Nå er jeg bortimot halvveis i førsteutkastet til ungdomsromanen jeg skriver på. Så jeg har i alle fall bevist for meg selv at jeg kan skrive lengre prosa. I tilfelle jeg skulle glemme hvordan det gjøres eller noen skulle være interessert, tenkte jeg å beskrive hvordan jeg gjør det:
Som den eksellente prokrastinatøren jeg er, benytter jeg selvsagt påskeferien til alt annet enn det jeg har satt meg fore på forhånd; skrive oppgave, barnebok, krim og lese pensum. I stedet skriver jeg på bloggene mine, leser krim og bygger med lego. Her er mitt seneste byggverk:
Dette blei bygga i går. Jeg ble sitende og bygge i timesvis, mens min datter, som var den som opprinnelig lekte med klossene og ville at jeg skulle leke med henne, mista interessa ganske raskt, spesielt da jeg avviste alle hennes bidrag til husets arkitektur.
Det blei framsatt en hypotese om at jeg nok lekte for lite med lego da jeg var liten. Jeg er ikke sikker på om det stemmer, men hele situasjonen fikk meg til å tenke på at jeg nok aldri var særlig flink til å leke med andre barn. Det vanligste var at jeg fortalte en historie som dukkene skulle leve ut, eller bygde et hus (f.eks. med lego) som de andre kunne leke med. Når planleggingsstadiet var over, var også leken over for min del.
Heldigvis har jeg utvikla mine samarbeidsevner og sosiale evner sia den gang, men det skal åpenbart bare en liten koffert med legoklosser til før jeg er tilbake på det stadiet. Jeg aner ikke om dette kan kategoriseres som kvinnelig eller mannlig, eller om det kvalifiserer til en helt annen diagnose. Jeg tror uansett det sier noe om at jeg trives med å planlegge og organisere, men anser gjennomføringa av prosjekter som ganske underordna.
Det var i alle fall gøy å bygge lego-huset 🙂
Tarald Stein 