Trening – ikke for transpersoner

«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.

Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»

«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»

På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.

*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta.

NAVs utfordringer

Jeg har skrevet brev til Arbeids- og sosialminister Robert Eriksen (FrP) som et svar på hans invitasjon til å fortelle ham hvordan NAV kan bli bedre fra et brukersynspunkt. Nedenfor følger hovedpunktene i brevet. En del personopplysninger og egenerfarte eksempler er redigert bort.

• AAP: Hele innføringen av AAP virker mislykket. Forsøket på samordning av de gamle ordningene har ført til mangel på individuell tilpasning. For mange har ordningen bare vært en årelang ventestasjon før uføretrygd som har bidratt til å gjøre dem sykere. Usikkerhet for framtida og fattigdom gjør folk syke(re).
• Byråkrati: Kravet til dokumentasjon for den minste ting fører til mistenkeliggjøring, lang saksbehandlingstid og generell usikkerhet og frustrasjon. Historiene om NAV-leger som underkjenner fastleger og spesialister uten å ha møtt pasienten er skremmende.
• Meldekort: Utfylling av meldekortet er ikke logisk. Og reglene virker veldig stivbeinte og tildels mot den allmenne rettsoppfatning. Eksempel1: Punktet for om man har vært syk de siste 14 dagene. Man skulle tro at punktet for sykdom skulle krysses av hver dag for dem som er kronisk syke, men slik er det ikke. Man må på møte for å bli opplyst om at dette punktet gjelder annen sykdom enn den som gjør en arbeidsudyktig. Ikke logisk. Eksempel2: Avkrysning for fravær. Reglene her fører til at man låses til bostedet uten mulighet til å besøke familie og venner ellers i landet. Man kan f.eks. ikke besøke familie i juleferien, men må sitte mutters alene. Krysser man av for fravær mister man penger. Folk som leverer meldekort bør tillates ferie uten at de skal gå konkurs av den grunn. Helst 4 uker, men litt er bedre enn ingenting. Jeg frykter at dagens system i tillegg til å svekke folks helse, også fører til at terskelen for å holde tilbake informasjon (f.eks. om hvor man tilbrakte jula) senkes (=større fare for trygdesvindel).
• Ung ufør: Ordningen er tenkt å være en ekstra sikkerhet for folk som aldri har opparbeidet seg pensjonspoeng o.l., men dette er åpenbart ikke regulert etter den økte andelen som tar høyere utdanning. Aldersgrensen på 26 virker utdatert. Med sykdom underveis i utdannelsen er det ikke uvanlig at man fyller 30år før man skal ut i fulltidsjobb for første gang.
• Samvær med barn: Mange NAV-klienter har ikke økonomi til samvær med barn som bor hos den andre forelderen et annet sted i landet. Det hjelper ikke å svinge pisken om økt bidrag mot de som ikke har bidragsevne. Derimot ville det hjelpe om man kunne søke om en ekstra pott til dette formålet, eller dekning av utgifter. Det er et uttalt mål fra Regjeringen at barn skal ha samvær med begge foreldrene. Da er det ekstra synd at det saboteres av samme regjering.
• Bolig: Det er som kjent dyrere å leie enn å eie, noe som spesielt går ut over folk som har dårlig økonomi. Det trengs flere kommunale boliger, spesielt i byene.
• Kontroll: Stadig utvidede fullmakter til hva NAV kan kontrollere skaper inntrykk av at alle klienter er potensielle svindlere. Før man forverrer dette ytterligere bør man i alle fall granske hvor store summer folk har krav på men ikke får. Det kan dreie seg om manglende informasjon om hva man kan søke om, saksbehandlingsfeil eller rett og slett at folk gir opp i møtet med dokumentasjonskravene og byråkratiet.

De fleste av disse problemene kan løses med en allmenn borgerlønn, men det ligger evt. mange år fram i tid og noe må gjøres snarest.

