. Jeg tror jeg snart har klart å tilgi meg selv for at jeg svarte ja.

Dernest hadde jeg lenge vanskelig for å forsone meg med at jeg så lenge forsøkte å tilpasse meg forholda i helvetets forgård. Det tror jeg at jeg har klart.

Men hvordan skal jeg noen gang kunne tilgi meg selv for å ha forsøkt å være jente? Selvsagt burde jeg visst bedre, stolt mer på meg selv, som i de andre tilfellene. Og selvsagt hadde jeg små forutsetninger for å forstå hvordan kroppen kan lyve til alle rundt en, til man nesten tror på det selv. Jeg burde visst. Jeg burde sagt det høyt. I såfall hadde jeg for lengst vært den mannen jeg vil være.

Er det rart at tilpassning er et skjellsord i mitt vokabular?

Løsningen for meg har vært å forsøke å vende sinnet og bitterheten utover i stedet for innover. Bare slik har jeg overlevd. Og nå prøver jeg å ikke hate alle kvinner, selv om jeg har følt meg som en fange i den kvinneligheten de hyller hver dag.

Hovedårsaken til at jeg fikk avslag fra GID-klinikken var at jeg har levd så lenge som kvinne. De forsøker altså å gi meg skylda for deres egen inkompetanse. Fordi jeg har lidd meg gjennom en lengre periode som forsøksvis kvinne enn det de fleste transmenn har, skal jeg altså straffes med å aldri få bli den mannen jeg er. Jeg nekter å påta meg den skylden de prøver å overføre. Jeg kjemper mot den skyldfølelsen hver dag.

Redigert september 2008