En passende tittel

Jeg syns titler er vanskelige å finne. En tittel skal være i perfekt balanse mellom å si for mye og å si for lite. Tittelen på min første diktsamling, «Framandkar», var resultat av en nitidig leiting etter passende tittel. Tittelen er henta fra et av dikta. «Frikar» var enklere; det var den logiske fortsettelsen. De hører sammen, og det syns i titlene. Jeg planlegger en diktsamling til, med en tittel som ble foreslått som en spøk fra en venn. Dikta i de to foregående diktsamlingene har ingen titler, men kanskje jeg klarer å lage titler til alle dikta i den neste? Jeg skal i alle fall prøve.

Men nå skriver jeg altså på en ungdomsroman. Og jeg vet ikke hva den skal hete. En av ungdomsbøkene som gjorde uutslettelig inntrykk på meg var Adgang til festen. Tittelen på den er perfekt. Jeg syns titler skal ha dybde og gjerne dobbel betydning. Hvilke titler synes du er bra? Og kom gjerne med forslag til hva min ungdomsroman skal hete!

 

Begynnelsen

Jeg skjønte med det samme at noe var galt. Mamma var ikke der da jeg kom hjem fra skolen. Hun jobba bare deltid på sykehjemmet og pleide å være hjemme når jeg kom fra skolen. Vi krangla om det; at hun behandla meg som om jeg fortsatt var sju år og måtte passes på, ikke kunne være aleine. Det var egentlig en idiotisk ting å krangle om.

Dette er begynnelsen slik den står nå når jeg har kommet ca. 1/4 ut i ungdomsromanen jeg holder på med. I løpet av dagen har jeg surfa rundt på ulike nettsteder for skrivetips, og har kommet fram til følgende:

• Hovedpersonen skal introduseres (så kort og presist som mulig).
• Stedet hvor handlinga foregår skal fastslås.
• Spørsmål skal formes i leserens hode.
• Leseren skal få en viss anelse om hva boka kommer til å handle om, og bli nysgjerrig.
• Det skal skje noe, eller viktig handling (i vid betydning) skal i alle fall være nært forestående.

Det syns jeg at jeg har fått til, men legger teksten ut til allmenn filleristing og disseksjon. Værsågod!

Oppgave: Lag en så spennende første setning som overhodet mulig. Masse inspirasjon finnes på nett.

Krim á la Tarald – eller finn 5 feil

Det er dårlig gjort å bruke noen som dårlig eksempel. Jeg gjør det likevel. Jeg har nemlig nettopp lest Den du ikke ser av Mari Jungstedt. Den er ikke den verste kriminalromanen jeg har lest, men den illustrerer en del ting jeg ikke liker ved mange bøker innen sjangeren og som jeg vil gjøre bedre.

1. Gal morder. Når morderen framstilles som mentalt syk mot slutten av boka er det alltid en stor skuffelse for leseren. Vi vil at morderen skal være relativt rasjonell. Det skaper den lille grøsser-følelsen av at hvem som helst kan ta livet av et annet menneske under gitte forhold, noe som dessuten er det mest realistiske. De fleste mordere er ikke gale. I Den du ikke ser er det ekstra skuffende fordi motivet for mordene egentlig er ganske godt, og det er unødvendig å skrive slikt som at «hun kunne ikke unngå å se galskapen i blikket hans».
2. Boka er konsekvent skrevet i fortid. De aller fleste kriminalromaner er det. Jeg synes det gjør lesinga mindre spennende fordi avstanden til handlinga med en gang blir større. Ekstra ille blir det, som i dette tilfellet, når mye av teksten er tilbakeblikk og dermed inneholder mange «hadde» f.eks. «Han hadde tenkt at…».
3. Innskutt tekst i kursiv som man ikke ser poenget i før på slutten, når det viser seg at de forklarer morderens psykologi. Jeg forstår veldig godt at det er fristende å bruke dette knepet, men jeg hater å lese bøker der det er brukt. Det er en enkel løsning på et skriveteknisk problem, og enkle løsninger bør stort sett unngås.
4. Allvitende forteller. Også dette er veldig vanlig i krim, men det får meg til å lure på hvorfor fortelleren ikke vet hvem morderen er og kan fortelle det med en gang. Svaret er selvsagt at da ville det ikke blitt noen bok, men det bør man ikke tenke mens man leser.
5. Leseren gis ingen mulighet for å leke detektiv. Dette er ofte resultatet av de ovenstående punktene. Jeg foretrekker krim der jeg får mulighet til å gjette på hvem morderen er. Dette er også noe som anbefales i alle tekstene jeg har lest om å skrive krim. Ett sted leste jeg at morderen bør introduseres i løpet av de ti første sidene. Så når Jungstedt avslører at morderen er en fyr vi knapt har fått høre om gjennom boka, og som dukka opp ganske seint som biperson, blir man skuffa fordi det fratar leseren mulighet til å gjette at han er den skyldige. Når han i tillegg er gal understreker det skuffelsen.