Øvelse: Fortid – nåtid

Denne oppgaven blei laga til en som skriver i fortid og kvir seg for å bruke presens (nåtid):

Ta et avsnitt (eller en side) av teksten. Skriv den om til presens. La den hvile en time eller to. Les gjennom den. Hva forandret seg?
Om du absolutt vil ha den i fortid; skriv tilbake til fortid uten å se på den opprinnelige teksten.
Sammenlign de to fortids-tekstene. Hva er forskjellig?

I mange tilfeller blir forskjellene tydlige og stemninga i teksten ganske annerledes. Selv er jeg veldig glad i å skrive i presens og synes handlinga kommer nærmere på den måten. Ofte er det lettere å formulere seg kort og konsist i presens, og denne øvelsen kan derfor være fin hvis man trenger å korte ned teksten.

Krim á la Tarald – eller finn 5 feil

Det er dårlig gjort å bruke noen som dårlig eksempel. Jeg gjør det likevel. Jeg har nemlig nettopp lest Den du ikke ser av Mari Jungstedt. Den er ikke den verste kriminalromanen jeg har lest, men den illustrerer en del ting jeg ikke liker ved mange bøker innen sjangeren og som jeg vil gjøre bedre.

  1. Gal morder. Når morderen framstilles som mentalt syk mot slutten av boka er det alltid en stor skuffelse for leseren. Vi vil at morderen skal være relativt rasjonell. Det skaper den lille grøsser-følelsen av at hvem som helst kan ta livet av et annet menneske under gitte forhold, noe som dessuten er det mest realistiske. De fleste mordere er ikke gale. I Den du ikke ser er det ekstra skuffende fordi motivet for mordene egentlig er ganske godt, og det er unødvendig å skrive slikt som at «hun kunne ikke unngå å se galskapen i blikket hans».
  2. Boka er konsekvent skrevet i fortid. De aller fleste kriminalromaner er det. Jeg synes det gjør lesinga mindre spennende fordi avstanden til handlinga med en gang blir større. Ekstra ille blir det, som i dette tilfellet, når mye av teksten er tilbakeblikk og dermed inneholder mange «hadde» f.eks. «Han hadde tenkt at…».
  3. Innskutt tekst i kursiv som man ikke ser poenget i før på slutten, når det viser seg at de forklarer morderens psykologi. Jeg forstår veldig godt at det er fristende å bruke dette knepet, men jeg hater å lese bøker der det er brukt. Det er en enkel løsning på et skriveteknisk problem, og enkle løsninger bør stort sett unngås.
  4. Allvitende forteller. Også dette er veldig vanlig i krim, men det får meg til å lure på hvorfor fortelleren ikke vet hvem morderen er og kan fortelle det med en gang. Svaret er selvsagt at da ville det ikke blitt noen bok, men det bør man ikke tenke mens man leser.
  5. Leseren gis ingen mulighet for å leke detektiv. Dette er ofte resultatet av de ovenstående punktene. Jeg foretrekker krim der jeg får mulighet til å gjette på hvem morderen er. Dette er også noe som anbefales i alle tekstene jeg har lest om å skrive krim. Ett sted leste jeg at morderen bør introduseres i løpet av de ti første sidene. Så når Jungstedt avslører at morderen er en fyr vi knapt har fått høre om gjennom boka, og som dukka opp ganske seint som biperson, blir man skuffa fordi det fratar leseren mulighet til å gjette at han er den skyldige. Når han i tillegg er gal understreker det skuffelsen.

Les videre