Det store nederlaget (skoleturné)

Enakter

Roller:

Kroppen

Psyken

Fornuften

Kroppen: Trodde du at du kunne overse meg, enda en gang? Bare dure i vei som om viljen var det eneste som teller? Ha! Nei du, her skal ingen gå noe sted uten at jeg godkjenner det først. Og underveis. Viljen er en bagatell som ikke kan bevises vitenskapelig. Disse musklene derimot, som du ikke visste fantes. Nå har jeg låst dem og gjemt nøkkelen. Til pass for deg din optimist! Idiot.

Psyken: Men det er jeg som bestemmer! Etter 35 år med løgn og kommunikasjonsproblemer burde det gå an å forvente en smule samarbeid, for en gangs skyld. Er tre uker virkelig for mye forlangt?

K: Selvfølgelig! Hevn, hevn, hevn! Du har tatt meg for gitt, latt som om jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt i alle år. Og toppen av kransekaka var da du søkte om og takka ja til skoleturneen uten å ta meg med på råd. Trodde du virkelig jeg ville gå med på det? Trodde du at jeg ville samarbeide bare du ville det sterkt nok?

P: Du er bare 80 kilos skuffelse, stappa med bitterhet. En eneste diger klump av sabotasje, løgn og manglende evne til samarbeid. Ingen orker vel å lytte til sånt! Skjerp deg!

K: Haha. Det kan du si, der du ligger innelåst, nedlåst i min dårekiste. Skjerp deg sjøl din gjøk. Her skal ingen gå noe sted på veldig, veldig lenge. Bare ligg der og kjenn at jeg er der. Mindfulness, har du hørt om det? Kjenn ordentlig godt etter, muskel for muskel. Kjenn at de spenner seg, verker. Føl på det, du!

P: Du er ond! Du undergraver min autoritet, ja, hele min identitet.

Fornuften: Må dere alltid krangle? Kan dere ikke innse at dere er to sider av samme sak? Du kan ikke legge skylden på kroppen når det er du som har pressa den for hardt, når du har ignorert alle faresignaler og oppført deg fullstendig optimistisk uten realitetsorientering. Jeg sier ikke at kroppen har rett; den er helt urimelig, men det er jo ikke noe nytt. Etter 35år skulle man tro du hadde innsett at du ikke kan stole på den, og knapt nok på deg selv.

P: Jada, jada. Alt er min skyld, som vanlig. Jeg burde jo skjønt at dette ikke ville gå bra, burde ikke hatt så høye forventninger, vært så optimistisk. Burde ikke gitt inntrykk av at jeg er til å stole på når alt jeg vil saboteres av dette jævla vedhenget. Men hva med å ta litt hensyn til meg også for en gangs skyld? Er det rart jeg blir deprimert når jeg utsettes for slik konstant sabotasje fra kroppen?

F: Dere påvirkes av hverandre. Saken har minst to sider. Dette synet på kropp og psyke som uavhengige størrelser er fullstendig foreldet.Og ærlig talt er dere mer fastlåst enn konflikten i Midt-Østen. Sukk. Hva med litt søvn? Kan dere bli enige om det i alle fall?

P&K i kor: Nei!

Fornuften: (snur ryggen til og går)

Apekvinnen – Premiere 18.oktober!

plakat

Hvor: Kulturkirken Jakob

Når: Kl. 20.00

Datoer: 18.,19.,23., 24., 30. og 31. oktober 2013

Pris: 265kr (150kr for student/honnør)

Kjøp billett

 

Jeg ble spurt om å være med på dette for flere år siden, og nå nærmer premieren seg. Jeg har skrevet dikt spesielt for dette stykket og bidratt litt i manuset. Det har vært veldig lærerikt å være med på et slikt prosjekt! Bare det at noen andre skal framføre mine tekster er en terskel å komme over, og å betrakte hvordan det ferdige stykket tar form lærer meg mye om andre deler av kulturlivet.

Historien om apekvinnen – Julia Pastrana er fascinerende. Hun var en av de mest kjente aktørene i freakshowene på 1800-tallet og ble etter sin død stoppet ut sammen med sin sønn, for at ektemannen og senere andre kunne fortsette å tjene penger på henne. I forrige århundre havnet hun i Norge og da det ikke lenger var penger å tjene endte hun på Rikshospitalet. Først i februar i år ble levningene sendt til Mexico og Julia fikk endelig en grav.

Julia var en kvinne med to ulike genetiske tilstander (en som ga henne behåring på kropp og i ansiktet, og en som ga henne utstående kjeveparti) som fikk henne til å ligne en ape. Historien hennes har flere elementer som gjør det lett å trekke paralleller til min egen transhistorie. Rent juridisk er jeg en kvinne med skjegg, selv om jeg slett ikke føler meg som det. Transfolk blir også ofte sett på som freaks, noe mange reality show og kvasidokumentarer vet å utnytte. I dag har freakshowene for lengst avsluttet sine turnéer, men rollen er nå overtatt av mindre seriøse TVprogrammer.

Julia ville gjerne bli sett som menneske og kvinne, men fikk svært sjelden oppleve det. Jeg har opplevd (og opplever t.d. fortsatt) sterk dissonans mellom egen identitet og andres oppfatning av meg. Både jeg og Julia har opplevd kroppen som en løgner. Julias kropp løy om hennes menneskelighet, min kropp om mitt kjønn. Vi står utenfor det etablerte og blir beglodd. Kanskje har vi også eksponeringsbehovet felles, eller kanskje  gjorde hun bare det hun måtte gjøre for å overleve. Vi vet veldig lite om hva hun tenkte og følte, men jeg har forsøkt å sette meg i hennes sted i diktene jeg har skrevet til stykket.

Fremmede hender
over min hårete hud
fingre teller mine tenner
De blir ikke enige
om hva jeg er
dette dyriske vesenet
ligner et menneske
dette mennesket – fanget som et dyr

Julia spilles av Marika Enstad (som tok initiativ til prosjektet).

Ett par dikt som ikke kom med:

Utstilt
framvist
min skam
mine lyter

Det er min oppgave
å være speilet
der du ser
hva du ikke er

 

Støvet legger seg
farger huden grå
ensomheten brer seg
Vandrer gjennom korridorene
finner ikke sønnen min
finner ingen ro