Slekt og gener

DNA og gentesting er visst det store i slektsforskninga for tida. Uten at jeg skjønner poenget. Det eneste måtte være slik det ble brukt i en amerikansk episode av Who do you think you are: Der en afroamerikaner tok en DNA-test for å finne ut hvilket land i Afrika hans forfedre kom fra som slaver, og evt. finne slektninger. Det gir mening. Og som nordmann hadde det kanskje vært interessant å vite om det finnes irske treller eller samer langt bak i historia.

Men å bruke det for å undersøke konkrete slektslinjer? Det finnes så utrolig mange feilkilder. Selv i dag, der DNA-testing er mulig og skammen ved barn utenfor ekteskap er minimal, regner man med at 10% av alle barn har en registrert far som ikke er deres biologiske. Fortsatt blir den mannen som er gift med mora automatisk regna som far til barnet («pater est»-regelen).

Før i tida var det å få barn utenfor ekteskap utrolig skambelagt og kunne føre til både bøter og tvangsarbeid. Spesielt ble det straffa hardt hvis en av partene var gift. Forutsatt at mora hadde mulighet til å vite hvem faren var. Hvis man er gift og har et sidesprang er det ikke nødvendigvis opplagt hvem som er den biologiske faren, og kvinnene hadde altså gode grunner til å si at ektemannen var barnefar.

I de nærmeste generasjonene er dette noe som kan sjekkes med en gentest, men lenger tilbake må man da stole på at alle seinere generasjoner er registrert med riktig biologisk far. Jeg antar at man kan nøste bakover generasjon for generasjon, men det vil kreve mange DNA-tester og bli dyrt. DNA-testing forutsetter også at det finnes nålevende etterkommere i andre slektslinjer enn din egen, noe som ikke er en selvfølge. Hvilke gener man finner er avhengig av kjønn, slik at disse nålevende etterkommerne må ha et bestemt kjønn også. Og disse slektningene må gå med på (og kanskje betale for) en gentest.

Jeg skjønner rett og slett ikke at folk begir seg inn på dette. Og jeg mener at det er et feilspor i slektsforskning. Hva er det man ønsker å oppnå? Noe av det jeg finner mest interessant er muligheten til å forstå de slektningene jeg har møtt, spesielt dem jeg har lite til felles med. Hvordan ble de slik? Hvordan var oppveksten deres? Hvordan ble de preget av sine foreldre? Og hvem var foreldrene, hvordan ble de slik? Altså tror jeg at miljøpåvirkning i oppveksten er vel så viktig og interessant som gener. Et av mine kommende prosjekter er å undersøke alle fosterforeldrene i slekta og kartlegge deres slekt. I noen tilfeller prega de nok mine slektninger mer enn de biologiske foreldrene gjorde.

Denne innstillinga er nok påvirka av at mitt biologiske kjønn har hatt svært lite å si for hvem jeg er. Derimot er jeg selvsagt prega av å ha blitt oppfatta som og sosialisert som jente, og i enda større grad av det manglende samsvaret mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet. Som kanskje har en biologisk forklaring forskerne ikke har funnet ennå.

Min innstilling til slektsforskning er også prega av at jeg har en god venn som har en registrert far som sannsynligvis ikke er hans biologiske. Min venn driver slektsforskning og har kartlagt også sin registrerte fars slekt. Jeg tror i alle fall vi preges mer av de foreldrene vi vokser opp med enn av eldre generasjoner vi aldri har møtt. For min egen del vet jeg at min fars yrke, prest, har mer å si for min klassetilhørighet enn ørten generasjoner bakover av bønder, fiskere, tjenere og leilendinger. Men så driver jeg heller ikke slektsforskning for å finne ut hvem jeg er, men mer for å finne ut hvem jeg ikke er.

Akutt språknostalgi og begrepstømming

Nå skal jeg fortelle hvordan det var i Gamle Dager. Den gangen jeg vokste opp, ja ei stund etter at jeg ble voksen også, hadde språket mening. Ord pekte på ting i den virkeligheten vi levde i. For eksempel var stalinisme en (fascismelignende) variant av kommunisme og ikke et nedsettende begrep om kunst med budskap.

