Skjærsilden

Jeg vet ikke om katolisismen har beholdt ideen om skjærsilden. I alle fall er det lenge siden ideen hadde noen særlig utbredelse i Norge. I den tradisjonelle, religiøse forståelsen altså.

Skjærsilden er ideen om at man ikke kommer direkte fra jorda til himmel eller helvetet, men at det finnes et mellomstadium hvor man utsettes for prøver og pinsler i en ventetid som virker uendelig. I dag har legevitenskapen på mange områder overtatt denne funksjonen. I stedet for å utsette prøvelsene til man er død, har de bestemt seg for bringe skjærsilden inn i det ene livet de kan bevise at eksisterer.

Så det er kanskje ikke så rart at man må gå rundt minimum et år som et åpenbart misfoster, mens det man vil er å får være seg selv. Det finnes nemlig noe som kalles Real Life Test (eller R.L. Experience). Man skal i et år bevise for legene at man mener alvorlig at man vil være seg selv. I desperasjon er man selvsagt beredt til å gjøre alt som kreves, uansett hvor ydmykende eller utmattende det er. Alternativet er uansett verre; å leve som kvinne. (Ja, jeg vet at det finnes mennesker som trives med det, som aldri tenker over det. Jeg er imidlertid satt ut av stand til å forstå det.)

Mens man med ganske vilkårlige mellomrom blir tilkalt for å svare på spørmål om alt fra sitt sexliv til karrieremuligheter, skal man altså samtidig bekjenne for verden hvilket misfoster man er. Omverdenen tvinges til å se et intetkjønn, et patetisk vesen som går rundt i forgjeves håp om å bli ansett som mann til tross for pupper og kvinnestemme (for å nevne de mest åpenbare).

Disse legene forteller gjerne at de er der for å hjelpe deg. Skjærsilden var da også konstruert for å hjelpe folk til å bevise at de hørte til i himmelen og ikke i helvetet. Dessuten er det visstnok et visst dannelsesperspektiv i det; RLT skal hindre at folk tar smertefulle operasjoner og pådrar seg en penislignende tingest bare for morroskyld. Og sånt går selvsagt ikke an. Derfor må man bevise at man er et såkalt stabilt menneske som utstår den nest værste torturen man kan tenke seg i desperasjon etter å få en diagnose, et hormon, operasjoner. (Den verste torturen ville selvsagt være å fortsette i en kvinnekropp.)

Det var dagens preken.

Jeg får anbefaling til GID-klinikken!

Jippi!
Psykologen kommer til å anbefale at jeg får utredning på GID-klinikken. Det er første steg på veien til å bli mer meg selv. Prosessen kommer til å ta tid, men jeg er i alle fall i gang.

Det er en evighet siden! Tenk at jeg kunne være så glad for noe som viste seg å være så meningsløst og nedbrytende! Hadde jeg gitt opp hvis jeg visste at det ville ta to år og at jeg ville få avslag? Så lite jeg visste. Sjeleglad for at det er over. Angrer jeg på at jeg gikk gjennom det helvetet som GID-klinikken er? Nei. Merkelig nok. For det første visste jeg ikke bedre og for det andre lærte jeg ganske mye om fordommer, transfobi, homofobi og hvordan det føles å bli tråkka på – erfaringer jeg tror jeg kan bruke til noe. Dessuten er jeg ikke sikker på om jeg hadde hatt styrke til å kjempe uten den skjærsilden som GID-klinikken er.

Det betyr ikke at jeg er fornøyd med status quo og ikke vil forandre systemet. Men uten å ha vært gjennom det ville jeg ikke visst hvor ille det er og hva som må forandres.

Redigert september 2008