Lest: Klostergangens stillhet (krim)

Jeg vil begynne å skrive om bøkene jeg leser. For tida leser jeg bare krim (men til gjengjeld ser jeg nesten ikke på TV). Krim er bedøvelse og underholdning, men kan også være lærerikt og  inspirerende.

Nå har jeg nettopp fullført Klostergangens stillhet av Alicia Giménes Bartlett, den tredje boka om politiinspektør Petra Delicado i Barcelona. Tidlligere har jeg lest de to andre bøkene i serien, Mørke netter i Barcelona og Tomt rede.

Petra Delicado er en fascinerende hovedperson. Hun er pessimistisk, analytisk og har ei skarp tunge. Plottene er spennende og originale, og det samme er dynamikken mellom karakterene. To viktige ingredienser er til stede i alle bøkene; humor og samfunnskritikk. Et annet stort pluss er at bøkene er skrevet i førsteperson.

I Klostergangens stillhet foregår mye bak klostermurer, et totalt ukjent miljø for de fleste norske lesere. Fremstillingen av klosterlivet er nyansert og troverdig. Trådene nøstes bakover i Spanias turbulente historie – til borgerkrigen og den tragiske uke, og her er det mye å lære.

Plottet er ekstremt komplisert, og for hovedpersonen ganske uoversiktlig. Som leser får man et overblikk som gjør at man aner hvor løsningen ligger, mens etterforsker Delicado står fast i forvirring. Samtidig er løsningen overraskende, men troverdig.

Tidligere har jeg skrevet at jeg ikke liker politiromaner (spesielt ikke norske), men romanene om Petra Delicado er altså unntakene som bekrefter regelen. Originaliteten, førstepersonsfortelling, humoren og samfunnskritikken gjør dette til noen av de beste kriminalromanene jeg har lest det siste året. Anbefales!

 

Fortidens frihet

I flere år har det kommet en bekk av historiske kriminalromaner. Jeg er ikke særlig begeistra for de store komplott-romanene, der ikke-eksisterende religiøse sekter vever et mange hundre år gammelt nett. Derimot har jeg den siste tida lest Kurt Austs romaner om Thomas af Bouberg og Petter Hortten, og likt dem godt.

Jeg har tidligere klaga over alle politiromanene innen  krimsjangeren, samtidig som jeg har sett at dette er den mest realistiske formen for krim. Forbrytelser oppklares av politifolk; det er jobben deres.

Min mor liker ikke krim med for mye blod og gørr, og virker heller ikke overbegeistra for krim som løses av rettsmedisinere. Hun foretrekker Agatha Christie.

En løsning på disse problemene ved å skrive en realistisk, moderne krim, er å vende tilbake til ei tid før politiets oppfinnelse, før fingeravtrykk og DNA-tester. Det gir den tiltrengte friheten til å la mordene oppklares av andre enn politifolk. Det gir mulighet til å la mordet oppklares med tankens kraft, ikke mikroskopets.

Jeg kommer likevel ikke til å skrive historisk krim med det første. Det krever uhorvelige mengder research, noe som ikke er min sterkeste side. I tillegg skal man være forsiktig med å tillegge mennesker fra tidlere tider moderne menneskers tanker, noe som er fort gjort. Kan vi egentlig forestille oss hvordan det var å leve i en tid hvor verden først og fremst var et religiøst sted, og vitenskapen kun for spesielt interesserte?

Litterære terrorangrep

Ja, vi vet alle at drap ikke oppklares av glade (eller triste) amatører; det er derfor samfunnet holder seg med politi. Men de trenger vel ikke for hule heite havrelefsa storme litteraturen som om den planla terrorangrep?!

De fleste drap er dessuten ikke til særlig hodebry for politiet heller; de fleste norske drap er dørgende kjedelige hevnaksjoner fra voldelige ektemenn, samboere eller kjærester (evt. ex-sådanne) eller enkle greier kokt sammen i fylla eller i en anna rus. Men det er ingen grunn til å gjøre krimlitteraturen kjedelig av den grunn!