Lest: Historisk rettsmedisin

Mange forfattere bruker den historiske sjangeren til å slippe unna dagens laboratoriebaserte etterforskning. De søker tilbake til den tiden da en logisk hjerne var det beste og bortimot eneste verktøyet for å oppklare forbrytelser. Det gjør ikke Lene Kaaberbøl i Kadaverdoktoren. Leseren trekkes inn i rettsmedisinens barndom, en tid der bakterienes eksistens og beskaffenhet nylig er oppdaget.

Handlingen foregår i Frankrike på grensa mot Tyskland på slutten av 1800-tallet. Gamle forestillinger sloss mot nye vitenskapelige oppdagelser og skaper en konflikt som preger alt fra karakterskildring til miljøbeskrivelser, og ikke minst plottet.

Hovedpersonen er datter av «kadaverdoktoren»Karno, legen som obduserer de døde. Madeleine Karno er forut for sin tid; en ambisiøs kvinne som setter vitenskap foran følelser og kjemper mot datidens oppfatning av kvinners rolle.

Jeg får alltid et inntrykk av å lese gammel tekst når jeg leser dansk. For denne romanens del passer det godt, men det gjør det vanskeligere å analysere romanens språk.

Dette er en roman hvor alle tråder nøstes sammen til slutt. Jeg sitter ikke igjen med et eneste spørsmål. Jeg tror at boka ville tjent på å la noen spørsmål være ubesvarte, men det er en vanskelig balansegang. Det skal ikke mye til før leseren føler seg snytt over ikke å få vite alt. Dersom forfatteren lar et og annet spørssmål forbli ubesvart, er det lettere for at leseren selv lager sine egne svar, bruker fantasien og opplever at romanen ikke forsvinner i massen.

Personlig setter jeg svært stor pris på spenningen mellom Madeleine og professor Dreyfuss, og spesielt avslutningsscenen. Mer røper jeg ikke.

Fortidens frihet

I flere år har det kommet en bekk av historiske kriminalromaner. Jeg er ikke særlig begeistra for de store komplott-romanene, der ikke-eksisterende religiøse sekter vever et mange hundre år gammelt nett. Derimot har jeg den siste tida lest Kurt Austs romaner om Thomas af Bouberg og Petter Hortten, og likt dem godt.

Jeg har tidligere klaga over alle politiromanene innen  krimsjangeren, samtidig som jeg har sett at dette er den mest realistiske formen for krim. Forbrytelser oppklares av politifolk; det er jobben deres.

Min mor liker ikke krim med for mye blod og gørr, og virker heller ikke overbegeistra for krim som løses av rettsmedisinere. Hun foretrekker Agatha Christie.

En løsning på disse problemene ved å skrive en realistisk, moderne krim, er å vende tilbake til ei tid før politiets oppfinnelse, før fingeravtrykk og DNA-tester. Det gir den tiltrengte friheten til å la mordene oppklares av andre enn politifolk. Det gir mulighet til å la mordet oppklares med tankens kraft, ikke mikroskopets.

Jeg kommer likevel ikke til å skrive historisk krim med det første. Det krever uhorvelige mengder research, noe som ikke er min sterkeste side. I tillegg skal man være forsiktig med å tillegge mennesker fra tidlere tider moderne menneskers tanker, noe som er fort gjort. Kan vi egentlig forestille oss hvordan det var å leve i en tid hvor verden først og fremst var et religiøst sted, og vitenskapen kun for spesielt interesserte?