Posts Tagged ‘røyking’

Dette er selvsagt ikke en offisiell diagnose. Navnet beskriver galgenhumoristisk enkelte legers tendens til å skylde alle dine plager på det faktum at du er trans og får hormonbehandling. Og løsningen blir dermed å ta fra deg hormonene.

Hormonbehandling kan ha uønskede bivirkninger, for all del. Problemet er a) at slike leger fort overser andre og kanskje mer alvorlige årsaker og b) at de ikke tar med i betraktning hvilken belastning det er for mange transpersoner å slutte med hormoner, om enn midlertidig. Jeg var jo utsatt for et slikt eksperiment i 2016.

Nå har jeg pådratt meg en nevrolog som ymter frampå om å gjenta katastrofen, ettersom han mener at hormonbehandling kan forårsake polynevropati. Etter å ha lett med lys og lykte etter noe som ligner forskningsmessig belegg for dette, og vel vitende om at han har null erfaring med transpasienter, er jeg nå helt sikker på at dette er tøv og fordommer fra ende til annen. Dette er, i enda større grad enn sist, et tilfelle av «transgender broken arm syndrome». Denne gangen skal jeg være føre var og nekter å se fyren igjen. Dessverre er det nok lettere å bytte fastlege enn spesialist.

Artikkelen som først navngav «syndromet». En australsk lege gir mange eksempler i denne saken.

Det finnes selvsagt andre grupper som utsettes for noe lignende. Det er f.eks. helt utrolig hva som visstnok kan kureres med røykeslutt eller slanking, samtidig som man ser helt bort fra det stress og tap av livskvalitet det kan forårsake. Et ekstremt eksempel kom fram i NRK-dokumentaren «Fedmekirurgiens bakside»: Man fulgte hovedpersonen mens hun gleda seg, endra livsstil og la seg på operasjonsbordet for en fedmeoperasjon – og så viste det seg at hun hadde kreft. At hun var sliten og mangla energi ble bare tolka som resultat av fedme, mens det hos tynnere mennesker kunne ha ført til mer grundig utredning. På den annen side er det ikke sikkert man hadde funnet kreften hvis hun ikke skulle operere bort magen.

En annen gruppe som ofte sliter med noe lignende, er psykisk syke. De får ofte høre at alle deres plager «bare er psykisk». Så tar det noen år og legebytter, og så viser det seg at f.eks. smertene hadde en klar fysisk årsak likevel. Det er veldig frustrerende mens det pågår, og kan være direkte livsfarlig.

Jeg sliter med å komme på lignende for grupper jeg ikke tilhører, men det finnes sikkert. Jeg har støtt på alle de nevnte variantene. Det som nå har vist seg å være polynevropati har f.eks. blitt avskrevet som «bare psykisk». Om det ikke er fordommer som ligger bak, må det være latskap. Hva kan ellers få leger til å tro at pasienter er endimensjonale vesen med bare en type lidelse hver, eller at det eneste som hjelper er noe pasienten kan fikse selv? Kan det være noe de lærer på legestudiet? Hva skal vi med leger hvis vi uansett kan fikse alt selv?

Av og til blir jeg så inderlig lei livet som pasient, ikke bare på grunn av plagsomme symptomer og behandlinger. Leger kan være både forbannelser og velsignelser, gjerne i en og samme kropp – det er igrunn rart de ikke blir psykotiske eller bipolare alle sammen. Stort sett vil de heldigvis vel, og mange ganger kan man få dem til å revurdere synspunkter, feilslutninger og diagnoser. Derfor håper jeg at mange leger vil lese dette og tenke seg om en ekstra gang når de støter på «transgender broken arm syndrome» (eller beslekta problemer) neste gang.

Reklamer

Det er mange myter knytta til testosteronets virkninger. Transmenn merker sjelden noe til aggresjonen som mange hevder følger med testosteron. Mine erfaringer med å begynne med testosteron finnes her.

Nå har jeg dessverre fått oppleve å slutte med testosteron. Det er en opplevelse jeg bare unner transfobiske menn og mine verste fiender. Jeg har nå vært uten denne livseliksiren i et halvt år.

