Paraden – Skeive Dager i Oslo 2008

Det var første gang jeg gikk i en norsk parade. I fjor gikk jeg som kjent i paraden under Stockholm Pride og storkoste meg. Det var betydelig større! I år blir det nok enda mer spektakulært og jeg gleder meg vilt!

I dag gikk jeg sammen med Caro blant blitzerne. Jeg vurderte å gå med Oslo Kristelige Studentforbund, men kjente ingen av dem, så jeg gikk heller med Caro. Jeg har alltid hatt en avstandsforelskelse i Blitz og alt det står for. Elin Brodins bøker var en sterk påvirkningsfaktor. Nå har jeg opparbeida meg en kritisk distanse til ungdommens uforbeholdne heltedyrking, men det var det mest fristende alternativet.

Det var helt klart noe som mangla i årets parade:

  • Skeive forfattere burde ha markert seg. Jeg er sikker på at det var flere enn meg der.
  • GID-klinikkens søppel – Norges framtid (eller noe sånt)
  • Transseksuelle uten homofobi/Transseksuelle er ikke alltid hetero/LFTS’ queer-fraksjon

Les videre

Stolthet og fordom

En del heterofile har åpenbart store problemer med å forstå minoritetsgruppers stolthet. Jeg skal derfor påta meg å forklare fenomenet litt:

Jeg er er stolt homofil og transmann. Det er ikke en stolthet som den jeg føler for ting jeg har oppnådd, som diktsamlinga mi f.eks. Derimot er det en stolthet over å ha overlevd så langt, til tross for at enkelte vil mene at mennesker som meg ikke har livets rett. Min tilværelse som transhomse er resultat av mange dyrekjøpte erfaringer. I tillegg er det en stolthet over å tilhøre to grupper av mennesker som har erfaringer jeg mener tilfører samfunnet noe viktig, bl.a. mangfold og av og til et spennende perspektiv på kjønn. Sist men ikke minst er det stolthet over en historie av kamp for våre rettigheter, en stolthet over de som kjempa og tapte og til slutt vant slik at jeg kan ha et enklere liv enn det de fikk. Sånn sett kan det nok best sammenlignes med nasjonal stolthet, noe jeg ikke har så veldig mye av selv, men som jeg altså kan forstå ved å sammenligne det med min stolthet over å være en transkjønna homse.

Jeg vet ikke om denne forklaringa hjelper mot fordommene, men det er i alle fall alltid nyttig å formulere sånne ting for seg selv. Det dreier seg altså ikke om stolthet over å prestere homofili, så vanskelig er det tross alt ikke, selv for oss som er noe mangelfullt utstyrt nedentil. Heller ikke stolthet over å prestere en identitet. Hvordan gjør man det liksom? Derimot handler det om å ha klart seg mot alle odds, som gruppe og som enkeltmennesker, og de særtrekka det medfører.

The Women's liberation day

Last year on this day I wrote about why I wouldn’t celebrate it then. Although I’m not gonna celebrate it this year either, I think I’m ready to look at it from a little more distance.

March 8. is is no longer my day, or rather; it was never my day. Next year I’ll be a man walking in the parade to show solidarity with all the women in the world. I think I can do that even if I don’t understand how anyone could be happy as a woman or want to be one. Maybe I really need at least another year to reflect upon this.

I see womanhood as a prison I’m breaking out of. The women’s liberation day should be a reminder that most female bodied people have peace with their bodies and want to live their lives as women in a society that doesn’t treat them as less human than men. And that’s not unreasonable. You don’t have to understand other beings at an existential level to respect them.

And maybe it’s still my day in a way. I still, and always will, have a female past. And my body have all my life marked me as female. I think that’s the starting point for my new relation to this day. I’ll fight to make «woman» into a label that’s not beeing used as an excuse to treat people differently. I want to fight all kinds of biological determinism.

Next year I hope to return with a even more relaxed view at all this, and hopefully to say I participated in the march and other happenings.

Congratulations to all the women out there on the 8th of march!