Slutt på moroa

Det var gøy å skrive roman. Jeg liker å bli kjent med nye mennesker, inkludert dem jeg finner opp selv. Jeg likte utfordringen, følelsen når jeg mestra det, når setningene fløt. Deilig. Og det var herlig å ha gjort det.

Men nå er moroa slutt for denne gang. Jeg må sette meg ned og gnikke og gni setninger til de skinner, fikse på alle småfeila jeg er så flink til å ignorere. I motsetning til de fleste forfattere er jeg ingen perfeksjonist. Jeg blir altfor lett fornøyd med det jeg har skrevet. Og selv om teksten, slik den er nå, innholder selvmotsigelser og språklige feil, har jeg mest lyst til å stikke av fra redigeringsjobben.