Lest: Flink pike av Gillian Flynn

Jeg skulle til å gi opp midtveis. De to foregående bøkene (som jeg skrev om her) var geniale, så jeg lot tvilen komme henne til gode. Det angrer jeg ikke på. Den dama kan virkelig skrive! Det går kaldt nedover ryggen på meg bare jeg tenker på skurken i boka.

Hvis jeg hadde vært redaktøren hennes, ville jeg forslått at hun stramma litt inn i den første delen, men ellers er den like genial og rystende som de foregående. Andre fiktive karakterer blir ikke det samme etter dette, selv levende mennsker blir ikke de samme etter dette. Og leserne blir heller ikke de samme etter dette. Det er den psykologiske innsikten i skadede menneskesinn i kombinasjon med genuin menneskekjærlighet til nettopp disse skadeskutte som gjør Flynns bøker til så voldsomme opplevelser.

Det er ikke ofte at jeg leser bøker og tenker at «dette kan jeg ikke gjøre like bra, her må jeg gi tapt», men det er nettopp det jeg tenker etter å ha lest hennes bøker. Jeg håper at hun vil sette standarden for persontegning i alle kommende romaner, men samtidig kvir jeg meg for å anbefale bøkene hennes til andre forfattere. Jeg vil jo ikke bidra til at andre blir dypt deprimerte.

Det burde skrives mange masteroppgaver om Flynns bøker. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å gi lesere omsorg for ganske usympatiske personer, hvordan hun kan skildre reinspikka ondskap svært troverdig samtidig som man slett ikke blir pessimistisk på menneskehetens vegne. Blant annet. Selv er jeg for litteraturvitenskapelig rusten til å begi meg inn på skikkelige analyser, men noen burde gjøre det.

Ja, jeg nøler ikke med å kalle bøkene geniale. Plottene er intrikate og overraskende uten å miste troverdighet (det skjer ellers altfor ofte). Karakterene og plottene er så tett forbundet at de ikke kan skilles fra hverandre. Jeg skulle likt å vite hva psykiatere eller psykologer mener om bøkene.

Slutt på moroa

Det var gøy å skrive roman. Jeg liker å bli kjent med nye mennesker, inkludert dem jeg finner opp selv. Jeg likte utfordringen, følelsen når jeg mestra det, når setningene fløt. Deilig. Og det var herlig å ha gjort det.

Men nå er moroa slutt for denne gang. Jeg må sette meg ned og gnikke og gni setninger til de skinner, fikse på alle småfeila jeg er så flink til å ignorere. I motsetning til de fleste forfattere er jeg ingen perfeksjonist. Jeg blir altfor lett fornøyd med det jeg har skrevet. Og selv om teksten, slik den er nå, innholder selvmotsigelser og språklige feil, har jeg mest lyst til å stikke av fra redigeringsjobben. Les videre

Metode for lengre prosa

Nå er jeg bortimot halvveis i førsteutkastet til ungdomsromanen jeg skriver på. Så jeg har i alle fall bevist for meg selv at jeg kan skrive lengre prosa. I tilfelle jeg skulle glemme hvordan det gjøres eller noen skulle være interessert, tenkte jeg å beskrive hvordan jeg gjør det:

Les videre

Skriveverktøy

Jeg har dilla på duppeditter. En sånn som må innom alle avdelingene når han er på Clas Ohlsson. Den nye telefonen min, Xperia x10 miniPro – den med tastatur altså, er derfor et funn med sin android-plattform og mengder av virituelle duppeditter. Men det er ikke det dette skal handle om.

Jeg har bestemt meg for å lage en liste over de programma jeg bruker til skriving, i tilfelle noen på jakt etter sånt skulle dumpe innom her. Alt er gratis.

Les videre