Det pipler inn ettersom Europride nærmer seg og nå er i gang: Solveig Horne åpner Pride House, at homofile transmenn overses i alt som handler om homofilt sexliv, de mange programpostene der transfolk er usynlige, regnbue foran USAs ambassade og på minibanker… La oss ta Horne først:
Hva er poenget med en åpningstaler?
Er åpningstaleren en autoritetsperson som kan fungere som pynt? Inviterer man folk til å holde åpningstale som del av et slags voksenopplæringsprogram? Handler det om å smiske seg inn på makta? Ville man invitert Hitler til å holde en åpningstale (også demokratisk valgt)? Har man ingen andre valg enn å invitere en minister? Er åpningstalerens synspunkter helt irrelevante? Kan man se bort fra alt åpningstaleren representerer? Kan man forvente at Pride House føles trygt for lhbt-folk av alle etnisiteter? Også transfolk?
Jeg mener at styret for Pride House lar seg bruke til å rosavaske («pinkwashing») Horne og Frp. I løpet av de siste årene har menneskerettigheter genrelt, og homovennlighet spesielt, blitt sentralt i nordmenns forståelse av hva som skiller oss fra folk fra fattigere deler av verden. Israel har holdt på med dette i flere år, og FrP er blant de mest lærevillige. Holdninger til homofile brukes som unnskyldning for en umenneskelig asyl- og flyktningepolitikk (som selvsagt er ganske lik den som den forrige regjeringen førte). USA følger opp med regnbuefarger foran ambassaden.
Jeg har ikke sett noen hevde at Horne er «homovennlig», men det er ikke langt unna. Hvor lhbt-vennlig kan en norsk minister (uansett partitilhørighet) være så lenge den norske regjering fortsatt håndhever tvangssterilisering av transfolk?
Det ville vært mye mer passende med en åpningstaler fra kongehuset. Det er sånt vi har dem til; pynt. Og jeg er republikaner på min hals. Men når man trenger autoritetspersoner som ikke er ansvarlige for noe som helst, som mener pent lite og som tar seg godt ut internasjonalt, vil jeg påstå at kongefamilien er et trygt valg (for alle parter).
Konklusjon: Jeg ser absolutt ikke noe poeng i en åpningstaler overhodet. Jeg ser heller ikke den helt store forskjellen mellom FrP og Ap, og har på tidligere arrangementer fått omtrent like dårlig smak i munnen av ministre fra Ap. De gangene orka jeg ikke protestere, for jeg visste at jeg ville bli stående mutters alene og jeg orka ikke. Jeg ser heller ikke FrP som særlig mye verre enn den svenske regjeringa (en del av protestene kommer fra svensker). Alt i alt gir hele saken meg en ekstremt ekkel smak i munnen på flere måter. Jeg er ingen fan av festtaler (der alle ubehageligheter feies under teppet) og ville kanskje ikke gått på åpninga uansett.
Feid under teppet
Nå gjenstår det ei uke der jeg må være forberedt på å bli feid under teppet. Takket være Danmarks endelige farvel til tvangssterilisering denne måneden, vil kanskje transfolk få lov til å synes litt mer enn vanlig. Da helst de velfungerende transfolka uten traumer fra Rikshospitalet som gjør all menneskelig kontakt til en angstfylt affære, de presentable transfolka som hverken er bitre eller feite.
Om transfolk nå skulle synes litt mer dette året enn de foregående, kan du være sikker på at det ikke gjelder når man skal snakke om MSM – menn som har sex med menn. Ikke at jeg har så mye sex at det er verdt å nevne, men det hender at jeg husker at det var en fin ting. Nå for tida orker jeg ikke tanken på å møte homofiles fordommer, bli latterliggjort for kjønnsorganet eller kroppen min generelt, eller i beste fall bruke timesvis på inngående forklaringer om anatomi og verbal dissekering av kjønnsorganer.
Pride er tida da jeg får alt sammen i fleisen, men også tida for å møte venner jeg ser altfor sjelden, mulighet til å lære mer og mulighet til å vise hva vi driver med. Og kanskje små glimt av fellesskapsfølelse (hvis jeg praktiserer tilstrekkelig fortrenging).
Penger i alle regnbuens farger
Ikke bare USAs ambassade pynter seg med regnbuefarger; det gjør også Nordeas minibanker og Google. Regnbuen har vært et opprør, et samlingspunkt for oss avvikere. Men under ekstremkapitalismen er fattige de eneste avvikerne. Regnbuen (og lesbiske og homofile) er i økende grad blitt intetsigende pynt. At kapitalismen pynter seg med regnbuen er ikke en anerkjennelse av alle menneskers rett til frihet fra diskriminering og undertrykking, men et resultat av at også homofile har penger som kapitalistene vil ha. Og mange homofile er selvsagt kapitalister også, i likhet med flertallet ellers.
Den skeive delen av filleproletariatet blir stadig mindre synlig, mer utstøtt. Heldigvis er deltakelse på Europride i år gratis (slik det har vært under Skeive Dager i Oslo de siste åra, men absolutt ingen selvfølge internasjonalt). Vi vet at transfolk i større grad enn andre under lhbt-paraplyen diskrimineres på jo0bbmarkedet og at mange sliter økonomisk. Da stikker det ekstra i øynene når vårt flagg blir til pynt for kapitalister.
Tarald Stein 