Den gangen var radikal et positivt ord om folk som ville forandre det bestående, gjøre verden til et bedre sted. Norges Kristelige Studentforbund var for eksempel radikale til etter årtusenskiftet (kanskje en av begrepets siste meningsfylte bastioner). I dag er dette et nedsettende begrep brukt om folk som vil gjøre verden til et verre sted å leve i. Forbundet er for lengst blitt «progressivt» eller «liberalt».

Solidaritet handlet før i tida om å vise at man brydde seg om dem som var dårligere stilt, eller i alle fall hadde mer på kjempe mot. I dag får vi beskjed om å vise solidaritet med folk som er bedre stilt (ledere og politikere f.eks.). Ingen med et snev av selvrespekt vil lenger hevde at verden kan reddes – det er for naivt. Ordet naiv er kanskje et eksempel på et begrep som var tomt men er blitt fylt av mening, men det eneste jeg kommer på. I dag er det stadig flere (inkludert meg) som gjerne vil oppfattes som naive, samtidig som flertallet bruker ordet nedsettende og knytter det til skam. Naiv betyr omtrent det samme som radikal gjorde før og brukes om alle politisk til venstre for Mussolini – noe som virker så absurd at man ikke skulle tro det hadde mening likevel.

Hvis jeg konsentrerer meg kan jeg faktisk huske at ytringsfrihet betydde retten til å ytre seg mot undertrykkelse og ikke retten til uimotsagt å trakke på andre mennesker fordi de har en annen hudfarge, etnisitet, religion, kjønn, funksjonsgrad, klasse eller seksualitet. Det virker fryktelig lenge siden. Kanskje er det bare noe jeg har drømt?

På samme måte var humor noe som fikk deg til å le, ikke noe som økte faren for å kveles i eget oppkast for folk med et minimum av sosial samvittighet (et begrep som er så utdatert at ingen hittil har kommet på å begrepstømme det). I min barndom var skam knyttet til egoisme, herskesyke og onde handlinger. I dag er dette egenskaper man bør sette på CVen hvis man vil fram i verden. Skam knyttes derimot til fattigdom, å være utsatt for diskriminering eller overgrep og til det å være snill.

Det føles som å befinne seg i et språklig mareritt, et sosialt eksperiment fra CIAs mest paranoide periode. Obstfelder var ikke i nærheten av denne fremmedgjøringen. Hadde jeg enda havnet på feil klode! I stedet er verden blitt et forvridd speilbilde av den jeg vokste opp i, og språket er tilsynelatende det samme, men stadig færre ord refererer til en virkelighet jeg kan kjenne igjen. Hvis jeg ikke visste at flere føler det litt på samme måte ville jeg trodd at jeg var alvorlig syk.

---

P.S.

1. Utviklingen har selvsagt gått gradvis, ellers ville nok flere protestert. Jeg tror det begynte med Gro Harlem Brundtlands «Det er typisk norsk å være god», som tømte begrepet «god» for all mulig mening. Likevel er det ikke til å komme forbi at dagens blågrumsete regjering har akselerert den deprimerende utviklingen.

2. Det er mulig at denne tilstanden av fremmedgjøring bare er et helt tidløst symptom på at man blir gammel. Til tider mistenker jeg at alderen min egentlig er omtrent det dobbelte, for jeg hører selv at jeg høres mest ut som jeg nærmer meg 80år.

Å finne det uønskede og søke det som aldri fantes

Jeg tror det er lett å tenke at man skal finne en følelse av tilhørighet gjennom slektsforskning, ja, at det kanskje er derfor denne hobbyen blir stadig mer populær. Det er selvsagt godt mulig at noen finner det. Selv har jeg hele tida visst at det ikke gjelder meg. Selvsagt kjenner jeg igjen sider av meg selv i familien bakover, men det stopper ved mine besteforeldre. Jeg innser at jeg er mye mer prega av miljøene jeg vokste opp i og folk jeg har møtt, enn av genetiske biter av for lengst avdøde husmenn. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe som er fjernere fra meg enn nettopp bønder. Å leve på samme sted resten av livet fyller meg med bunnløs gru. Riktignok liker jeg planter og temmet natur, men helst i ganske små doser.

