Posts Tagged ‘rasisme’

Jeg har vent meg til å leve under den relative fattigdomsgrensa og synes stort sett det går greit. Likevel er det ikke til å komme unna at det påvirker både hverdag og ikke minst holdninger.

Som fattig er man utstøtt. Man kan ikke delta i det sosiale livet som skjer på kafeer og utesteder, for man har ikke råd. De aller fleste fattige har ingen jobb, og omgangskretsen blir derfor liten. Den krymper også fordi man får stadig mindre å snakke om, spesielt hvis man forsøker å ikke klage.

Jeg ser bekjente dele boligannonser på facebook, enten egne eller naboers. Gjerne med kommentarer som «lyst til å bli min nabo?». Det faktum at man da må sitte på minst et par millioner og kvalifisere for banklån underkommuniseres. Det forutsettes at dette er en bagatell, selvsagt. Det gir en ekstrem følelse av å være fremmedgjort, det er så fjernt fra min virkelighet at det er vanskelig å fatte den generelle rikdommen i Norge. Facebooks reklamealgoritmer tror at jeg eier en bolig og kan tenke meg å selge. Eller kommentaren om en luksusleeilighet på TV om at «her har man vært opptatt av kvalitet». Kvalitet (som i holdbarhet, komfort og utseende) er et luksusgode forbeholdt de rike. Fattige kan være så «opptatt av kvalitet» vi bare vil, uten at det noen gang vil bli synlig. Det gjelder alt fra klær til elektronikk til bolig.

Av og til dukker det opp noen i media som argumenterer for sparing og mot den rådende ideen om umiddelbar tilfredsstillelse. Det er nok fornuftig, men når månedsbudsjettet uansett går i minus, lærer du fort å bruke det lille ekstra som måtte dukke opp på ting du har ønska deg lenge eller småting som bidrar til økt livskvalitet (som en pakke røyk eller en kafetur med venner). Hvis du prøver å spare til f.eks. en ferietur, vil det alltid dukke opp en uforutsett utgift som sluker alle slike drømmer. Slik skaper man folk uten respekt for inkassovarsler og betalingsanmerkninger; det spiller ingen rolle for man har uansett ikke noen sjanse til å bedre sin situasjon.

Man forstår fort at det som er selvsagt for alle andre, er en luksus vi aldri kan unne oss. Det er fort gjort å konkludere med at samfunnets normer og regler dermed ikke gjelder for oss. De færreste av oss blir kriminelle av den grunn, men vi tar kanskje noen snarveier, ser etter smutthull for å overleve. Selv om vi er imot slavearbeid, tvinges vi til å kjøpe billigste variant fra Kina. Fattige har ingen forbrukermakt, og fattigdom er ikke bra for moralen. I verste fall kan det føre folk inn i kriminalitet og fullstendig forakt for loven og samfunnet.

La oss returnere til det asosiale aspektet ved å være fattig. Man har altså stadig færre å prate med om stadig færre emner. Mange blir dessuten bitre og mange er syke. Det kunne kanskje finnes et fellesskap nettopp i fattigdommen eller sykdommen, så man blir medlem av ulike grupper for fattige og syke. I de fattiges grupper handler det deprimerende ofte om hvor mye mer flyktninger og asylsøkere får enn oss andre fattige (noe som ikke stemmer). Samt generell klaging ispedd konspirasjonsteorier. For å oppleve noe fellesskap i fattigdommen må man visst godta rasisme. I de sykes grupper handler det like deprimerende ofte om udokumenterte, dyre alternative behandlinger og enda mer klaging (det siste forståelig nok, men ikke mindre deprimerende). Dersom man kommer fra disse sosialiseringsforsøkene uten å ta skade på sin sjel, blir man i alle fall ettertrykkelig desillusjonert på menneskehetens vegne. Man mister også all lyst til å assosieres med andre fattige, for eksempel ved å arbeide for en bedre fattigdomspolitikk.

I møte med de heldige som har jobb, helse og en inntekt på nivå med det generelle kostnadsnivået, ønsker ikke fattige å framstille seg som stakkarslige. Selv ender jeg ofte opp med å kritisere kapitalismen og lønnsarbeidets slaveri i selvforsvar, til tross for at det ikke er et personlig valg å bli uføretrygda og fattig. Eller jeg unngår helt å møte dette flertallet (noe som begrenser mitt sosiale liv ytterligere).

I Norge handler fattigdom sjelden om sult. Men folk som sulter i fellesskap har noe som mange fattige i Norge bare kan drømme om; fellesskap og et sosialt liv. Jeg er slett ikke sikker på at det ene er så mye verre enn det andre. I alle fall er jeg svært kritisk til Høyres og SSBs forsøk på å bagatellisere og skjønnmale norsk fattigdom.

