Følelsen av å bidra

Når man er innrullert i NAV-systemet er det lett å glemme at man har kunnskaper, ferdigheter og erfaringer som andre kan ha bruk for. Jeg er sannsynligvis blant de som rammes ganske lett av dette. Hvis man derimot knytter selvfølelsen sin til lønnsarbeid, slik mange gjør, rammes man hardere.

I forrige innlegg skreiv jeg om «Don’t do it yourself»-erfaringa mi. Det som slo meg var at NAV burde arrangere noe lignende. De sitter på en enorm menneskelig ressurs og gjør alt de kan for å gjøre den mindre. Og da tenker jeg ikke på at de NAV-ansatte gjør alt de kan for å få færre klienter, ved å få folk ut i jobb. Les videre

2010 – året som ikke var

Når jeg skal oppsummere året som snart er over, vekker det ubehag. Året har vært et eneste stort, svart hull med meg i midten. Det var året da planer og selvfølelse gikk i dass.

Hvis det bare hadde vært det, ville jeg fargelagt dette innlegget svart og latt det være med det. Men midt i alt det svarte er det spesielt fire ting jeg vil nevne som gjør at jeg om noen år kan se tilbake på 2010 som et godt år:

  • Frikar kom ut. Og selv om jeg ikke klarte å glede meg over det da, er det mange som forteller meg at de har hatt glede av den, slik at jeg nå i alle fall kan glede meg over at den fins for alle de som trenger den.
  • Vennene mine blei satt på prøve, men lot seg ikke skremme vekk. Det er til og med mulig at jeg har fått flere. 2010 har lært meg å sette mer pris på vennene jeg har, og min evne til å få nye venner.
  • Puppene forsvant! Mye takka være venner som støtta meg.
  • Jeg aksepterte at jeg aldri kan jobbe i en fast 100% stilling, at periodisk depresjon er noe jeg må lære meg å leve med. Og det var en lettelse. Nå veit jeg hvor jeg skal og kan bruke kreftene mine på å komme meg dit, i stedet for på å lure meg selv og andre.

Noen utvalgte statusoppdateringer fra Facebook:

Ikke glem å like Frikar og Framandkar på Facebook.