Etter tre uker i Oslo begynner livet mitt å ligne på seg selv. Riktignok har jeg ikke funnet meg noen stamkafé, men jeg har ellers begynt å ta for meg av hovedstadens goder. Jeg deltar på alt jeg finner interessant på Litteraturhuset, hvor jeg har ordna meg skriveplass. Den siste uka har jeg også blitt kjent med Skeivt Forum – en veldig hyggelig gjeng med hovedsakelig studenter. Jeg har hatt en opptreden på Hamar og et journalistisk oppdrag for Cupido. Dessuten har jeg involvert meg i LLH og Skeiv Ungdoms trans-prosjekter i større grad enn det som var mulig fra Tromsø. Og i dag ble jeg medlem av styret i Oslo Kristelige Studentforbund.
Stikkordarkiv: organisasjonsliv
Fordommer – Årsmøte i LFTS og utmelding
Det er så langt bare to steder jeg har fått negative tilbakemeldinger, møtt fordommer og direkte vond vilje i forbindelse med at jeg vil være mann og føler at det er det jeg er.
Disse to stedene er de to som i særdeleshet burde sette sin ære i å behandle folk med respekt. Det ene føler jeg meg ikke fri til å omtale ennå, men det andre er LFTS – Landsforeninga for transkjønnete som de kaller seg, enn så lenge. Helt fra første gang jeg tok kontakt med dem har jeg følt meg avfeid som noe annet enn jeg er. Selv om jeg i utgangspunktet var usikker på min identitet da jeg tok kontakt med dem første gang, har jeg siden gjentatte ganger påpekt at jeg har en mannlig identitet og vil omtales med tilhørende pronomen o.s.v.
I dag hadde denne parodiske klubben årsmøte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at det ble mitt siste og forberedt å si nøyaktig hva jeg mente om måten organisasjonen drives på, dens politikk og forsøk på å stemple enkeltmennesker. Jeg har dem mistenkt for å selv ville bestemme hvem som er transkjønna, «menn eller kvinner som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet» eller hva det enn er som er den korrekte termen på målgruppa for øyeblikket…
Selv om jeg viser solidaritet med dem som har identitet som både menn og kvinner og dem som tilhører et tredje kjønn o.s.v. betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke anser meg selv som mann og vil bli behandlet som det. Jeg ville tro at det ikke er så vanskelig å forstå. I andre sammenhenger er det helt ok å vise solidaritet og kjempe for grupper man ikke selv tilhører. Men altså ikke i LFTS.
I dag forsøkte lederen Tone Maria Hansen atter en gang å framstille meg som transperson. I hennes definisjon er dette mennesker som ikke har noe krav på behandling fordi de ikke kan oppvise en kjønnsidentitet som mann eller kvinne. Hun har konsekvent forsøkt å putte meg i den båsen så lenge jeg har vært medlem i LFTS. Og nå er jeg grundig lei. Det er helt åpenbart et forsøk på å avskrive min kritikk av henne som leder og organisasjonen i sin helhet.
Man skulle tro at en slik forening, med så mange fine ord i arbeidsprogram og vedtekter om omsorg, mangfold, støtte o.s.v. skulle holde seg for god til å dyrke ensretting på den måten de gjør. Jeg lar meg ikke mobbe. Til det er jeg ganske riktig for gammel og erfaren. Det Tone Maria og resten av styret har klart er å frata meg troen på organisasjonsliv som arbeidsform for å skape forandring til det bedre. For et organisasjonsmenneske som meg er det faktisk veldig trist å innse at de fleste organisasjoner gjør ting verre der de skulle gjøre det bedre. Jeg har sett på nært hold hvordan personkonflikter i LLH legger etter seg ødelagte nettverk, ødelagte vennskap og ensomme mennesker.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre av lederen i LFTS og hennes lojale tilhengere at GID-klinikken aldri ville eksistert uten dem. Slik som situasjonen er begge steder er jeg nå tilbøyelig til å mene at det hadde vært bedre. Jeg tror ikke alternativet til det nåværende tilbudet er manglende behandling. Det kan etter mitt syn bare bli bedre, ikke verre. Styret i LFTS ligger her 8 år etter utviklinga. Spørsmålet er ikke lenger hvordan vi kan opprettholde et behandlingstilbud, men hvordan vi kan forbedre det.
Og jeg har for lengst skrevet for mye om det andre stedet jeg har møtt fordommer.
Utenom disse to stedene har jeg bare opplevd genuin nysgjerrighet, toleranse og forsøk på å forstå. I likhet med lederen i LLH er jeg ikke så begeistra for ordet toleranse, men det er bedre enn hat og fordommer. Aller helst vil jeg bli respektert som meg selv; en litt annerledes, men like fullt mann. Og det kan jeg åpenbart ikke få i LFTS. Det var på høy til å melde meg ut og jeg føler at jeg fikk sagt i fra om hva jeg mener.
Årsmøte i LLH Troms og folkeopplysning for Kirkens SOS
Da var årsmøtet overstått og jeg er nyvalgt styremedlem! Gleder meg faktisk til å komme skikkelig i gang. Alle i styret virker veldig hyggelige og veldig kompetente på hvert sitt område. Såvidt jeg har skjønt blir arbeidet med homoplan for Tromsø Kommune første store sak.
I kveld fikk jeg muligheten til å drive litt skikkelig folkeopplysning. Vi var fire stykker (to lesber, en homse og meg) som snakka til en forsamling av blivende telefonvakter på Kirkens SOS. Spennende, utfordrende og hyggelig. Godt å se holdninger endres i løpet av et par timer! Mesteparten av forsamlinga var over 50. Det var fint å føle seg som en del av et godt team, og veldig hyggelig å få mye ros i etterkant.
Homo Politicus
Jepp, jeg driver og engasjerer meg og er i ferd med å bli et både sosialt og engasjert menneske. Fantastisk! På tirsdag skal jeg på årsmøte i Skeiv Ungdom i Troms og seinere på Landsmøte. Det tror jeg blir gøy!
Etter diskusjoner med et par venner av meg har jeg tenkt litt på hvorfor jeg engasjerer meg så lett i organisasjoner og syns det er helt naturlig, mens andre sitter på sidelinja og sikkert opplever det som like naturlig. Det er det jeg vil kalle positiv egoisme: Jeg involverer meg i organisasjoner fordi jeg får gjort mye av det jeg har lyst til på den måten. Det jeg har lyst til er ofte det samme som en del andre har lyst til, viser det seg gjerne. Jeg bidrar med engasjement og positiv sjarm og andre blir opplyst, underholdt o.s.v. En egoisme fra min side som mange andre drar nytte av. I tillegg liker jeg selvsagt oppmerksomhet.
For eksempel engasjerer jeg meg i SkU fordi jeg vil vise at jeg fins og at mangfold i kjønnsuttrykk og identiteter ikke bare er noe vagt i vedtektene. Jeg vil vise at jeg fins og antar at det fins andre som meg som jeg på den måten kanskje får møte. I tillegg får jeg være med å bestemme (det har jeg jo alltid likt) og turer både til Oslo og Bergen.
Et annet eksempel er HomoPolaris, hvor jeg ivrer for faglige seminarer der man kan få innblikk i hva som drives av skeiv forskning her i Tromsø, og selvsagt ønsker å holde foredrag om det jeg driver med. Kanskje kan jeg også få innspill fra andre som vil være nyttig i hovedfagsoppgaven?
Imidlertid har det slått meg at døgnet har altfor få timer til å skrive, jobbe, være mamma, studere, trene, engasjere seg, være sosial og lese. Ja, og så skal man visstnok sove og spise også…