Målet med dette innlegget var å ta for meg de verste effektene av å være fattig i Norge og forklare noen av mekanismene som kan virke merkelige sett utenfra. Det meste av dette er gyldig uansett fattigdomsårsak (effekter av sykdom, medisiner og stigmatiserende diagnoser kommer altså i tillegg). Samtidig må det nevnes at ikke alle fattige har det sånn, og noen har det betydelig verre. Hvis det ikke var for økonomisk hjelp fra foreldre, ville jeg havna på gata i løpet av den tida jeg gikk på AAP. Jeg har også sluppet å skulle forsørge et barn oppi alt dette. I mange tilfeller gjør en akademisk bakgrunn det lettere å kommunisere med byråkratiet. Jeg har tross alt vært heldig, men selv en heldiggris merker de mentale effektene av fattigdom.

(For å sette noen tall på den fattigdommen jeg har opplevd: På AAP hadde jeg ca 8000 utbetalt i måneden. Med uføretrygd er dette steget til ca.13 000. Heldigvis betaler jeg ikke markedsleie for mitt lille krypinn. Jeg har klart å betale strøm, internett og telefon også, men på AAP måtte jeg be mine foreldre om flere tusen kroner nesten hver måned og pådro meg likevel betalingsanmerkninger. Folk som må klare seg med sosialstøtte har enda mindre.)

Advertisements

Min radikaliseringsprosess

Det er ikke bare muslimer, innvandrere eller ungdom som radikaliseres. Jeg blir 40 neste år og begynner å like tanken på væpna revolusjon. For 3år siden stemte jeg Venstre. Hvordan var denne prosessen mulig?

Det var en gang…

Som ung og skråsikker var jeg sosialist. Dette var på det fredelige 90-tallet, da verdens undergang og 3.verdenskrig syntes svært fjern. På videregående skrev jeg en oppgave der jeg sammenligna marxismen og kristendommen (en av de få 6-erne jeg fikk). Jeg ønska meg en verden med en jevnere ressursfordeling, men var ingen tilhenger av væpna revlusjon, siden jeg mente at vold aldri løser noe.

Når NRK dekka Carl I. Hagens opptredener, der han rakka ned på alenemødre, innvandrere og andre «avvikere», gikk det klart fram at han var ei bølle. Anti-rasister ble framstilt som deler av samfunnets samvittighet og tatt på alvor. Riktignok mente man at Blitz var voldelige pøbler, men de fikk komme til orde. Asylsøkere gikk i kirkeasyl og fikk amnesti.

Så kom 9.september 2001, og begrepet terrorisme bredte om seg. Og 22. juli 2011. Da ble man oppfordra til å melde seg inn i et politisk parti, engasjere seg og motvirke ekstremisme. Så jeg trykka Venstre til mitt hjerte. Noe mindre ekstremt skal man lete lenge etter.Jeg trodde på sakene deres, og ønska å bli et mindre ekstremt menneske.

Men slik 9.september førte til mer av det som skaper terrorister (krig, okkupasjon, rasisme og undertrykking), slik førte 22.juli til et offentlig debattklima der trusler, rasisme og hatretorikk har tatt over. Mye takka være FrP som har klart å overbevise folk om at den høyreekstreme volden skyldes venstresida (hvordan kommer jeg aldri til å forstå).

Vippepunktet

Mens jeg planlegger min tur til Cuba, humoristisk døpt «sosialistisk snegletur», velger USA en fascist til sin neste president. Umiddelbart øker hatvold og trakassering av minoriteter. Mine venner der borte føler seg ikke lenger trygge.

Her hjemme har vi, helt siden jeg stemte Venstre i Stortingsvalget 2013, hatt FrP i regjering. Venstre har klart det kunststykket å gjøre samme feil som SV (perioden før), selv uten å sitte i regjering. FrP har valsa over dem hver uke, enten det gjelder flyktninger eller miljø. Venstre har knust hjertet mitt. Vi har en Innvandrings- og integreringsminister som jobber mot innvandring og mot integrering. Likestillingsministeren er mot likestilling og justisministeren mot rettsstaten. Det finnes ikke lenger noe samsvar mellom virkeligheten og statsministerens nyttårstale. Min forståelse av hvordan verden er satt sammen går opp i liminga. Vårt politiske system er verdiløst, gjennområttent og klart for skraphaugen. Min datter spør om jeg tror det er lenge til jorda går under, og om det vil skyldes forurensning/klimaendringer, 3.verdenskrig eller noe annet.

