Nice på impuls

Om ei uke drar jeg til Nice! Jeg har lenge hatt veldig lyst til å oppleve våren der, og da jeg så et tilbud på flybilletter klarte jeg ikke å holde meg. Egentlig har jeg ikke økonomi til å være så impulsiv, men jeg krysser fingrene og håper det skal gå bra.

Det blir tredje gang jeg er i Nice og fjerde opphold i Frankrike. Nice var den første byen jeg besøkte utenfor Skandinavia da jeg dro dit med franskklassen på videregående i 1992 (eller -93?). Det andre besøket i byen var med dattera mi i forfjor. Denne gangen skal jeg først og fremst utforske området rundt byen ved hjelp av tog (og litt buss). Det blir første gang jeg prøver Airbnb utenfor Cuba (tryggere der hvor alt fulgte statlige standarder), og skal bo litt utenfor sentrum, om enn ikke tilstrekkelig landlig for min smak.

Jeg har ikke låst meg til noen faste dager, men håper å ta både Train des Pignes (til Fugeret) og Train de Merveilles (til Tende). På tilbaketurene vil jeg hoppe av i ulike landsbyer som virker interessante (hhv. Saorge og Toet-sur-Var/Villars/Plan-du-Var) og gå litt tur der, før jeg tar neste tog videre. Langs jernbanens hovedspor langs kysten, vil jeg reise til en liten landsby vest for Nice som sjelden ser turister, Les Arcs, og gå derfra til Trans-en-Provence (bare p.g.a. navnet). Landskapet der er helt annerledes og kanskje finnes det andre sneglearter der enn i fjellene der de andre togene går. Her er det mer dyrkbar mark, mer typisk jordbruksland, så det blir spennende å se.

I tillegg vurderer jeg en tur til Saint-Jeannet og Vence, hvis jeg ikke for lengst har fått nok av fjell og små landsbyer fra middelalderen. Dit må man ta buss, men det er ikke særlig langt fra Nice. Erfaringsmessig kommer jeg til å tilbringe minst et par dager ganske i ro i Nice, kanskje til og med innen den kjedelige bydelen jeg skal bo i. Jeg trenger sånne oppladningsdager.

Jeg gleder meg veldig til å få en sniktitt på våren, til å se franske snegler igjen og oppleve mye storslått natur. Jeg elsker å gå meg bort i trange gater, aller helst uten andre turister. Selv om franskmennene er kjent for å spise snegler, får de fleste krype i fred. For meg vil Sør-Frankrike alltid være stedet hvor jeg for første gang så større snegler enn jeg var vant til fra Vestlandet. Au revoir!

Rastløshet og tilhørighet

Jeg har reist. Omsider beit reisebasillen på meg også. Mens jeg studerte kunne jeg knapt tenke meg noe jeg ville bruke mindre penger, tid eller krefter på enn å reise. Jeg forstod aldri dem som dro på utveksling eller brukte studielånet på «jorda rundt» og bare kom hjem for å ta eksamen (det siste tilhører vel en del av historien etter siste utdanningsreform). Det er ikke det at jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Jeg angrer vel svært sjelden generelt fordi jeg er helt klar over at de valgene jeg har tatt har vært produkter av situasjoner, følelser og behov som er like mye tilbakelagte som det jeg valgte bort.

Nå derimot, nå kjenner jeg rastløsheten i blodet. Man trenger ikke å bare ligge på stranda selv om det er varmt. De fleste steder med varmere klima enn Norge har også flere snegler og andre spennende dyr. Og andre kulturer har andre normer for kjønn og andre måter å innrette seg på.

Jeg har forsåvidt alltid vært rastløs. Halvveis på spøk har jeg sagt jeg har en 5års-syklus; etter å ha bodd 5 år i samme leilighet bare MÅ jeg flytte. Nå er jeg over et halvt år på overtid her, uten planer om å flytte. Så det er kanskje derfor reiselysten har funnet meg.

I kveld snubla jeg inn på Den afrikanske farmen og ble sittende og lese lenge. Jeg har begynt å tenke tanken på om jeg neste gang jeg flytter skal flytte ut av Norge. Ikke helt til Afrika, men til et sted med litt mer behagelig klima, flere snegler og mer overkommelige priser. Med meg tar jo sånt noen år med mental forberedelse, og det blir ikke før dattera mi er minst 18 (som altså er 8 år til). Å flytte fra vennene mine er jeg heller ikke lysten på enda.

Tilbake til farmen, så fikk den meg til å tenke litt på tilhørighet. Jeg har vel ikke følt så mye av det. Innimellom tenker jeg at jeg er litt som en snegl; hjemme i mitt eget skall (kun i overført betydning, ikke i betydningen kropp…) uansett hvor i verden jeg befinner meg. Når jeg sover på hotell er det hjemmet mitt, uansett standard. Kanskje skyldes det at jeg flytta flere ganger i oppveksten, og kanskje kan det også forklare 5års-syklusen. Eller så er det bare en iboende del av personligheten. Jeg knytter meg jo til stedet jeg bor, men ikke mer enn at det kan byttes ut med et annet sted om noen dager eller år. Familien min, både foreldre, søsken og barn, har jeg klart å flytte fra allerede (men her skal ikke strikken tøyes mer med det første). Det er også minimalt med ting jeg knytter meg til og som eventuelt må flyttes; noen bøker, bilder og litt småtteri.

Jeg tror ikke at jeg ville føle mer tilhørighet noe annet sted i verden heller. Og det finnes helt sikkert mange steder der jeg aldri kunne slått meg ned. Men det er noe med den psykologiske effekten av å slå seg ned et nytt sted. Kanskje er den avhengighetsskapende? Man kan begynne på nytt, få nye venner (noe jeg synes er vanskelig når man har bodd på samme sted i flere år, men også litt unødvendig når man allerede har venner), oppdage «verden» på nytt.

Det eneste som hindrer meg i å reise mer er økonomien og dyra mine. Og fortsatt frister det ikke å reise jorda rundt i heseblesende tempo eller fra sted til sted uten ro. Men å reise til ett sted og slå seg ned noen dager eller uker, det kunne jeg tenke meg mer av. For så å bringe med meg snegler og inntrykk til en mer permanent base der jeg også har venner.