Innlegg tagget ‘skriveliv’

De fleste forfattere skriver mange bøker (manus) som aldri blir utgitt. Kanskje fordi disse manusene er for dårlige, eller av andre årsaker (feil tidspunkt, passer ikke i forlagsprofilen o.s.v.). Det ser ut til at de fleste forfattere altså kan kunsten å gi opp. Jeg derimot, har visst ingen evner i den retning.

Jeg har ikke problemer med å gi opp før jeg har forsøkt, ut fra en rask analyse av mine muligheter for å lykkes med prosjektet. Det er jeg ganske god på. Men så snart jeg har investert litt tid og krefter på prosjektet, virker det som om jeg er ute av stand til å gi opp. Det var denne egenskapen som gjorde at jeg fikk utgitt den første boka mi. Ofte er det en positiv egenskap knyttet til utholdenhet, såkalt «ståpåvilje».

Jeg klorer meg fast til prosjekter som ser ut til å være dødsdømt. Og enda mer enspora blir jeg hvis noen forteller meg at jeg ikke kan få det til. Da skal jeg selvsagt vise dem, bevise at jeg har rett. Selve prosjektet kan forandres underveis til det uigjenkjennelige, og jeg kan være ganske kreativ (ikke bare innad i teksten) for å fullføre prosjektet. Som da jeg oversatte Framandkar til nynorsk for å få den utgitt, og lyktes.

Nå har jeg jobba med tre ulike prosjekter i 4 år. To av dem er diktsamlinger. Den ene av dem regner jeg som klar for forlag, og har begynt prosessen for å finne et forlag som er mer vennlig innstilt til disse tekstene, for jeg gir meg jo ikke. Den andre diktsamlinga har falt fra hverandre og må sannsynligvis skrives mer eller mindre på nytt – noe jeg ikke gleder meg til, men sannsynligvis kommer til å gjøre en gang.

Det tredje prosjektet er en ungdomsroman. Nå når jeg endelig har overskudd til å skrive igjen, har jeg bestemt meg for å jobbe med den. Her står det ikke på forlagene, men på det faktum at jeg synes prosa er mye vanskeligere å skrive. Men heller ikke det får meg til å gi opp.

Dette har fått meg til å tenke at jeg mangler evnen til å gi opp. Jeg tror kanskje at livet, og spesielt skrivelivet, hadde vært enklere hvis jeg hadde den evnen. Evnen til å legge et manus i en skuff eller til og med brenne det opp, slette fila. Det fins en tid for alt, og kanskje er dette tiden for å gi opp og gå videre. Bare synd at jeg ikke får det til. Eller kanskje bare bra.

Årsaken tror jeg har noe med selvtillit og optimisme å gjøre, noe jeg merkelig nok har. Jeg tror liksom aldri at det er helt håpløst, at det ikke finnes smutthull som jeg kan komme gjennom.

Jeg har irritert meg over uendelige beskrivelser av klær, hår og interiør i krim, beskrivelser som ikke tilfører noen nye opplysninger. Etter mitt syn er det et tegn på at man ikke mestrer de korte, treffende beskrivelsene som kjennetegner god litteratur. Men jeg kaster stein i glasshus når det gjelder dette. Derfor skal jeg gjøre følgende øvelse:

Sitt på kafe. Observer den første (ukjente) personen som kommer inn eller går forbi. Finn ett trekk ved personens utseende som beskriver hens personlighet og skriv en liten tekst der du bruker observasjonen.

Gjenta, denne gang med fokus på en bevegelse.

Skriv en tekst der en etterforsker kommer hjem til en mistenkt. Bruk interiøret til å gi leseren inntrykk av om personen er skyldig eller uskyldig.

Skriv en liten tekst der du lar jeg-personen beskrive en annen person slik at det forteller mer om jeg-personen enn den beskrevne.