NRKs dekning av Trumps valgseier var en vekker. I stedet for å diskutere hva dette ville si for global oppvarming og menneskerettighetene, diskuterte man hvorfor mange tippa feil, hvorfor Clinton tapte og hvorfor dette valget splitta USA. Noe mer virkelighetsfjernt enn NRKs dekning har jeg sjelden sett. Og da Kristoffer Joner, reklamebyrået og NOAS ga oss alle en etterlengta mulighet til å si hva vi mente, valgte NRK å fokusere på at det var synd på Listhaug og at noen promille følte seg lurt. Vi snakker om en av Norges mektigste personer, ei som sender norske barn til Kabul for å vente på å få ei bombe i hodet – og når noen protesterer er det henne det er synd på?! TV2 og andre medier er ikke særlig mye bedre, men man forventer mer av NRK.

Til gjengjeld har jeg fått tilbake litt av trua på Folket. Små tegn som Refugees welcome to Norway, og alle som ikke føler seg lurt av Kristoffer Joners PR-stunt for NOAS. Den gode følelsen av å tilhøre et hylekor, en feministelite og en liten hær av godhetstyranner. Væpna revolusjon får vel aldri noe flertall, men i møte med et så destruktivt språk, en slik mangel på empati som Vesten nå styres av, er kanskje våpen og vold vårt beste håp. Stilt overfor ren ondskap blir selv pasifister vennlig innstilt til våpen…

På 90-tallet var jeg tilhenger av en snill sosialisme, bittelitt til venstre for SV. Den sosialismen jeg lengter etter nå er strengere, på grensa til kommunisme. Jeg har sett kapitalismens mangler, og til dels kjent dem på kroppen. Trua på demokratiet som styreform er borte, og siden ingen nye ideologier er oppfunnet det siste 100-året, står vi igjen med et sosialistisk diktatur som eneste løsning. Cubaturen var ment som en ren snegletur, men nå ønsker jeg også å lære mer om hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere.

Når man tror det ikke kan bli verre, at bunnen er nådd, finnes det alltid mennesker som beviser at menneskets natur er ondskap.

Ja, jeg ble skremt (men ikke overraska) over at han vant. Mer skremmende er det å tenke på alle dem som stemte for å få en president som spyr hat. Men aller mest skremt blir jeg av alle dem som, i forsøket på å forklare hvorfor han vant og hvorfor de selv tippa feil, ubevisst anerkjenner de holdningene han står for. Eller dem som går i den samme fella når de tar til orde for å jevne ut splittelsen i det amerikanske samfunnet.

Nei, hat mot minoriteter handler ikke om politikk. Det handler om manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om folk som våkna dagen etter valget i USA og fant bilen sin nedtagga med N-ordet. Mine venner i USA utarbeider lister over alt de skal fikse før januar; få alle papirer i orden, mest mulig som gjenspeiler deres kjønnsidentitet, i håp om at selv ikke Trump kan ta det fra dem. The Kinsey Institute publiserer en sammenligning av langtidsvirkende prevensjonsmidler. Homofile og lesbiske bekymrer seg for at deres ferske ekteskap skal bli ugyldig med et pennestrøk. Det rapporteres om en markant økning i hatkriminalitet. Det er dette valget av Trump handler om. Skriften på veggen utbasunerer «Black lives don’t matter, nor does your vote».

Mye av amerikanernes frykt er sannsynligvis ubegrunna. Alle mine worst case scenarios etter å ha fått FrP i regjering slo ikke til, men her har vi tross alt Høyre som en slags ballast og et velferdssystem som ikke lar seg utslette over et par år. Det har ikke amerikanerne.

Europeiske medier kappes om å bortforklare alle som stemte på Trump. De er ikke egentlig rasister, alle er ikke voldtektsforbrytere (nei, selv med en kultur som godtar date-rape skal det godt gjøres). Noen sier de bare er bitre. Hvis man ikke er rasist – hvorfor i all verden stemmer man på en da? Jeg mener at den som stemmer på en rasist er rasist. Man deltar og opprettholder et rasistisk system på den måten, enten man vil det eller ei.

Er det slik at fattige (som man påstår utgjør de fleste Trump-velgerne) mangler evnen til etisk tenkning? Er ikke det isåfall en ganske arrogant påstand? Det finnes forskning som viser at en persons IQ faller hvis de opplever konstante økonomiske bekymringer, tilsvarende det som vises etter ei søvnløs natt. Det kan forklare hvorfor fattige stemte på en mann som har vært med på å gjøre mange i USA fattigere (spesielt under boligkrakket).

