For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.
På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:
- Jeg har gitt ut to bøker
- og påbegynt mange fler 😉
- Jeg fikk begynne på testosteron uten Rikshospitalets medvirkning
- og klarte å betale for puppefjerning takka være arv.
- Jeg flytta til Oslo og har bodd her de siste 4 åra
- Jeg fikk mulighet til å starte LLHs transarbeid og gjøre mye som var viktig der.
På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.
Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.
Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!
Tarald Stein 