Transfolk – selvlysende og usynlige

Transkvinner er generelt mer synlige, inntil det selvlysende. Og det er slett ikke alltid selvvalgt. Det har sine ulemper. Mange transfolk vil helst ikke være så synlige. Det gjør dem utsatt for latterliggjøring og i verste fall hatmotivert vold på åpen gate. Testosteron fører til større endringer i skjellett, stemme og hårvekst enn østrogen. Har man først gjennomgått en mannlig pubertet vil ikke østrogen reversere utviklingen. De fleste transkvinner ønsker å se og høres ut som en hvilken som helst kvinne.

Transmenn er derimot ganske usynlige. Det kan være befriende å slippe andres vurderende blikk. Før vi begynner på testosteron må vi gjerne kjempe for å bli sett som noe annet enn kvinner. Etter ei stund på testosteron er mange av oss fortsatt småvokste til menn å være, men med dyp stemme, skjeggvekst og høyere viker ser vi stort sett ut som andre menn. Bortsett fra nakne. Siden mange ikke har tenkt over at det finnes transmenn, kan det komme som en ekstra overraskelse på folk. Overraskelse og frykt for det ukjente kan føre til farlige situasjoner, noe vi heldigvis ser sjelden i Norge. Det er også vanskelig å argumentere for bedre rettigheter for mennesker som er «usynlige».

Et annet aspekt er at kirurgien for transkvinner er mer utviklet enn den er for transmenn. Det betyr at man kan lage en vagina kirurgisk og få et bra resultat, mens en gjennomsnittlig stor og velfungerende penis i dag ikke er mulig å konstruere kirurgisk.

Jeg tror ikke det er lettere å være det ene enn det andre, men at vi har ulike fordeler og ulemper.

Jeg har valgt full åpenhet og dermed synlighet. Delvis fordi jeg ikke kan annet. Jeg er et av disse fryktelige menneskene som liker oppmerksomhet og ikke klarer å holde kjeft 😉 Men også fordi jeg mener det er viktig at vi blir synlige, med all vår variasjon. Dessuten ser jeg på synlighet som en slags forsikring. Skulle jeg bli utsatt for noe, tror jeg at min synlighet vil øke sjansen for at noen vil gripe inn eller i alle fall for at utøverne stilles til ansvar.

Hvis det hadde vært synlige homofile transmenn i Norge da jeg vokste opp, ville det neppe tatt meg hele 28 år å finne ut at jeg var en sånn. Da ville jeg kanskje også fått hjelp og behandling på Rikshospitalet. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det er lite jeg kan gjøre med det. Men jeg har et sterkt ønske om at ingen skal behøve å gå gjennom det samme som meg. Det tror jeg at jeg kan bidra til med å være åpen og gjennom skrivinga mi.

(Innlegget ble påbegynt som svar til ElineJ)

Sjeldent stilte spørsmål – anbudsrunde

Jeg lurer på om jeg har fått for lite oppmerksomhet i det siste? I alle fall føler jeg en ustyrlig trang til å intervjue meg selv. Men siden det skorter litt på fantasien trenger jeg hjelp! Så; kjære leser; hvilket interessant spørsmål klarer du å vri ut av hjernen din i dag?

Kommentarfeltet er herved åpnet:

To anmeldelser til; VG og Morgenbladet

Ja, det illustrerer veldig godt bredden i oppmerksomheten jeg får (og fikk med Framandkar).

Cornelius Jakhelln skriver i Morgenbladet 11.06.2010:

«Tarald Stein skriver vakre dikt fra den transseksuelle erfaring. (…) Taral­d Stein makter å sette ord p­å kjønnsskiftet, sorgen, tap­et og håp­et som føl­ger med.»

Arne Hugo Stølan skriver i VG 03.05.2010:

«Stein skriver ydmykt, sårt og inderlig om det smertefulle ved å være født inn i en «feil» kropp. Her er mange gode og sterke dikt om hvordan den ytre verdens – og ikke minst psykiatriens – uforstand overfor dikterjegets livsverden er med og skaper en kronisk usikkerhet i forhold til egen kjønnsidentitet.»

Opplesning på Mono 23.april

Onsdag var altså dagen for min første betalte opplesning. Jeg var veldig spent. Det var også første gang jeg skulle lese for et utprega litterært publikum jeg ikke kjente.

Tidligere har jeg pleid å være blant de første som leser, fordi jeg er rask til å melde meg frivillig og for å få det unnagjort. Kanskje det vil forandre seg nå? Det var i alle fall en veldig god følelse å være den siste som leste. Jeg var åpenbart den av debutantene med mest erfaring med opplesning, selv om alle gjorde en god jobb. Det var utrolig gøy!

Det hendte en litt morsom ting da jeg skulle introduseres. Konferansieren presenterte meg som MtF (mann til kvinne). Etter det første diktets pang-start sa jeg at jeg har blitt oppfatta som kvinne i 28 år og synes det er mer enn nok. Hun unnskyldte seg etterpå og var ganske flau, men jeg sa som sant er at jeg tok det som et kompliment. At noen kan tro at jeg er født mann er rett og slett veldig smigrende.

Etterpå har jeg tenkt på at det også kan være et resultat av at mange bare har hørt om MtF og ikke oss som har det motsatte utgangspunktet. Men jeg velger fortsatt å ta det som et kompliment. Mange FTM forteller om episoder der de blir tatt for å være MTF. Det skjer sjelden fra en scene.

Et annet pluss ved kvelden var at jeg fikk møtt folk jeg ikke ser så ofte. Det var veldig hyggelig.

Jeg håper at jeg får mange oppdrag! Jeg elsker jo å ha publikum. Hjernen min er litt pussig på det punktet. Derimot blir jeg ofte ganske utilpass i gruppe-situasjoner med folk jeg ikke kjenner så godt. Det har nok noe med at et publikum mister sin individualitet og bare er en masse – et publikum og ikke en samling mennesker med ulike reaksjoner. I alle fall opplever jeg det sånn når jeg står på scena.