Apekvinnen – Premiere 18.oktober!

Hvor: Kulturkirken Jakob

Når: Kl. 20.00

Datoer: 18.,19.,23., 24., 30. og 31. oktober 2013

Pris: 265kr (150kr for student/honnør)

Kjøp billett

 

Jeg ble spurt om å være med på dette for flere år siden, og nå nærmer premieren seg. Jeg har skrevet dikt spesielt for dette stykket og bidratt litt i manuset. Det har vært veldig lærerikt å være med på et slikt prosjekt! Bare det at noen andre skal framføre mine tekster er en terskel å komme over, og å betrakte hvordan det ferdige stykket tar form lærer meg mye om andre deler av kulturlivet.

Historien om apekvinnen – Julia Pastrana er fascinerende. Hun var en av de mest kjente aktørene i freakshowene på 1800-tallet og ble etter sin død stoppet ut sammen med sin sønn, for at ektemannen og senere andre kunne fortsette å tjene penger på henne. I forrige århundre havnet hun i Norge og da det ikke lenger var penger å tjene endte hun på Rikshospitalet. Først i februar i år ble levningene sendt til Mexico og Julia fikk endelig en grav.

Julia var en kvinne med to ulike genetiske tilstander (en som ga henne behåring på kropp og i ansiktet, og en som ga henne utstående kjeveparti) som fikk henne til å ligne en ape. Historien hennes har flere elementer som gjør det lett å trekke paralleller til min egen transhistorie. Rent juridisk er jeg en kvinne med skjegg, selv om jeg slett ikke føler meg som det. Transfolk blir også ofte sett på som freaks, noe mange reality show og kvasidokumentarer vet å utnytte. I dag har freakshowene for lengst avsluttet sine turnéer, men rollen er nå overtatt av mindre seriøse TVprogrammer.

Julia ville gjerne bli sett som menneske og kvinne, men fikk svært sjelden oppleve det. Jeg har opplevd (og opplever t.d. fortsatt) sterk dissonans mellom egen identitet og andres oppfatning av meg. Både jeg og Julia har opplevd kroppen som en løgner. Julias kropp løy om hennes menneskelighet, min kropp om mitt kjønn. Vi står utenfor det etablerte og blir beglodd. Kanskje har vi også eksponeringsbehovet felles, eller kanskje  gjorde hun bare det hun måtte gjøre for å overleve. Vi vet veldig lite om hva hun tenkte og følte, men jeg har forsøkt å sette meg i hennes sted i diktene jeg har skrevet til stykket.

Fremmede hender
over min hårete hud
fingre teller mine tenner
De blir ikke enige
om hva jeg er
dette dyriske vesenet
ligner et menneske
dette mennesket – fanget som et dyr

Julia spilles av Marika Enstad (som tok initiativ til prosjektet).

Ett par dikt som ikke kom med:

Utstilt
framvist
min skam
mine lyter

Det er min oppgave
å være speilet
der du ser
hva du ikke er

 

Støvet legger seg
farger huden grå
ensomheten brer seg
Vandrer gjennom korridorene
finner ikke sønnen min
finner ingen ro

 

"I only like the real stuff"

That’s what he said. And it came casually, like it wasn’t directed at me specifically. But I think it was. Not that I had come on to him or anything. Yes, he is good looking, but that attitude; that of course I want to have sex with him, is just a total turn-off to me. He had just told us about his new boyfriend, and there is now way I want to intrude on a happy monogamous relationship.

Since it came out so casually there was nothing I could say. I told myself that there was no need to feel hurt. He just revealed himself as a big jerk. It had nothing to do with me. And I prefer people to spell things out, to be clear from the start. So really; no need to take it personal and get hurt.

I guess it hurts because I suspect that a lot of people feel the same way. It hits me in a soar spot that I’m not concidered «the real thing», or at least my private parts isn’t, and that it is true. That’s the thing that hurts the most. And I guess it’s just something I have to accept and try to move on.