Cuba del 2: Trinidad

Trinidad er kjent for sine godt bevarte bygninger fra kolonitida. Jeg er sånn måtelig interessert i arkitektur, men jeg lot meg fascinere litt.

Dette var likevel den byen jeg besøkte som jeg likte minst. Den var for varm, for fuktig, for bråkete, for full av turister og for masete. Som en fotomodell som har tippa femti og insisterer på å bli behandla som hun ble i sin ungdom. Noe av dette inntrykket skyldes at jeg bodde veldig sentralt. Dette er en by der jeg burde bodd mer i utkanten, eller kanskje heller stoppa i Cienfuegos, som etter det jeg hørte var mindre turistifisert. Køene virka dessuten både lengre og langsommere her enn andre steder jeg besøkte.

Omsider kom jeg meg i alle fall på en skikkelig ekskursjon. Riktignok den korteste og billigste turoperatøren kunne tilby (Parque Cubano). Jeg tror det var lurt, selv om jeg sikkert gikk glipp av mye. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg hadde takla en lengre tur i varmen, og jeg fikk sett mye fin natur, med litt forklaring:

Vi ble kjørt den korte veien fra Trinidad i en gammel russisk lastebil, en ganske vanlig busstype på landsbygda.

Landskap med papyrus.

Hva er det som henger her – stalagtitter? Nei, det er vepsebol! De fleste er riktignok gamle og ubebodde, og såvidt jeg skjønte har hvert individ sitt eget bol. Jeg holdt meg likevel på respektful avstand.

Denne firfisla så jeg flere av. Fascinerende skapninger! Cuba har svært mange ulike øglearter, og mange av dem finnes ingen andre steder enn her. De satt litt mer i ro enn sommerfugler og fugler (førstnevnte ga jeg opp å fotografere allerede i Viñales), og ga meg god fototrening.

På Cuba bor termittene i trærne og ser mer ut som vepsebol enn tuer.

Denne planta, som vokste rett på steinen, hadde også vært et supert innslag i terrariene.

Jeg så massevis av små planter jeg gjerne skulle hatt i terrariene mine, som denne bregna og mosen (Selaginella sp.?) ved siden av.

Turen gikk til en kulp der man kunne bade, men jeg prioriterte en langsom tur tilbake for å fotografere alt av planter og eventuelle dyr. Jeg så papegøyer (eller i alle fall noen fargerike fugler som ligna) og en hakkespett, men jeg fikk ikke noen gode bilder av dem.

Hva bygningen i bakgrunnen er, fikk jeg aldri klart for meg, men jeg ble fascinert av at den var påmalt dører, vinduer og rekkverk. Den ble en slags kulisse for alt som foregikk i Parque Cespedes (byens wifi hotspot).

Den store ekspedisjonen til Spania

Landskapet bort fra Almeria

Det er en del år siden jeg reiste til utlandet sist (Sverige tels ikke helt). Jeg er 35 år og hadde aldri vært i Spania. Det er nesten så man kan lure på om jeg ikke er norsk likevel. Eller så kan man skylde på klassebakgrunn, og det har nok noe for seg. I tillegg har jeg svært sjelden råd til å reise til det store utland.

På toppen av alt dette gjør reising meg fryktelig stressa. Jeg er veldig flink til å forestille meg alt som kan gå galt og faste tidspunkt med mulighet for «katastrofe» hvis jeg kommer for sent, takler jeg ekstremt dårlig, også på hjemmebane.

På den annen side slår jeg meg fort til ro på nye steder – ofte så mye at jeg vurderer å flytte dit (det var tilfelle både i Frankrike, London, Seattle, Reykjavik og Stockholm – altså de aller fleste steder jeg har vært). Almeria var en koselig by, hotellet var også perfekt, men jeg ble likevel ikke fullstendig forelska.

Det skyldtes kanskje delvis språket. Jeg er ikke blant de tullingene som mener at spanjoler burde lære norsk, men litt mer engelsk hadde vært fint (jeg forsøkte med både tysk og fransk også, med enda mindre hell). De orda jeg hadde lært meg på forhånd (snegler) fikk jeg ikke bruk for muntlig, men jeg lærte meg noe etter hvert (skolisser heter cordones).

November er definitivt utenfor turistsesongen (heldigvis), med til dels god grunn. Temperaturen vippa såvidt 20 grader, med morgentemperaturer helt nede i 5. Det frista ikke til bading. Jeg misliker oliven sterkt, og er skeptisk til en del andre matvaner fra området. Jeg unngikk derfor tapas under hele oppholdet og holdt meg i live ved hjelp av mcDonalds, kebab og diverse croissanter (hovedsakelig en greie med skinke og ost inni – osten var ekkel).

Man spør seg kanskje nå hvorfor i all verden jeg reiste til Spania i det hele tatt. Det er et godt spørsmål. Ikke dro jeg for matens del, ikke for språket, ikke for billig alkohol (smakte ikke en dråpe, faktisk), bading eller soling. Svaret er (selvsagt) snegler. Noen av de mest spennende sneglene i Europa finnes i dette området, blant annet en utrydningstrua art (/variant – det råder litt uenighet om den vitenskapelige klassifiseringa).

Dagene gikk med til å besøke kunstmuseum, mauriske ruiner og turer ut i terrenget for å studere snegler. For folk som liker å gå på fjelltur er området rundt Almeria glimrende. Selv er jeg ikke så glad i å gå langt – bare til første og beste sneglekoloni. Selv de utrydningstrua sneglene fant jeg i rimelig avstand fra sentrum. Dermed slapp jeg slitsomme reiser mens jeg var der, og ble sannsynligvis i bedre form – tross kostholdet. Resten av tida ble tilbrakt på hotellrommet (der det var lov å røyke – et absolutt pluss!). På forhånd var jeg litt engstelig for å støte på skorpioner og andre skumle dyr, men jeg så bare fugler, snegler, edderkopper, fluer og masse ekle gresshopper. Sneglebildene kommer i sneglebloggen etter hvert. (Bla videre for bilder)