En av oss – Hvorfor transfolk identifiserer seg med en dragqueen

Conchita Wurst er hovedsakelig en dragpersona. Transfolks forhold til drag er ofte svært ambivalent, men svært mange (de fleste?) har likevel omfavnet Conchita (f.eks. Paris Lees i the Guardian). Jeg tror det skyldes at hun med sitt skjegg ikke er som alle andre dragartister. Hun synliggjør det å være annerledes på en helt annen måte enn transkvinna Dana International gjorde det. Sangen handler da også om nettopp det, og hun kan synge. Dessuten har hun brukt muligheten Eurovision har gitt henne til å snakke om fred, frihet og annerledeshet.

Jeg har sett flere statuser fra transdamer på facebook som sier «tråkker du på henne, tråkker du på meg også og vi er ikke lenger venner». Hun har altså gitt folk mot til å si i fra, en mulighet til å markere hvor man står og hva som ikke skal være greit. Og det er rett og slett fantastisk!

I tillegg har mange ikke-transfolk også markert standpunkt klarere enn jeg har sett tidligere. Innimellom savner jeg flere homofile og lesbiske i kampen for transfolks rettigheter. Nå lysner det, kanskje takket være at Conchita ikke er transkjønna, men skapt av en homofil mann. De siste dagene har min skjeggfagre liste over støttespillere vokst i rekordfart, mye takket være P3s beardalizer.

Nei, Melodi Grand Prix revolusjonerer ikke verden. Det har da også VG illustrert i dag (og blitt meldt til PFU av LDO). Men kanskje går verden likevel, sakte men sikkert i riktig retning? Noe av det største i denne finalen var ikke egentlig at hun vant (selv om det føles stort), men stemmene hun fikk fra det russiske folket. I Russland utsettes lhbt-folk for grove overgrep med politikernes (stilltiende) tillatelse. Kanskje vil et utall barn røves bort fra sine lhbt-foreldre hvis en foreslått lov innføres. Det ble fremma krav om at Conchitas bidrag i finalen ikke skulle vises på Russiske TV-skjermer o.s.v. Men det russiske folket ville (dersom de ikke ble forhindret av juryen) plassert Conchita på 3.plass (i likhet med folket på Island og i Storbritannia). Det er så nært en revolusjon som man kommer i Melodi Grand Prix!

Noe av det magiske ved Conchita er at hun, som man skulle tro hadde det mest påklistra imaget i hele showet, framstår som noe av det mest ekte jeg har sett og hørt på lenge. Både på tross av og på grunn av alt stæsjet. Transfolk har savnet et ikon, og nå ser det ut til at vi har fått det. Og så utrolig vakker! Er det rart man blir rørt og får lyst til å gifte seg med henne?

OL i homofobland

Jeg har blanda følelser i forhold til OL i Sotsji og protestene mot det. For det første er jeg egentlig imot OL og alt dets vesen uansett hvor det arrangeres, og føler derfor ikke at jeg har noe grunnlag for å kritisere akkurat dette OL. Samtidig har OL-arrangementet åpna medias øyne for de menneskerettighetsbruddene som foregår i vårt naboland, og det er jo bra.

En del krever at deltakerne skal være menneskerettighetsforkjempere. Da steiler jeg. Det ville være en tabbe, tror jeg, å tillegge toppidrettsutøvere autoritet utenfor skisporet. Det burde være nok å høre et tilfeldig valgt intervju med en idrettsstjerne eller se alle transfobiske, homofobe eller rasistiske uttalelser som har kommet fra diverse idrettsstjerner opp gjennom åra. De er ikke stjerner på grunn av sin refleksjonsevne eller demokratisk valgt – de er stjerner fordi de har en kropp som kan konkurrere med de beste kroppene i verden om lengst og raskest. Og jeg har mine sterke tvil om hjernekapasiteten i bransjen. Jeg er dypt skeptisk til kroppsfokus og prestasjonsjag, og mener at dyrking av idrettsstjerner er et tegn på sivilisasjonens forfall. Riktignok får hver idrettsstjerne lønn som flere akademikere til sammen, men å kreve at de skal produsere fornuftige meninger på toppen av idrettsprestasjonene er nok å forvente for mye. De fleste uttalelsene fra OL-deltakere selv støtter dette synet.

Det virker umiddelbart mer fornuftig å avkreve statsministeren et sterkere engasjement for menneskerettigheter, men store forhåpninger kan ikke knyttes til Solberg heller, selv om rollen hennes burde tilsi det. Akkurat det er kanskje heller uttrykk for at store forhåpninger ikke kan knyttes til det norske folk, og at folket har valgt en statsminister som gjenspeiler folkesjela. Det er nesten så man vurderer å søke politisk asyl i USA (og det sier ganske mye).

Tross vår hjemlige debatt om hvem som burde si hva og delta hvor og påfølgende engasjement for homofiles rettigheter, blir jeg deprimert av fokuset på OL. Jeg mener at selve sportsarrangementet er nasjonalisme, kroppsfokus og (sterkere enn noen gang) hjernedød underholdning. Hvis man blander menneskerettigheter inn i den miksen blir det fort kulturimperialisme. Hvordan homofiles rettigheter misbrukes av stormakter har jeg skrevet om før.

I tillegg kommer det faktum at det ikke bare er homofile som undertrykkes i Russland. Mange frivillige organisasjoner der har opplevd å bli stempla som spioner fordi de mottar støtte fra utlandet. Urbefolkningene ser ut til å være spesielt utsatt. Og som i mange andre land kan urbefolkningenes rettigheter også har mye å si for transfolk. Flere urbefolkninger i Sibir har tradisjoner for (minst) tre kjønn, der kjønnsoverskridende sjamaner var ansett å ha større krefter enn andre (en ganske vanlig oppfatning i sjamanistiske kulturer). (Wikipedia gir en grunnleggende innføring i det tredje kjønn rundtom i verden, se også dette kartet).

OL i Sotsji kunne kanskje endret mitt syn på idrett hvis en haug deltakere hadde uttalt seg utvetydig for menneskerettigheter, sponsorer hadde kansellert støtten, IOC hadde fratatt Russland arrangementet el.l. Når ingenting av dette skjer, styrker det bare min negative oppfatning av hele sirkuset.