Jeg har fått med meg at et heteropar i Storbritannia gifter seg, selv om jeg lar være å følge med. Svært mange andre ser derimot ut til å følge med på dette. Så jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å lage et innlegg om bryllup.
Jeg var aldri av den typen som drømte om det storslagne bryllupet da jeg var liten. Jeg så egentlig aldri for meg at jeg skulle gifte meg, og det har jeg heller ikke gjort. Men jeg har vurdert det alvorlig ved i alle fall en anledning.
Testosteronet har åpenbart ikke gjort meg mindre lettrørt. Til tross for at jeg ikke tror at jeg kommer til å gifte meg selv, får jeg tårer i øynene og kjenner at det kiler i magen.
FELLES EKTESKAPSLOV ER VEDTATT!
DET ER SLUTT PÅ STATLIG DISKRIMINERING AV LESBISKE, HOMOFILE OG BIFILE!
HURRA!
(Klarte ikke å finne ut hvordan jeg skulle få større skrift)
En gang for lenge siden foreslo jeg, for min daværende forlovede i mitt tilsynelatende hetero-forhold, å søke om å inngå partnerskap i stedet for ekteskap. Dette var lenge før jeg kom ut av dobbeltskapet som mann og homse. Jeg klandrer ham ikke for at han sa nei. Vi ble heldigvis ikke gift heller.
Jeg kommer sannsynligvis aldri til å ville gifte meg, men jeg vet om mange som gjerne vil og hittil ikke har fått lov. I august er det klart for det første ekteskapet i min vennekrets av ikke-heteroer: Gratulerer, Edgar og Anatoly! Gratulerer til Kari! Gratulerer til alle som har kjempet for at deres barn skal få ha to foreldre! Gratulerer til alle transseksuelle som fra nå av slipper å skilles ved tvang! Gratulerer til alle som har grått og kjempet for denne loven!
Det er en historisk dag!
Les om den nye loven: VG, Dagbladet, Blikk, Størst av alt er kjærligheten
Tarald Stein 