En av bivirkningene til testosteron kan være for høy blodverdi (Hb=Hemoglobin). For kvinner er det normalt med Hb på 11,7-15,3 (gravide sliter ofte med lav Hb), mens normalområdet for menn er 13,4-17,0. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid ligget i det øverste skiktet, først for kvinner (Hb 14 under graviditeten) og så for menn. Nå fikk jeg ny lege på Aker (der jeg går for kontroll av stoffskiftet) som mente at Hb på 18 var altfor høyt. Hun og fastlegen bestemte derfor at jeg ikke skulle ha mer testo før Hb hadde gått ned.

Dette er mange transmenns mareritt; å bli tvunget til å slutte på testosteron fordi leger innbiller seg at livet uten er verdt å leve. Vi får skrekkscenarioer i hodet av voksende bryster, mens, pipestemme, peniskrymp og tap av skjegg. Selv om vi vet at ingen av disse tingene skjer over natta og at mange av testosteronets virkninger ikke kan reverseres (i alle fall ikke etter 10 år, som i mitt tilfelle). For oss er det logisk å tenke tilbake, med gru, på den kroppen og de følelsene vi hadde før testosteronet ga oss en viss sjelefred.

Dette ufrivillige eksperimentet (som jeg inderlig håper snart er over!) har resultert i en viss lettelse. Stemma og skjeggveksten er omtrent den samme, brystkassa er like flat (viser at kirurgen fikk fjerna alt av brystvev), ingen blod i bokseren, ingen peniskrymp. Testosteronmangel burde derfor ikke være synonymt med jegets og verdens undergang. Så hvorfor føles det slik likevel?

De psykologiske effektene av testosteron er omdiskuterte og utviser stor individuell variasjon. For meg har testosteronet en antidepressiv virkning, og det siste halvåret har jeg i økende grad kjent depresjonen feste grepet. Kostholdet er endret: Det lille jeg hadde av matlyst er borte, og siden i sommer har jeg stort sett overlevd på pølser og sjokolade. Noe som igjen fører til lite energi og mer depresjon. Det er en begredelig tilværelse.

Dessverre har fettet mitt forflytta seg; fra magen har det flytt utover slik at rumpe og lår eser ut og ansiktet ser nesten like pløsete ut som pre-testo. Det er mulig det er sundt, men det er f… hverken flatterende eller behagelig for psyken. Totalvekten er (tross kostholdet, merkelig nok) den samme.

Jeg innbilte meg en gang at uten eggstokker og med mannlig personnummer, var det ingen som ville tenke på å frarøve meg testosteronets helbredende virkning. Jeg tok feil. Personnummeret mitt er nå mannlig, og da jeg sjekka med legen sa han at det ikke ville spilt noen rolle om egstokkene var vekk. Så der forsvant en av de viktigste grunnene til at jeg ønska meg operasjon, og frykten for testostopp slipper jeg ikke unna så lenge jeg lever.

Som sagt håper jeg at dette eksperimentet avsluttes snarest (og jeg nekter å sette min fot på Akers endokrinologiske poliklinikk igjen). Generelt skulle jeg ønske leger var flinkere til å lytte til pasientene sine, spesielt før de iverksetter drastiske tiltak som senker livskvaliteten. Mange pasienter opplever allerede lav livskvalitet og har ingenting å avse. Fastlegen min er stort sett over gjennomsnittet her. (mer…)

Denne satt langt inne altså. Det er på tide å innrømme at jeg er folkelig, mannen i gata. Jeg liker nemlig ikke sushi. Jeg har ikke en gang turt å smake. Jeg liker ketchup og grillkrydder. Og ikke liker jeg rødvin. Jeg drikker cola og hater caffelatte. Dessuten synes jeg mye norsk samtidslitteratur er uinteressant og for lite opptatt av å selge bøkene og sjelene sine. Jeg leser krim. Dyre merkeklær har jeg ikke, og handler en del på Dressmann. Jeg er stolt over å ha blitt intervjua av Se og Hør og Cupido (i anledning lanseringa av Framandkar). Jeg røyker. Drikkemønsteret mitt er typisk norsk. Jeg forakter politiske broilere og politikere som ikke eier virkelighetskontakt. Det enkle er ofte det beste. Jeg spiser gjerne pølse med brød. Mora mi lager gode kjøttkaker.

Se også «Ut av skapet: Kulturelite»