Posts Tagged ‘Politikk’

Opprinnelig var dette en «morsomhet» fra dem som aldri demonstrerte mot noe som helst; at alle til venstre for Ap var mot alt. Nå føles det imidlertid som om jeg nærmer meg denne klisjeen med stormskritt. Jeg er imot det meste som skjer i det politiske Norge, og imot hvordan det presenteres.

Det mangler i stor grad konkrete og ideologiske ideer til hvordan samfunnet heller bør innrettes. Ytterste venstre tror ikke lenger på væpna revolusjon, men har ikke funnet noen fullgod erstatning. Ok, jeg er ekstremt desillusjonert når det gjelder Folket og tror neppe at de vil gå i bresjen for grunnleggende forandring. Altså har jeg et problemt med å se hvordan man kan få til slik forandring. Men man må i alle fall ha et tydelig mål.

Jeg vil derfor skrive en serie her som tar opp konkrete ting som jeg synes bør forandres og som vies liten politisk interesse. Altså finne noe jeg er for, for å veie opp for alt jeg er imot. Først ut: Matvarebransjen.

Reklamer

Regjeringa er klar på en ting: Freedom’s just another word for nothing left to loose. Eller på norsk: De fattigste er de frieste, og jo fattigere de blir, dess friere blir de. Dette skjønner alle som har tatt kveldskurs i yoga, mindfullness og feng-shui.

Jeg synes det er på tide å tenke på de aller mest ufrie av oss – rikingene. Regjeringa anstrenger seg for å befri både journalister, kunstnere og uføretrygda – altså grupper som er særdeles frie fra før av. Samtidig gjør de rikingene enda mindre frie ved å gi dem mer penger. Det er mildt sagt uetisk.

Det er også urovekkende at de som sitter i Regjeringa og på Stortinget i stor grad selv tilhører denne gruppa. Vi har altså en situasjon der de folkevalgte, som skal ta beslutninger på våre vegne, tilhører samfunnets mest ufrie. Vi kan derfor ikke forvente at de tar frie beslutninger til beste for oss alle.

Ikke minst lider ytringsfriheten under dette systemet. Uttrykket «det er pengene som taler» viser med all tydelighet at de rike ikke har ytringsfrihet. Dette kan også forklare hvorfor de ikke motsetter seg å bli bundet av enda flere penger. Derfor må noen ta ansvar og befri dem. Vi kan for eksempel kalle det revolusjon.

(Ordforrådet og logikken er mer eller mindre stjælt fra Regjeringa.)

 

Hver gang ordet dialog nevnes får jeg pustevansker og kvalme. Jeg forbinder ordet med religiøse og intellektuelle overgrep. Min erfaring med dialog er altså ikke særlig positiv. Dialog foregår ofte slik:

Sett en gruppe som har makt sammen med en maktesløs gruppe. Gi dem kaffe og kaker og bli enige om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner. Maktgruppen får ordet og ønsker (krever) respekt for at de tråkker på de maktesløse (det sies selvsagt ikke på den måten, men pakkes tilstrekkelig inn til at ingen reagerer). Den maktesløse gruppen minner seg selv om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner, tygger kaker og holder kjeft. Kanskje mumler man litt til sidemannen som er like maktesløs. Det erklæres at dialogmøtet var en suksess som  må gjentas. Partene går hjem. De maktesløse føler seg enda mer maktesløse og har en nagende følelse av at de har sagt ja til å bli tråkka på. Maktgruppen føler seg svært tilfredse og edelmodige – de har gjort en god gjerning, gått i dialog med utskuddene. Dersom noen av de undertrykte ytrer seg kritisk blir man stemplet som vanskelig og konflikthissende (ja, den personen er ofte meg).

Mine erfaringer er henta både fra kristenliv (økumenikk) og politikk. Dialog ser ut til å fungere på samme destruktive måte uansett hvilken sammenheng det brukes. Det som ofte mangler er en maktanalyse. Du kan ikke sette de herskende i samme rom som de undertrykte og forvente ekte dialog uten konfrontasjon. (Ja, for dialog er egentlig noe fint noe. I alle fall i teorien.)

For å komplisere det hele ytterligere råder det sjelden enighet om hvem som har makten og hvem som ikke har den. En dialog burde kanskje begynne nettopp der. Det trengs ofte en analyse av maktforholdene, en analyse som begge parter skal bidra til og kunne kjenne seg delvis igjen i. Og så må vi nordmenn lære oss at av og til nytter det ikke å late som om alle er enige og glatte over konfliktene. Pek dem ut og analyser dem, og hvis mulig/ønskelig; legg dem til side  for kvelden.

Etter mine dårlige erfaringer holder jeg meg langt unna «dialog». Jeg er ikke interessert i å la meg tråkke på, å la all tvil komme de herskende til gode. Men jeg ser poenget med ekte dialog, der mennesker møtes på tross av fundamentale uenigheter og ser det av Gud i hverandre (eller hva man nå kaller det i sekulære kretser). Inntil videre er det altså dialog i gruppe noe andre må ta seg av.

Inspierert av Yousef Assidiqs innlegg på Religioner.no

De siste åra har jeg slutta å kalle meg sosialist. Jeg er en sosialist som har mista trua på Folket (de stemmer jo FrP) og sloss for å ikke bli fascist. Sannsynligvis kommer jeg til å stemme Venstre ved valget. Jeg liker Venstre, men skulle virkelig ønske at de ville slutte å samarbeide med reaksjonære parti som KrF.

Men sosialisten i meg er ikke helt død. Jeg mener fortsatt at staten bør ta ansvar for innbyggernes basisbehov: mat, rein luft, reint vann, tak over hodet og en viss sikkerhet og stabilitet. Den norske staten forsøker per i dag å hindre forurensning, kontrollerer vann- og matsikkerhet, og har påtatt seg ansvar for sikkerhet og stabilitet. (mer…)

Jeg leste dette kåseriet om twitter og det fikk meg til å tenke litt. I begynnelsen var twitter del av en strategi, mens jeg nå bruker det mer somsosial arena. (mer…)

Vin vert vatn

Eg utvatnar ekteskapet
fråtek born rett til far
eller mor
(ingen er vel heilt sikre)
Min eksistens
er eit overtramp mot Nina Karin
personleg
og hennar Gud som berre skapar
utsider
kropp, biologi
to uforanderlege kjønn
no og i all æve
Kjærleik er ein anakronisme
Sjela er ein mutasjon

Ja
eg har kome for å øydeleggje
din sjelefred
Eg talar om ein kjærleikens Gud
om Ordet som vart menneske
om verda som endrar seg
mellom Guds hender
framleis
Sjølv ikkje du
kan gjere ordet ufritt
Heller ikkje du kan hindre
kjærleiken

Diktet er skrevet som reaksjon på den siste tidens debatt om at hurpa får Fritt Ords pris. Ble lest av forfatteren under markeringen 5. mai kl. 18.00 på Christian Fredriks plass. Det kan selvsagt brukes når som helst av hvem som helst så lenge det framgår at det er jeg som har skrevet det.

(mer…)