Tarald anno 2004 malt av Picasso i 1921

I løpet av Spaniaturen var jeg innom Picassomuseet i Malaga. Der fant jeg et bilde som fikk håret til å reise seg på armene:

Madre y niño

Jeg mener ikke egentlig at Picasso har malt meg og dattera mi. Ingen av personene på bildet har særlig likhet med noen av oss (eller med modellen, Picassos kone Olga), og bildet er malt lenge før jeg eller foreldrene mine var født. Det jeg sikter til er den delen av mora som ligger i skygge, og som helt klart er en mann. Kanskje er det bare uttrykk for kubismens maskulinitet eller Picassos hyllest til kjernefamilien. For meg betyr ikke det så mye. Derimot opplever jeg bildet som et mye sannere bilde av meg selv den gangen jeg fødte dattera mi, enn fotografier som ble tatt da: På overflaten kvinne (selv om jeg hadde kortere hår enn mora på bildet), men i skyggene begynner mannen å tre fram. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt akkurat dette bildet.

Den store fortellingen er løgn

En av de tingene som fikk meg i trøbbel på GID-klinikken var at jeg ikke tror på den store fortellingen. Etter mitt syn blir resultatet av ethvert forsøk på å sette hendelser sammen i en bestemt rekkefølge usant.

Enhver fortelling preges av situasjon, mottaker og budskapet man ønsker å få fram. For å komme nærmest mulig sannheten, trenger man mange fortellinger/fragmenter som overlapper hverandre.

Ikke minst gjelder dette mitt eget liv. Og i og med at sannhet er mitt høyeste ideal, nektet jeg å fortelle. Jeg mente at det var psykologen og psykiaterens oppgave å sette sammen historien slik de mente den skulle være ut fra de fragmentene jeg kunne tilby.

Les videre