Likevel tar jeg meg selv i å tenke at kanskje rastløsheten min, frihetstrangen, stammer fra tyske eller italienske immigranter ikke altfor langt tilbake. Nå har jeg kommet såpass langt tilbake i alle retninger at jeg i alle fall må gi opp håpet om å finne en same som kan forklare det. Og dette skjer altså selv om jeg egentlig vet at det sannsynligvis var flyttingene i barndommen som planta det i meg.Prester er egentlig en slags treige nomader, har du tenkt på det?

Egentlig er jeg ikke ute etter tilhørighet, for jeg forbinder fellesskap med begrensninger, hindring av livsutfoldelse. Noe som selvsagt er litt trist, men jeg klarer ikke å se hvordan det kunne vært annerledes. Tidligere tider, hvor mennesker ikke var individer, bare biter av en kollektiv helhet, virker både ekstremt skremmende og fjern. Hvis jeg skulle forestille meg et helvete, ligner det veldig på de livene mine forfedre levde. I korte øyeblikk kan jeg nok tenke at tilhørighet høres fint ut, før jeg kommer på hva prisen er – å selge sin sjel.

Og så hender det at man snubler over ting som føles ubehagelig. Det kan være en svart person som oppdager at noen av forfedrene var hvite slaveeiere som systematisk voldtok slavene sine som en billig måte å sikre nye slaver, eller forfedre som deltok med liv og lyst i kolonisering og undertrykking. I den sammenhengen er min bittelille slektstråd fra Jølster (stedet hvor jeg virkelig lærte at fellesskapets pris var altfor, altfor høy) kanskje til å leve med. Etter hvert. Og man kan faktisk nikke litt nølende samtykkende til bygdebokforfatterens konklusjon om at dem man ikke vet noe om, må ha skikka seg vel.

Hva man har behov for å finne og hva man finner er sjelden det samme. I våre dager er det nok få som skammer seg over tidligere generasjoners fattigdom eller utenomekteskapelige eskapader. Mens det som en gang var grunnlag for stolthet, som krigsinnsats og overgrep, nå er det man frykter å finne. Men folk går inn i slektsforskninga med ulik bakgrunn og ulike behov. En som savner stabilitet i eget liv, ville kanskje blitt overlykkelig over alle mine husmenn. Mens jeg fryder meg over alle som stakk seg litt ut, enten det var kriminelt eller bare ved å flytte fra en landsdel til en annen. Faktisk er jeg så smått redd for å bli litt kynisk: Småunger dør som fluer, virker det som, og ekstrem fattigdom blir bare en mulighet til å finne personene omtalt i enda en kilde (fattigprotokollene). Jeg får håpe sjelen min overlever dette også.

Etter at jeg hadde forklart min datter litt om kvinners manglende rettigheter på 1800-tallet, utbrøt hun: «Folk i gamle dager var jammen slemme!» Og jeg strevde med å forklare at de ikke visste bedre. For spørsmålet da blir; finnes det ikke noe dypt inne i oss (som jeg ville kalle det av Gud i oss) som kan fortelle oss forskjellen på rett og galt? Hadde ikke menneskene på 1800-tallet sjel? (Jo, det tror jeg vel at de hadde, jeg måtte bare parafrasere den tidens argumentasjon mot at kvinner hadde sjel. Men hvor de gjemte den sjelen og det av Gud i seg, det aner jeg ikke. Min forklaring på denne gåten handler om fellesskapets pris – for å fortjene tilhørighet må det som er deg og din følelse av rett og galt undertrykkes. Men det er en forklaringsmodell jeg ikke ønsker å presentere for en 10-åring.)

Øvelse: Det som ikke kan sies

Dette er oppgaver jeg har laga til meg selv. Jeg har vanskelig for å forholde meg til mennesker som ikke snakker rett ut i det virkelige livet. Når jeg lager litterære karakterer har de en tendens til å snakke rett fra levra alle sammen. Sånt blir det lite spenning av – og spenning er (ofte) det som driver en fortelling. Dessuten blir alle karakterene litt for like. Derfor er oppgavene som følger (og kanskje flere enn meg kan ha nytte av dem):

1. Skriv en kort novelle der hovedpersonen har noe å skjule. Denne hemmeligheten driver likevel historien og motiverer hovedpersonens valg. Legg inn antydninger som gir leseren en mulighet til å gjette hva det dreier seg om, men avslør det ikke (før evt. på slutten). Skaff en testleser og undersøk om det fungerte.
2. Skriv en dialog der to personer omtaler en hendelse som ingen av dem vil sette ord på.
3. Skriv en dialog der to personer omtaler noe de ikke vil sette ord på, men det viser seg at de ikke snakker om samme hendelse.

