Du må ikke gjøre alt selv!

I dag har jeg vært på «Don’t do it yourself«. Dette er et nederlandsk konsept basert på utveksling av tjenester mellom kreative mennesker i alle bransjer – gratis. Arrangør var Kreative Oslo.

Jeg dro mest av nysgjerrighet, veldig spent på hva det var. Det viste seg å være ekstremt sosialt, veldig nyttig, veldig inspirerende og ganske krevende. Og veldig gøy.

For min del var nok det største utbyttet å bli kjent med nye mennesker, deriblant en workshoparrangør, en illustratør (som bør få seg nettside) og en selvlært kunstner/designer. Jeg håper at jeg bidro med noe nyttig for minst en av dem også.

Nå er det sånn at jeg liker å gjøre mest mulig selv. Selv om det betyr tap av profesjonalitet av og til. Jeg liker å utfordre meg selv på ting jeg ikke nødvendigvis kan fra før. Sånn sett er jeg kanskje ikke midt i målgruppa. Likevel likte jeg konseptet og håper at det gjentas.

Det finnes også ting jeg vet jeg ikke kan (inkl. det meste man kan tjene penger på). Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å benytte minst en av kontaktene jeg fikk i dag til å løse oppgaver jeg ikke klarer (godt nok).

Statistisk usynlig

Etter at jeg begynte å krysse av på at jeg er mann, slipper jeg heldigvis å føle at jeg lyver på akkurat det. Transfolk med andre kjønnsidentiteter enn mann eller kvinne har ikke den fordelen. Spørsmålet om kjønn er ofte ett av de første i en hver spørreundersøkelse, og ofte det som hindrer transfolk i å svare.

Det er et enormt gap mellom hvordan folk identifiserer seg selv og hvilken kategori man registreres i av offentlige instanser. Ta sysselsetting for eksempel: Valgalternativene inkluderer da gjerne både langtidssykemeldt, selvstendig næringsdrivende og arbeidsledig. Dersom statistikken skal være valid bør det være mulig å velge i alle fall to av alternativene. Skatteetaten anser meg først og fremst som næringsdrivende, mens NAV ser meg vekselsvis som langtidssykemeldt og arbeidsledig. Selv er jeg først og fremst forfatter med dårlige forutsetninger for å bli noe annet.

«Og hva gjør du for tida?»

Eller «hva jobber du med?»

Det hender man får sånne spørsmål. Hvordan jeg svarer kommer helt an på sammenhengen. Hvis spørsmålet dukker opp i en situasjon der jeg føler meg underlegen (egentlig ganske sjelden) svarer jeg at jeg skriver på fulltid, jeg er forfatter. Dette er en sannhet som har pynta seg, siden det som menes med spørsmålet ofte ikke er hva du egentlig gjør, men hvordan du får penger til å overleve.