Mere, mere!

Ja! For et kick! I går var jeg på mitt aller første skolebesøk som forfatter. Og fy flate så gøy det var! Foran et bortimot fullt auditorium (nesten 100 elever) fikk jeg lese opp dikta mine, svare på spørsmål og fortelle om trans og skriving.

Det er langt mellom oppdraga mine og fram til nå har Den kulturelle skolesekken vært en lukka verden. Derimot har jeg hatt dikta mine på pensum på Universitetet i Bergen (2010), så jeg klager ikke. Det er bare det at jeg liker denne delen av forfatterlivet så utrolig godt, og får tilbakemeldinger på at jeg gjør det bra.

Jeg hadde helt glemt hvor gøy det er. Elever på videregående er kanskje mitt favorittpublikum, selv om jeg nok egner meg for ungdomsskoleelever også (selv om de sikkert fniser mer). De hørte etter hva jeg sa og stilte reflekterte og nysgjerrige spørsmål både om trans og om skriving. Voldsom applaus og skryt fra lærerne fikk jeg også.

Etterpå var nok alle ganske slitne, i alle fall jeg. Kanskje det ligner den følelsen treningsfolk påstår at de har etter ei treningsøkt? Jeg fikk sagt alt jeg hadde tenkt å si (+ litt til) og nesten alt jeg burde sagt. I andre sammenhenger (spesielt i media) kan det plage meg at jeg ikke får sagt alt jeg vil si, at jeg ikke helt får tid til å komme til poenget og at resonnementene ikke får utfolde seg skikkelig. To skoletimer var egentlig akkurat passe.

I tilfelle noen av de involverte stikker innom vil jeg benytte muligheten til å takke:

• Forfattersentrum for å ha anbefalt meg
• Lærerne for å være modige og engasjerte
• Elever på restaurantfag for den veldig gode brasilianske kjøttpølsa som gjorde meg stappmett før opptredenen
• Elevene som hørte på
• og spesielt de som stilte spørsmål

Jeg skulle gjerne gjort det der en gang i uka. Da hadde jeg sikkert ikke trengt antidepressiva. Så håper jeg at det i alle fall vil skje igjen at jeg får et oppdrag på en videregående skole, og at søknadsskjemaene for DKS blir såpass enkle at jeg skjønner meg på dem.

Hva kan jeg gjøre for DEG?

Det er for lengst blitt januar. Det nye året ligger helt ubeskrevet foran meg. Det vil si; ikke en eneste avtale om opplesning, foredrag eller skriveverksted foreløpig. Når jeg tenker meg om, er det slik det pleier å være.

Kanskje i motsetning til de fleste poeter liker jeg å møte lesere, litteraturinteresserte eller bare generelt nysgjerrige mennesker. Høsten er den årstida da det foregår flest litteraturarrangementer. Mine bøker har så langt kommet ut på våren, og høstarrangementene har sannsynligvis bidratt til lenger levetid for bøkene mine i en del menneskers bevissthet. Noe jeg syns er supert enten folk kjøper dem, låner dem eller bare tenker på dem.

I høst hadde jeg foredrag om transhelse, opplesningsoppvarming for Esben Esther og Elsas «Kjønnsbegeistring» for SAIH, opplesning på poesifestivalen i Ulvik og forfatterkveld på Universitetet i Bergen. Jeg liker å snakke om skrivinga og transspørsmål.

Media liker å fokusere på enkeltpersoner og det hender at jeg blir litt lei av det. På forfatterkvelder ligger fokuset derimot på tekstene og på de erfaringene som ligger bak. Sånne kvelder gir rom til å reflektere litt mer rundt det som er viktig for meg, og å formidle det til publikum. Så selv om jeg er ganske personlig og veldig åpen i alt jeg gjør, liker jeg at det fokuseres på det jeg gjør mer enn på hvem jeg er. Tilbakemeldingene er veldig gode. Det sies at jeg har bra sceneopptreden, med alvor og selvironisk humor. En del kjøper bei av bøkene mine i ettertid, en del har med bøker for signering, men boksalg er ikke målet.  Jeg liker rett og slett å stå på scena og fortelle og lese opp dikt jeg er stolt av, for folk som er glad i litteratur (eller mer tilfeldig stakk innom).

