Slektsforskning – ny hobby

En dag bestemte jeg meg for å kartlegge slekta. Jeg tenkte at det ville være morsomt å se hvor langt bakover jeg kunne komme. Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg ville komme særlig langt og at dette ville bli en kortvarig raptus. Men jeg ble overraska over hvor langt jeg kom og hvor morsomt det er. Jeg vil sammenligne det med å legge et digert puslespill designa spesielt for deg.

Før hadde jeg fordommer mot slektsforskere. Jeg innbilte meg at de bare lette etter adelige aner og andre flotte folk de kunne slekte på. Nå har jeg lært at det fins nesten like mange motiver for denne interessen som det finnes slektsforskere (og de ser ut til å stadig bli flere). Selv synes jeg det er morsomst med dem som stikker seg litt ut, og det er ikke så mange blant norske leilendinger og husmenn… Det er også en glimrende måte å lære historie på. Ellers synes jeg historie blir ganske fjernt, men når det inngår i å forstå konteksten for forfedrene blir det litt mer interessant. Geografi (hovedsakelig norsk for min del foreløpig) lærer man også, og kulturelle forskjeller mellom ulike steder. Jeg skal ta noen små eksempler:

Omtrent 1/4 av slekta mi kommer fra Hafslo i Sogn. Der heter de Lars, Ola og Johannes. Går man lenger tilbake het de Åmund, Hermund, Elling og Otte. Jeg trekker fram mannsnavna her, for kvinnenavna var ofte litt mer fantasifulle (selv om det ble mange Anna og Kari). En mann som het Ola fikk gjerne en sønn som het Lars som igjen fikk en Ola som fikk en Lars. Minst. Det er åpenbart en moderne oppfatning at et navn skal være individuelt. Det var vanlig at minst to av ungene hadde samme navn, og når faren het Ole Olsen ble det fort både fire og fem samtidige Ole Olsen i samme familie. Jeg skjønner virkelig ikke at de gadd. Det er i alle fall klart at kreativiteten neppe kommer fra den delen av slekta.

En annen fjerdedel kommer fra Fitjar/Stord. Der het de Lars Tørresen, Lars Larsen og Tørres Larsen i ørten generasjoner. Mens Hafslo-folka gjerne gifta seg fra gård til gård, slik at jeg nå har vært innom bygdebokkapitlene for 90% av gårdene, grodde de mer fast på Fitjar. Slektas hovedgård henta ektefeller fra hovedsakelig to andre gårder på øya. Felles for denne halvdelen av slekta er folk som bodde ved sjøen og dreiv litt med fiske innimellom, men hovedsakelig dyrka jorda. Og de reiste aldri noe sted, til tross for at sjøen liksom skal ha vært den tidas E6.

Jeg vet ikke om min slekt er representativ for disse stedene, men jeg mistenker det. Og jeg skal ærlig innrømme at det fort blir litt kjedelig med disse trauste jordbrukerne. Da hjelper det på humøret at man finner ei adelsdame med barn utenfor ekteskap (i alle fall tyder undersøkelsene hittil på det), en østlending og en prest. Hvis slekta mi er representativ, bestod dessuten halvparten av disse bygdene av «rettermenn» – det vi i dag kaller meddommere, sånn ca.

Det går mye raskere å få oversikt over bygdeslektene, siden de fleste bygder har bygdebøker som har gjort all researchen for deg, og som stort sett er til å stole på. Fordommene mine mot sjangeren har blitt bekrefta, selv om jeg ser verdien av dem også. Den beste bygdeboka jeg har vært borti hittil er den for Sortland. Den bør være et eksempel til etterfølgelse. Den gir god informasjon også om samfunnsmessige og kulturelle forhold på en oversiktlig måte, samtidig som man finner alle slektas årstall.

Den nordnorske greina tilhører den andre halvparten av slekta mi. I den halvdelen finner man en god del variasjon, større forflytninger og mindre forutsigbarhet (selv om de gjerne het Hans Hansen alle sammen, virker det som). Her dukker det opp både italienere, sørlendinger, trøndere og altså nordlendinger. Og bergenske løsarbeidere og garvere er ikke oppført i bygdebøker, i alle fall ikke de samme over flere generasjoner. Dermed blir utfordringene litt større, noe som passer bra med at slektsforskeren selv blir flinkere til å finne og tolke kildene.

Her er en ganske underholdende oversikt over slektskuriosa.

I slektstreet mitt kan du sjekke hvor mye jeg har overdrevet i denne posten.

Jeg tør ikke love at interessen holder seg, men planlegger å skrive et par poster om noen av utstikkerne. Kildene blir færre nå når jeg har bevega meg godt ned på 1600-tallet og de som finnes blir vanskeligere å tyde og mindre tilgjengelige. Heldigvis har jeg mye igjen før alle greinene når 1650.

Erotikk og krim – litteraturens redning

På fredag var jeg på Krimfestivalen her i Oslo. Programmet, festivalmagasinet og de inviterte forfatterne var spennende. Noen overraska positivt, spesielt Val McDermid (som jeg leser, men begynner å bli lei av) og Torkil Damhaug. Det bekrefta mitt inntrykk av at de som snakker best om  skriving ikke nødvendigvis er de beste forfatterne.

Mange av forfatterne forholdt seg til den gamle diskusjonen om krim er fullverdig litteratur. Noen av dem følte at stemplet som krimforfatter var blitt en hemsko, mens andre dyrket sjangerens særtrekk.

Jeg tror at forfattere som er ute etter litterær kred bør finne seg andre sjangre enn krim. Kravene til hva som er god kriminallitteratur er annerledes og til dels strengere enn kravene til god kunstlitteratur.

Et av spørsmålene som ble stilt var om krim er litteraturens død eller redning. Jeg fikk dessverre ikke med meg den diskusjonen, siden den gikk på torsdagen, men jeg er tilbøyelig til å mene at den, sammen med erotikken, kan være redningen. Spenning og struktur er ofte mangelvare ellers i litteraturen (bare et inntrykk, siden det er lenge siden jeg leste andre romaner enn krim). Jeg tror mange forfattere ville hatt utbytte av å skrive eroitikk eller krim, der man har fastere rammer å forholde seg til – en slags prosaens bundne form. Jeg mener i alle fall at disse sjangrene har hjulpet min skriving.

I løpet av den ene festivaldagen min reflekterte jeg en del over hva jeg er ute etter når jeg leser krim: Les videre