Avreagering3

Leo hadde kommet til GID-klinikken etter altfor mange år på leting etter noen som kunne hjelpe ham. Han visste ikke hvor mange psykiatere, psykologer, miljøarbeidere og sykepleiere han hadde snakka med. Etter hvert hadde han samla seg en anseelig bunke diagnoser som beskrev hvordan han oppførte seg, men ikke hvorfor, og en haug tabletter i nattbordsskuffen. Så hadde han møtt en psykolog som hørte på ham når han sa at han ble gal av å prøve å være dame, at han ikke passa i kroppen sin og derfor hadde prøvd å skjære den til ved et par anledninger.

Uka før han møtte Harald første gang hadde han fylt 35.

Han kom mot ham med effektive skritt og et stivt smil. Leo satt på venterommet og leste i ei avis, hadde tatt på seg si fineste skjorte og slipset han hadde kjøpt i bursdagspresang til seg selv.

– Annette?

Det tok ei stund før han reagerte. Det var lenge siden noen hadde kalt ham det. Så nikka han og reiste seg.

Sånn begynte det. I det lengste håpa han at Harald skulle forstå, hjelpe, gi ham en kropp han syns det var verdt å leve i. Men som så mange ganger før måtte han til slutt se i øynene at det ikke kom til å skje. Etter tre år i konstant uvisshet fikk han beskjeden.

Les videre