E-boka kan foreløpig kjøpes:
Foreløpig bare tilgjengelig i epub-format, men ta gjerne kontakt dersom du ønsker den i andre formater!
I resten av verden er 17. mai International Day Against Homophobia. I Norge er det en festdag for unger, is, korpsmusikk og nasjonale klisjeer. Også kjent som nasjonaldagen. Jeg har meget ambivalente følelser for nasjonen og dens dag. At vi tilfeldigvis bor i et land med oljeforekomster langs kysten, i en verdensdel som systematisk har utnytta resten av verden og har en regjering som nekter å dele annet enn smuler av vår rikdom med resten av verden, er etter mitt syn ingenting å være stolt av. Den ene gangen jeg har holdt 17.mai-appell var det internasjonal solidaritet som var temaet. Les videre
Nok et sitat fra Drager i hodet som vekker mye sår gjenkjennelse:
Jeg ser ned på strømpene, skoene, meget feminine sko, et sted har jeg lest at amerikanske menn gjennomgående anser europeiske menn som mer feminine enn dem selv, og en psykolog kom frem til at dette skyldes europeiske menns mer utbredte tilbøyelighet til å legge det ene benet over det andre mens de sitter. Jeg skifter stilling, føler meg som en transvestitt. (…) Jeg lener meg tilbake, forsøker å nyte å være kvinne, å ha denne kroppen jeg har, med en figurformet vinrød fløyelskjole på, jeg antar at en gang må jeg ha ønsket meg en slik kropp, kanskje jeg til og med snek i køen og rappet den rett foran øynene på en som nå er temmelig forbannet på meg, men det kan selvfølgelig også være jeg fikk den tildelt fordi det ikke var flere igjen av den typen jeg ville foretrukket, kanskje ville jeg ikke vente, jeg har alltid vært rastløs.Men nå er det mørkt inni meg, svært mørkt, jeg får et alkoholisk anfall, et anfall av savn og begjær: trangen til å bli gjenkjent blir et krav, noe mer enn et symptom, noe uhørt og umenneskelig som ikke lar seg fortrenge, dragens hunger. (s. 108)
Heldigvis er dette et tilbakelagt stadium for meg. Jeg skal slippe å føle meg som en ufrivillig transvestitt flere ganger.
Og enda ett:
Men de som påstår at jeg kan få hvem jeg vil, har ingen anelse om hvem jeg vil ha, eller hvordan. Det har slått meg at når en homofil mann hevder han føler seg som en heterofil kvinne og heller vil være det, da svarer kun de færreste at han er så lekker og kan få hvem han vil. Det hender faktisk han tvert imot blir tatt alvorlig når han sier det er heterofile menn han er innstilt på, ikke homofile, at han ønsker en helt annen situasjon. En helt annen virkelighet. (s. 78)
Hei, Øystein! Hei vent!
Du skriv om ting eg veit noko om. Eg les dikta dine og kjenner smerta di/mi – vår. Først tenkte eg at det var som f… at eg ikkje kom på dei først. Her sit eg og skriv livet mitt i dikt, før eg oppdagar at du allereie har skrive det før meg.
Elsk meg fram
frå mørkret
der eg ikkje
er
skriv du og heile eg skrik ja. Slik er det, slik var det. Enno har eg ikkje slutta å undre meg over at nokon annan nokon gong kjende til å vere «innestengd i kroppens opne rom», kjende det nok til å skrive det akkurat slik. Desto sterkare vert det når eg les
eg vågar
vere
tileg tør seie
at eg heiter
at eg er
Ja, endeleg gjer eg det. Ganske nøyaktig åtte år etter at du takka for deg, finn eg deg i bokhylla på biblioteket. Ganske nøyaktig åtte år etter at du strauk deg frå folkeregisteret slår orda dine meg i magen. Eg, som berre var ute etter litt inspirasjon på boks, som eg kallar det. Frå den andre sida av liv/død slår du pusten ut av meg når eg gjenkjenner deg/meg i dine ord slik eg aldri før har gjort. Frå den andre sida av spegelen snakkar du til meg om glede.
nok
nonok
for eit heilt livnok
tomme rom
stumme dagarsvevnløyse
og stumpa sigarettar
nokdøden
er eit kvitt slør
av silke
skriv du og eg trur, det var slik du kjende det. Før eg veit, skjønar eg at du har gått utan å vente på meg.
Tarald Stein 