(I dette innlegget betegner «bygdefolk» først og fremst en personlighetstype eller sinnstilstand som ofte gjennfinnes hos mennesker i spredtbygde strøk.)
Jeg har sikkert sagt det før, men jeg er tilhenger av bosetting i spredtbygde strøk. Folk som absolutt vil bo på bygda burde få statsstøtte direkte. Bygda er det moderne Norges versjon av helvete og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at noen vil bo der (inkludert mine egne foreldre).
«Kultureliten» er en myte som brukes for å hindre debatt. «Folk flest» er også en myte, og kanskje farligere, siden den holder folket nede. «Folk flest»-myten er populær fordi den oppvurderer smak, verdier og livsstil. Dennes mytens budskap er at det du gjør/mener/tenker er bra, fordi mange andre gjør/mener/tenker det samme.
Jeg ble veldig tidlig immun mot dette budskapet. I drabantbyen der jeg tilbrakte de seks første skoleåra mine var familien min annerledes. Faren min var (og er) prest, og mens mine venners familier prioriterte å kjøpe ting, prioriterte foreldra mine opplevelser. Vi hadde ikke bedre råd enn de andre i området, kanskje dårligere, men den tydeligste forskjellen var prioriteringene. Les videre
I Sverige har de for tida nærmest en bølge av forfatterbarn som har blitt voksne og forteller den usminka sannheten om sine kreative foreldre. Det er ikke et ukjent fenomen i Norge heller. Sønnen til pastor Jan-Aage Torp (bl.a. kjent for utagerende homohat kamuflert som kristendom) har nå blitt gammel nok til å ta avstand fra faren og det han står for. Barn blir heldigvis voksne og uavhengige til slutt.
Jeg har nevnt tidligere at jeg har fortalt min datter at jeg var jente da jeg var liten og ble mann da jeg ble voksen. Dette er også en del av sannheten, men som alle andre fortellinger er den en forenkling. Jeg tenker at det må være slik det ser ut for familien min og dem som har kjent meg lenge. Forutsatt at man går med på at jeg ikke begynte å bli voksen før jeg var 28 år.
Dette er min historie slik jeg har forstått at den burde vært fortalt for å gi meg behandling på GID-klinikken. Jeg har lest tilstrekkelig med transmenns selvbiografier og faglitteratur om transseksualisme til å forstå at det er dette man forventer seg. Dette er «den transseksuelle fortellingen» – fortellingen om en gutt i jentekropp. Ingenting av det som står her er direkte usant, men det er helt åpenbart bare en del av sannheten:
er skrevet av Bernt Eggen om Eddie Espelid, den første FTM som fikk testosteron i Norge. Den kom ut på Aschehoug i 1979. Som jeg skrev i går, ble jeg tipsa om den, endelig, og fant den på UB. I dag ble jeg ferdig med å lese den.
Jeg mener fortsatt at den er et viktig historisk dokument, men den svarte nok ikke helt til forventningene. Den er først og fremst en skildring av en vanskelig oppvekst på 1940- og -50-tallet. Det er først helt på slutten at hovedpersonen faktisk får utredning og behandling.
Baksideteksten:
Historien om Eddie Espelids liv er en sannferdig beretning om kjønnsskifte – det første skifte fra kvinne til mann i Norge. Hovedpersonen i denne dokumentarromanen er født i 1940 og fikk en vanskelig oppvekst, dels fordi det var problemer i hjemmet, dels fordi hun selv sterkt mislikte å være jente. Hun ble tvangssendt til en institusjon, men fikk ingen hjelp for sin interseksualitet før i 18-års alderen. Fra 1961 fikk hun hormoninjeksjoner, og det ble foretatt operative inngrep. Etter disse behandlingene er hun blitt til mannen Eddie, og han lever nå i ekteskap.
Mange rystende opplevelser og mye uforstand og intoleranse har møtt hovedpersonen underveis, og boka om Eddie er blitt et til dels skremmende sosialpolitisk dokument om forhold man ikke skulle tro eksisterte i Norge i vår tid. Bernt Eggen har ført Eddies beretning i pennen, og hans framstilling er lettlest og rik på miljøskildring.
Jeg hadde nok forventa at den medisinske delen; kampen for behandling og for å bli trodd av de som hadde (og har) makta ville være lagt mer vekt på, i og med at den skal handle om et «kjønnsskifte». I tillegg opplevde jeg nok sider ved romanen som litt lite respektfull (spesielt det å omtale Eddie som «hun» helt til nest siste kapittel), men det må nok settes på kontoen for tida den er skrevet i. Uansett gjør det meg veldig takknemlig over at jeg er i stand til å formulere min egen historie skriftlig. Boka framstiller ham i alle fall ikke som gal eller spesielt rar.
Jeg skulle gjerne visst litt om hvilke reaksjoner boka og Eddie møtte i etterkant, samt om utredninga og det medisinske på den tida. Jeg håper tross alt at noe har gått framover, selv om jeg har mine tvil.
Google er en fin ting, og selv om jeg ikke fant noen henvisning til Eddie Espelid, var ikke forfatteren vanskelig å finne. Så nå har jeg sendt ham en mail.
Tarald Stein 