Jeg har forsøkt å fatte meg i korthet. Jeg håper likevel at resonnementene er forståelige og at dette videreformidles til ministeren. Ta gjerne kontakt for ytterligere informasjon.

Transfolk – selvlysende og usynlige

Transkvinner er generelt mer synlige, inntil det selvlysende. Og det er slett ikke alltid selvvalgt. Det har sine ulemper. Mange transfolk vil helst ikke være så synlige. Det gjør dem utsatt for latterliggjøring og i verste fall hatmotivert vold på åpen gate. Testosteron fører til større endringer i skjellett, stemme og hårvekst enn østrogen. Har man først gjennomgått en mannlig pubertet vil ikke østrogen reversere utviklingen. De fleste transkvinner ønsker å se og høres ut som en hvilken som helst kvinne.

Transmenn er derimot ganske usynlige. Det kan være befriende å slippe andres vurderende blikk. Før vi begynner på testosteron må vi gjerne kjempe for å bli sett som noe annet enn kvinner. Etter ei stund på testosteron er mange av oss fortsatt småvokste til menn å være, men med dyp stemme, skjeggvekst og høyere viker ser vi stort sett ut som andre menn. Bortsett fra nakne. Siden mange ikke har tenkt over at det finnes transmenn, kan det komme som en ekstra overraskelse på folk. Overraskelse og frykt for det ukjente kan føre til farlige situasjoner, noe vi heldigvis ser sjelden i Norge. Det er også vanskelig å argumentere for bedre rettigheter for mennesker som er «usynlige».

Et annet aspekt er at kirurgien for transkvinner er mer utviklet enn den er for transmenn. Det betyr at man kan lage en vagina kirurgisk og få et bra resultat, mens en gjennomsnittlig stor og velfungerende penis i dag ikke er mulig å konstruere kirurgisk.

Jeg tror ikke det er lettere å være det ene enn det andre, men at vi har ulike fordeler og ulemper.

Jeg har valgt full åpenhet og dermed synlighet. Delvis fordi jeg ikke kan annet. Jeg er et av disse fryktelige menneskene som liker oppmerksomhet og ikke klarer å holde kjeft 😉 Men også fordi jeg mener det er viktig at vi blir synlige, med all vår variasjon. Dessuten ser jeg på synlighet som en slags forsikring. Skulle jeg bli utsatt for noe, tror jeg at min synlighet vil øke sjansen for at noen vil gripe inn eller i alle fall for at utøverne stilles til ansvar.

Hvis det hadde vært synlige homofile transmenn i Norge da jeg vokste opp, ville det neppe tatt meg hele 28 år å finne ut at jeg var en sånn. Da ville jeg kanskje også fått hjelp og behandling på Rikshospitalet. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det er lite jeg kan gjøre med det. Men jeg har et sterkt ønske om at ingen skal behøve å gå gjennom det samme som meg. Det tror jeg at jeg kan bidra til med å være åpen og gjennom skrivinga mi.

(Innlegget ble påbegynt som svar til ElineJ)

Galskap for selvstendig næringsdrivende

Jeg kom over denne interessante artikkelen om lederskap og galskap. Der vises det til en sammenheng mellom lederegenskaper og psykiske lidelser, og mellom lederegenskaper og kunstneriske evner. Nå tar artikkelen utgangspunkt i at lederegenskaper fører til lederstillinger, noe jeg tror er litt forhastet.

I en periode rundt avslutningen av hovedfaget mitt, tok jeg en del tester og kurs for å bli bedre rustet til å søke jobb. Disse bekreftet bare det jeg allerede visste om meg selv; at jeg har sterke lederegenskaper. Problemet er bare at for å få en lederstilling (som jeg kanskje tror jeg kunne egnet meg til) må man også ha gode medarbeideregenskaper. Og det har jeg ikke særlig mye av.

Seinere har jeg fått bekreftet dette i praksis. Jeg har fått mulighet til å sette i gang prosjekter og trivdes med det, men gjennomføringen overlater jeg gjerne til andre. Mange med lignende egenskaper blir selvstendig næringsdrivende (man må være litt gal for å bli det i Norge), og som forfatter er jeg også formelt sett det. Men her kommer koblingen til galskapen inn.