Ja! For et kick! I går var jeg på mitt aller første skolebesøk som forfatter. Og fy flate så gøy det var! Foran et bortimot fullt auditorium (nesten 100 elever) fikk jeg lese opp dikta mine, svare på spørsmål og fortelle om trans og skriving.

Det er langt mellom oppdraga mine og fram til nå har Den kulturelle skolesekken vært en lukka verden. Derimot har jeg hatt dikta mine på pensum på Universitetet i Bergen (2010), så jeg klager ikke. Det er bare det at jeg liker denne delen av forfatterlivet så utrolig godt, og får tilbakemeldinger på at jeg gjør det bra.

Jeg hadde helt glemt hvor gøy det er. Elever på videregående er kanskje mitt favorittpublikum, selv om jeg nok egner meg for ungdomsskoleelever også (selv om de sikkert fniser mer). De hørte etter hva jeg sa og stilte reflekterte og nysgjerrige spørsmål både om trans og om skriving. Voldsom applaus og skryt fra lærerne fikk jeg også.

Etterpå var nok alle ganske slitne, i alle fall jeg. Kanskje det ligner den følelsen treningsfolk påstår at de har etter ei treningsøkt? Jeg fikk sagt alt jeg hadde tenkt å si (+ litt til) og nesten alt jeg burde sagt. I andre sammenhenger (spesielt i media) kan det plage meg at jeg ikke får sagt alt jeg vil si, at jeg ikke helt får tid til å komme til poenget og at resonnementene ikke får utfolde seg skikkelig. To skoletimer var egentlig akkurat passe.

I tilfelle noen av de involverte stikker innom vil jeg benytte muligheten til å takke:

  • Forfattersentrum for å ha anbefalt meg
  • Lærerne for å være modige og engasjerte
  • Elever på restaurantfag for den veldig gode brasilianske kjøttpølsa som gjorde meg stappmett før opptredenen
  • Elevene som hørte på
  • og spesielt de som stilte spørsmål

Jeg skulle gjerne gjort det der en gang i uka. Da hadde jeg sikkert ikke trengt antidepressiva. Så håper jeg at det i alle fall vil skje igjen at jeg får et oppdrag på en videregående skole, og at søknadsskjemaene for DKS blir såpass enkle at jeg skjønner meg på dem.

Utfordringer

Publisert: onsdag 10 august, 2011 av Tarald i Ungdomsroman
Stikkord:, , , , , ,

Før møtet med redaktøren i går visste jeg altså at for å komme videre med manuset trengte jeg innspill fra andre. Møtet gikk veldig bra. Redaktøren hadde mye pent å si, og også konkrete forslag til hva som bør endres.

Jeg har en tendens til å overdrive og sette ting på spissen. Magefølelsen min sa at dette gjaldt ungdomsromanen også, men jeg klarte ikke å velge ut det viktigste og dempe resten. Jeg ville liksom ha med alt på en gang. Det har jeg fått god hjelp til å fikse, selv om det å gjøre det i praksis ikke blir lett. Jeg gleder meg til å sette i gang! Første deadline er 29.august.

Først skal jeg likevel lese ei bok jeg fikk av redaktøren; Jakten av Baroch Tendler.

Da er jeg tilbake på et godt skrivespor igjen etter et par veldig hyggelige møter med redaktøren min, Mattis Øybø. Han fortjener en egen bloggpost, men det får bli en annen gang. Han har et skarpt blikk for hva som kan bli god litteratur, uansett sjanger. Samtidig klarer han å inspirere mnår det trengs.

Sommerens skriveplan ser slik ut:

Juni

  • Skrive dikt til neste års diktsamling
  • Se hva jeg får gjort med barneboka

Juli

  • Skrive krim
  • Se hva jeg må gjøre med ungdomsromanen

Forhåpentligvis dukker det ikke opp flere skriveprosjekter før tidligst i desember, så jeg får litt fred til å fullføre alt jeg har satt i gang.