Om å skrive for hånd eller på data

Jeg blei voksen før internett kom i daglig bruk for de fleste (fylte 20 år i 1997). Som seksåring lånte jeg pappas elektriske skrivemaskin, her iført pysjamas som mamma hadde sydd:

Les videre

Skrivefaser

Jeg kom over dette morsomme innlegget om skrivefaser og tenkte jeg skulle beskrive mine egne:

1. Kjepphøy. Jeg er verdens beste forfatter (i alle fall Norges beste transforfatter). Intervjuer, opplesninger og foredrag passer bra i denne fasen, siden jeg ikke er redd for noe. Det blir sjelden skrevet noe i denne modusen. Den kan være en tilstand som varer i måneder, gjerne etter gode anmeldelser. Den kan også opptre mer kortvarig (2-5 dager) etter en god skrivedag, og dermed sikre at det blir langt mellom sistnevnte.

2. Tenk om jeg har mista evnen til å skrive bra. Dette utgjør over 50% av tida jeg egentlig skal bruke til å skrive. Jeg er rett og slett altfor redd for hvor dårlig jeg kan komme til å skrive, til å få skrevet noe som helst.

3. Skrive til krampa tar meg. Det er i denne fasen det faktisk blir skrevet noe, som oftest bra. Men hvor bra det er bryr jeg meg ikke om. Derimot er jeg helt inne i skrivinga og enser ikke at klokka går, magen romler, sidene fylles og telefonen ringer. Hvis disse anfalla kom hver dag klokka ti på tolv og ga seg før leggetid skulle jeg vært jublende glad. Dessverre har de en tendens til å dukke opp en halvtime før et viktig møte, like før leggetid og andre umulige tidspunkter. Og slett ikke hver dag, takka være de andre fasene. Men i dag klaffa det.

4. Alt annet må gjøres før skriving. Det er først når jeg setter meg ned for å skrive at jeg kommer på at jeg må spise, betale regninger, gå på butikken, sette på vaskemaskinen (som bråker såpass at jeg ikke får arbeidsro de neste timene) og alt annet tull som man er forventa å gjøre innimellom. For ikke å snakke om at twitteroppdateringer må leses, facebook besøkes, mail besvares og andre moderne fristelser som må tilfredsstilles. Og sånn går nu dagan. I alle fall 40% av dem.

Dette er hovedfasene mine. Det er sjelden jeg leser gjennom noe jeg har skrevet og syns det er elendig. Sånn sett er jeg et unntak; de fleste forfattere er perfeksjonister som aldri syns det de skriver blir bra nok. Heldigvis har jeg en redaktør (Mattis Øybø) som forteller meg hva som er elendig (men på en hyggelig måte) før det kommer på trykk.

Jeg – en prokrastinatør

Etter å ha vært innom min søsters blog fant jeg ut at vi muligens er beslekta likevel. Vi er nemlig begge prokrastinatører. Som prokrastinatør går man gjennom følgende sju faser i følge fagfolka:
1.Denne gangen skal jeg begynne i god tid.

De fleste prokrastinatører er i utgangspunktet optimistiske og håpefulle.

2.Jeg må komme i gang snart.

Presset øker. Men siden det ennå ikke er deadline, lever man ennå i håpet.

3.Hva hvis jeg ikke starter…?

Optimismen erstattes av skyldfølelse og en paralyserende redsel ved tanken på de forferdelige konsekvensene hvis man aldri kommer i gang. En kan få et voldsomt behov for å ta tak i andre ubehagelige og allerede utsatte oppgaver som å føre regnskap eller vaske huset. En skammer seg og forsøker å gi inntrykk av at en har det veldig travelt.

4.Det er fortsatt tid igjen…

En klamrer seg desperat til halmstrået. Nå må det skje et under.

5.Det er noe galt med meg.

Desperasjonen øker. Det skjedde ikke noe under. Nå dreier ikke bekymringene seg bare om ikke å bli ferdig. Det må være noe alvorlig galt med en – en mangler selvdisiplin, mot, hjerne eller hell.

6.Det endelige valget: To do or not to do.

Tiden er i ferd med å renne ut, og prokrastinøren må bestemme seg. Noen gir opp, og ser at det var for sent å klare det denne gangen.

Andre velger å stå på til den bitre slutt. Deadline er så nær at en ikke kan vente et minutt. Og så oppdager man: Dette var jo ikke så ille. Hvorfor begynte jeg ikke tidligere? Man angrer den unyttige lidelsen en har påført seg selv.

Når prosjektet henger i en tynn tråd, blir planlegging og finpuss luksus. En jobber flere døgn i strekk, og fokuset er nå flyttet fra hvor bra det skal bli til å få det gjort.

7.Jeg skal aldri prokrastinere igjen.

Prokrastinatøren faller sammen av lettelse og utmattelse. Endelig kan en nyte livet. Aldri mer skal en havne i en slik situasjon. Men til tross for løftet, ender de fleste prokrastinatører opp i nøyaktig samme krise igjen og igjen.

Kilde: Edith. O. Strand, Burka, J. B. & Yuen, L. M.

Fagfolka ser ut til å være uenige om årsaken. Skyldes prokrastinering perfeksjonisme og frykt for å mislykkes, eller ønsket om å leve i nået? Jeg holder en knapp på det siste for min del. Jeg tror jeg er allergisk mot ting jeg gjøre.