Som selvstendig næringsdrivende har du ikke de samme sosiale rettigheter som en arbeidstaker har. Det anbefales derfor at man tegner sykeforsikring og uføreforsikring. Jeg undersøkte dette og fant ut at samtlige tilgjengelige forsikringer ikke gjaldt for psykisk sykdom.

Koblingen mellom kunstneriske evner og psykiske lidelser visste jeg allerede om, og regner derfor disse forsikringene som verdiløse for en forfatter. Når jeg nå i tillegg leser om en kobling mellom slike lidelser og lederegenskaper, blir forsikringsselskapenes forbehold enda mer forståelige og urimelige. Jeg vil gå så langt som til å hevde at slike forsikringer ikke bare er verdiløse for kunstnere, men for selvstendig næringsdrivende generelt. Samtidig som de markedsføres nettopp overfor denne gruppen. Det nærmer seg svindel.

Ja til ekteskapet!

I dag har hyklerne møte, skriver Kjellemann på bloggen sin, «Størst av alt er kjærligheten». Jeg vil anbefale alle å lese innlegget! Velskrevet og inspirerende! I mangel av et virkelig regnbueflagg å henge ut, henger jeg det opp her på bloggen i stedet:

Jeg støtter den nye ekteskapsloven. Ikke nødvendigvis for min egen del, men fordi jeg ikke kan se noen grunn til å hindre voksne mennesker som elsker hverandre i å gifte seg. En del av dem er dessuten mine venner. Jeg ønsker selvsagt alt det beste for vennene mine.

Og for barna deres, de som allerede finnes og de som venter på å bli født. Et par jeg kjenner har fått sitt andre meget planlagte barn. To gode mødre, der bare den enes navn står på fødselsattesten, der den andre kunne risikert å gå i årevis uten å være jurudisk forelder til sine to søte jentunger. Jeg kjenner et par som ville blitt fantastiske fedre. De får ikke lov. Rundt i verden sitter det barn på barnehjem og lengter etter to gode foreldre. Barn trenger kjærlighet. Da spiller det mindre rolle hvilke kjønn foreldrene har. Selv om de færreste land som tillater adopsjon til homofile, gir ikke det grunn til å forby det i Norge.

En heteronormativ ekteskapslov fører også til at enkelte må skille seg. Jeg kjenner en som har vært gift i mange år som nå har vært nødt til å skille seg, ikke fordi de ikke elsker hverandre lenger, men fordi han endelig blir anerkjent som mann. Dermed kan han ikke lenger være gift med sin mann, men må skille seg for senere å inngå partnerskap. En skilsmisse er en belastning på et forhold som allerede har tålt utrolig mye, og i dette tilfelle helt unødvendig. Jeg har ikke spurt ham hvordan han forklarer dette for barna deres, men det kan ikke være enkelt.

Jeg vet også om en som lever i partnerskap med ei dame og også blir nødt til å skille seg fordi de som heterofile ikke kan være i partnerskap. Jeg tror det var den samme fyren som engsta seg for ikke å få mannlig personnummer før deres barn nummer to ble født. Med mannlig personnummer ville han bli ført opp som far ved fødselen. Med kvinnelig måtte han gjennom hele stebarnsadopsjonsprosedyren før han kunne bli juridisk forelder.

Som i så mange tilfeller illustrerer transkjønnedes erfaringer samfunnets dobbeltmoral og urimelighet.

Så selv om jeg ikke har sansen for det konforme og normative ved ekteskapet generelt, mener jeg at de som ønsker det skal ha muligheten. Og for alt jeg vet kan jeg møte en vakker mann en vakker dag som får meg til å skifte mening.