Man trenger ikke å gjøre alle øvelsene, og hvis man gjør alle kan man selvsagt selv velge rekkefølge.

Skoleflink

Kristine Tofte (Avil) skreiv for ei stund sia om Smarte ungar, et innlegg jeg kjente meg en del igjen i. Så her er min historie:

Jeg gjorde lite lekser på skolen. Det eneste faget jeg brukte tid på, var matte. Ellers gikk det unna i en fei. Jeg blei vant til at det ikke krevdes noe av meg, jeg møtte svært sjelden utfordringer. Alt kunne gjøres i siste liten uten at det fikk konsekvenser. Jeg lærte fort, huska det jeg leste og hørte, og forstod det også. Jeg husker en opplevelse på ungdomsskolen da noen sa at de leste en tekst mer enn en gang. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor.

Nei, jeg var ikke genial eller helt ekstremt intelligent, jeg hadde bare lett for å lære. Og det jeg lærte hele veien, var at jeg ikke trengte å anstrenge meg for å gjøre det litt over middels. Unntaket var som nevnt matte, som jeg åpenbart ikke hadde de samme anlegga for, men anstrenge meg gjorde jeg sjelden der heller.

Ut av skapet: Wannabe-same

Jeg har bodd i Nord-Norge i over 12 år, altså mesteparten av mitt voksne liv. Men det hele begynte med norsklæreren min på ungdomsskolen som tidligere hadde vært lærer i Masi. Det gikk opp for meg hvor uhørt det er at vi har et offisielt språk i Norge som de fleste ikke får mulighet til å lære.

Å tilgi seg selv

Jeg er ikke blant dem som skylder på seg selv for alt som går galt, eller angrer på ting som ikke er min feil. Ikke når det gjelder småting i alle fall. Men det fins et par ting som jeg har vanskelig for å tilgi meg selv for.

Da jeg var elleve år spurte mine foreldre meg om jeg hadde lyst til å flytte fra Bergen til Jølster. Spør aldri et barn om sånt! I den alderen har man ingen forutsetninger for å vite at det egentlig spørres om man fil flytte fra himmelen til helvetets forgård. Jeg tror jeg snart har klart å tilgi meg selv for at jeg svarte ja.

Dernest hadde jeg lenge vanskelig for å forsone meg med at jeg så lenge forsøkte å tilpasse meg forholda i helvetets forgård. Det tror jeg at jeg har klart.

Men hvordan skal jeg noen gang kunne tilgi meg selv for å ha forsøkt å være jente? Selvsagt burde jeg visst bedre, stolt mer på meg selv, som i de andre tilfellene. Og selvsagt hadde jeg små forutsetninger for å forstå hvordan kroppen kan lyve til alle rundt en, til man nesten tror på det selv. Jeg burde visst. Jeg burde sagt det høyt. I såfall hadde jeg for lengst vært den mannen jeg vil være.

Er det rart at tilpassning er et skjellsord i mitt vokabular?

Løsningen for meg har vært å forsøke å vende sinnet og bitterheten utover i stedet for innover. Bare slik har jeg overlevd. Og nå prøver jeg å ikke hate alle kvinner, selv om jeg har følt meg som en fange i den kvinneligheten de hyller hver dag.

Hovedårsaken til at jeg fikk avslag fra GID-klinikken var at jeg har levd så lenge som kvinne. De forsøker altså å gi meg skylda for deres egen inkompetanse. Fordi jeg har lidd meg gjennom en lengre periode som forsøksvis kvinne enn det de fleste transmenn har, skal jeg altså straffes med å aldri få bli den mannen jeg er. Jeg nekter å påta meg den skylden de prøver å overføre. Jeg kjemper mot den skyldfølelsen hver dag.

Redigert september 2008