Er det også slik at evnen til å ta etiske valg synker på samme måten? Isåfall skulle man forvente at rikinger levde i tråd med de høyeste etiske prinsipper, men vi vet alle at slik er det ikke (nesten tvert imot). Like lite som jeg er villig til å bortforklare historiens ondskap med «de visste ikke bedre» er jeg villig til å bortforklare fattiges ondskap. Etter norske mål (som er noe annet enn amerikanske) er jeg fattig, men det kunne ikke falle meg inn å stemme på FrP av den grunn.

Mange tar nå til orde for at vi må lytte til de fattige hvite menn (og kvinner), at de stemte som de gjorde for å bli hørt, fordi de følte seg oversett. Man skal altså senke sine etiske krav for å komme de ekstreme i møte. Det var akkurat det samme man sa her hjemme etter 22.juli. Man trodde at det å slippe rasister og konspirasjonsteoretikere til i avisspaltene og kommentarfelta ville forhindre en ny terrorist. Foreløpig ser det ut til at ideen har vist seg helt feil. Resultatet er FrP i regjering, Europas minst humane innvandringspolitikk og en offentlighet preget av rasisme, trusler og sjikane. Terrorismen har inntatt hjertene. Alt tyder nå på at USA vil gå i samme retning. Måtte Gud bevare oss!

Det er store forskjeller mellom USA og Norge, men menneskets natur er den samme; ondskap.

Etter terroren og rosetoget i fjor tenkte jeg at Norge ville bli et annet land. Et bedre land. Jeg trodde at det ikke lenger ville være mulig for noen å ytre de samme meningene som Anders Behring Breivik. Jeg var overbevist om at fremmedfiendtligheten var diskreditert for lang tid framover.

Slik gikk det ikke. Tvert imot griper rasismen om seg og er mer stueren enn noen gang. Nettdebattene er verre enn noen gang. Romfolk omtales som rotter og undermennesker. For et år siden ville jeg ikke trodd det var mulig. Jeg var naiv.

Ett år etter konkluderer jeg med at det norske folk er fortapt. Selv ikke bomber og politiske drap kan endre den stygge, brune norske folkesjela. Det finnes ikke håp for denne nasjonen.

Norge er som det alltid har vært – et land  med nisselua trukket ned foran øyne og ører. Det som har forandra seg, er at det ikke lenger er mulig å leve lykkelig uvitende om det brune grumset som forpester samfunnet. Den stygge sannheten er avslørt.

Alle klisjeene som brukes i dag får meg til å vri meg av ubehag. Når en god venn av meg proklamerer at terroristen tapte, skulle jeg ønske at det var sant. Jeg tror dessverre at det er stikk motsatt. Terroristen har vunnet den ideologiske kampen, selv om han tapte kampen om sin egen tilregnelighet i samfunnets øyne. Det ville vært veldig fint om ungdommene på Utøya ikke døde forgjeves. Dessverre går Norge videre som om det aldri hadde skjedd.

Jeg sensurerer kommentarene til bloggen min. Det er sjelden jeg må gjøre det. De fleste tilfellene av sensur rammer kommentarer som er uenige og fokuserer på meg som person uten å vise den respekten som jeg mener man skal vise sine medmennesker. Dette er min blogg. Jeg stiller meg lagelig til for hugg, men disse huggene må skje andre steder enn her.

Jeg leser jo de kommentarene jeg sensurerer. Og av og til er det mer enn nok til at jeg blir såret. Mange av leserne på bloggen er transfolk. Jeg ønsker at dette skal være et sted hvor de kan føle seg trygge. (mer…)

Av og til kan det være vanskelig å vite hvilken fot man skal stå på. Det hender nemlig at ens egen retorikk blir misbrukt. To eksempler: Iran og Israel. (mer…)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre akkurat de orda. Jeg har aldri gidda å ta noen mensatest og heller ikke blitt utsatt for noen. Likevel tar en del saksbehandlere, leger, psykologer og psykiatere min intelligens for gitt. Det synes jeg er skummelt uvitenskapelig. Dessuten er det slett ikke overveiende positivt.

Mange ganger brukes denne kombinasjonen av ord for å forklare at jeg ikke får noen hjelp, slik tilfellet var på GID-klinikken. I disse to ordene ligger en overbevisning om at jeg må klare meg selv, at jeg er i stand til å klare meg selv uansett situasjon. Det innebærer en ansvarsfraskrivelse. Jeg tror de fleste ikke tenker over at det er det som ligger bak. Mange mener sikkert at de gir meg et kompliment. La oss se litt på det:

(mer…)