Stolthet og fordom

En del heterofile har åpenbart store problemer med å forstå minoritetsgruppers stolthet. Jeg skal derfor påta meg å forklare fenomenet litt:

Jeg er er stolt homofil og transmann. Det er ikke en stolthet som den jeg føler for ting jeg har oppnådd, som diktsamlinga mi f.eks. Derimot er det en stolthet over å ha overlevd så langt, til tross for at enkelte vil mene at mennesker som meg ikke har livets rett. Min tilværelse som transhomse er resultat av mange dyrekjøpte erfaringer. I tillegg er det en stolthet over å tilhøre to grupper av mennesker som har erfaringer jeg mener tilfører samfunnet noe viktig, bl.a. mangfold og av og til et spennende perspektiv på kjønn. Sist men ikke minst er det stolthet over en historie av kamp for våre rettigheter, en stolthet over de som kjempa og tapte og til slutt vant slik at jeg kan ha et enklere liv enn det de fikk. Sånn sett kan det nok best sammenlignes med nasjonal stolthet, noe jeg ikke har så veldig mye av selv, men som jeg altså kan forstå ved å sammenligne det med min stolthet over å være en transkjønna homse.

Jeg vet ikke om denne forklaringa hjelper mot fordommene, men det er i alle fall alltid nyttig å formulere sånne ting for seg selv. Det dreier seg altså ikke om stolthet over å prestere homofili, så vanskelig er det tross alt ikke, selv for oss som er noe mangelfullt utstyrt nedentil. Heller ikke stolthet over å prestere en identitet. Hvordan gjør man det liksom? Derimot handler det om å ha klart seg mot alle odds, som gruppe og som enkeltmennesker, og de særtrekka det medfører.

Abortlovsretorikk vs. kjønnsbekreftende behandling

På 70-tallet foregikk det en viktig kamp for å tillate abort tidlig i svangerskapet. På den tida måtte alle som ville få utført abort gjennom nedverdigende nemnder som ofte tok avgjørelser mer basert på egne holdninger og fordommer mot kvinnene det gjaldt, enn på fakta i saken. La meg si det først som sist: Dette er ikke tilstander man ønsker å få tilbake. Jeg vil her se litt på den retorikken som ble brukt (og til dels fortsatt brukes) om abort.

Det ble sagt så lenge embryoet ikke var funksjonsdyktig utenfor livmora måtte det regnes som en del av kvinnas kropp. (Jeg skal her ikke gå inn på debatten om hva som skjer når stadig mindre foster kan overleve utenfor livmora og de implikasjoner dette får for denne retorikken.) Dette var første ledd i argumentasjonen og kanskje det som på den tida var vanskeligst å få gjennomslag for, selv om det ideologiske poenget ligger i del to av argumentasjonen: Kvinna må selv få bestemme over sin kropp.

Og det er her mitt spørsmål kommer inn. Dersom kvinna selv må få råderett over sin egen kropp, også når det hun gjør med den angår folk rundt henne, burde det ikke da være tillatt å få fjerna brystene uten å gå gjennom nemnd-lignende prosesser?

I dag er det slik at for å få fjerna brystene, dersom du er kategorisert som biologisk kvinne, kreves at du kan påvise at det er påkrevd av helsemessige grunner som kreft eller transkjønnethet. Man kan variere størrelsen hos plastiske kirurger uten å måtte gå via psykolog og psykiater, men for å få dem fjerna må du påvise at du er syk.

Dersom du oppfatter alt kvinnelig ved kroppen din som et uttrykk for sykdom eller misdannelse, og da spesielt disse abnorme svulstene av kjertler og fett på brystkassa, må du altså få godkjenning fra psykolog og psykiater ved GID-klinikken. Det tar minimum ett år. Deretter kommer du etter ei stund på ei venteliste som bokstavelig talt er lang som et vondt år. Å få innvilga abort er en rutinesak og du trenger ikke å godta å bli stempla som syk.

I vårt samfunn er det altså større aksept for å fjerne et foster enn for å fjerne melkekjertler og fett. Er dette logisk? Er det ikke på tide å kjempe for at ikke bare kvinner kan bestemme over sin egen kropp, men også vi andre?