Transforedragene handler om å gjøre livet lettere for transfolk som kommer etter meg, for alle dem som ikke er så synlige eller åpne som meg og for alle andre som påvirkes av folks holdninger til kjønn (d.v.s. de fleste mennesker). Jeg tilpasser alltid foredragene etter hvem jeg snakker med og legger vekt på innspill fra tilhørerne.

Med et sånt utgangspunkt er det synd at ikke flere benytter seg av muligheten til å hyre meg inn. Derfor vil jeg prøve å skrive en serie tekster som henvender seg til ulike grupper som kan ha bruk for meg.

Oppdrag under Ordkalotten

Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival er i gang. I år er temaet «Grenser». Mye bedre enn å ha enkeltland som tema. «Grenser» har potensiale! Jeg kommer tilbake med en evaluering sånn ca på søndag når det hele er over.

I dag vil jeg bare gjøre oppmerksom på når og hvor det blir mulig å høre meg lese fra Framandkar (evt. barneboka om Pappa Pernille som jeg holder på med, hvis det dukker opp noen unger).

Torsdag 2. oktober, altså i morra, er jeg bypoet sammen med Margunn Hageberg. Det vil si at vi skal gå rundt i sentrum og lese dikt. Første bolk blir mellom 10.30 og 11.30. Da begynner vi på Nerstranda og kan komme til å stikke innom både NAV, Vinmonopolet og Ligningskontoret m.fl. På kvelden tar vi oss en kafé-runde, hvor mine stam-kaféer kan regne med å få besøk.

Lørdag 4. oktober er det bokpresentasjon på biblioteket kl.12.00.

Velkommen!

Opplesning på Mono 23.april

Onsdag var altså dagen for min første betalte opplesning. Jeg var veldig spent. Det var også første gang jeg skulle lese for et utprega litterært publikum jeg ikke kjente.

Tidligere har jeg pleid å være blant de første som leser, fordi jeg er rask til å melde meg frivillig og for å få det unnagjort. Kanskje det vil forandre seg nå? Det var i alle fall en veldig god følelse å være den siste som leste. Jeg var åpenbart den av debutantene med mest erfaring med opplesning, selv om alle gjorde en god jobb. Det var utrolig gøy!

Det hendte en litt morsom ting da jeg skulle introduseres. Konferansieren presenterte meg som MtF (mann til kvinne). Etter det første diktets pang-start sa jeg at jeg har blitt oppfatta som kvinne i 28 år og synes det er mer enn nok. Hun unnskyldte seg etterpå og var ganske flau, men jeg sa som sant er at jeg tok det som et kompliment. At noen kan tro at jeg er født mann er rett og slett veldig smigrende.

Etterpå har jeg tenkt på at det også kan være et resultat av at mange bare har hørt om MtF og ikke oss som har det motsatte utgangspunktet. Men jeg velger fortsatt å ta det som et kompliment. Mange FTM forteller om episoder der de blir tatt for å være MTF. Det skjer sjelden fra en scene.

Et annet pluss ved kvelden var at jeg fikk møtt folk jeg ikke ser så ofte. Det var veldig hyggelig.

Jeg håper at jeg får mange oppdrag! Jeg elsker jo å ha publikum. Hjernen min er litt pussig på det punktet. Derimot blir jeg ofte ganske utilpass i gruppe-situasjoner med folk jeg ikke kjenner så godt. Det har nok noe med at et publikum mister sin individualitet og bare er en masse – et publikum og ikke en samling mennesker med ulike reaksjoner. I alle fall opplever jeg det sånn når jeg står på scena.

Første oppdrag!

Jeg er jo ganske vant til å lese mine egne tekster, men dette er noe anna. Det blir første gang jeg får betalt. Typisk meg er det ikke pengene som gjør dette til en milepæl, men det de symboliserer. Det er deilig å få betalt reisa tur-retur Oslo, og honoraret er også en bra ting, selv om jeg tror at det forsvinner fort i overnattingskostnader. Jeg har nemlig tankt å bli værende i Oslo fra onsdag (når opplesninga skal være) til søndag, sia årsmøtet i LFTS er på lørdag. Jeg håper jeg får møtt kjentfolk og brukt tida på skriving.

Her er teksten fra Forfattersentrum (min utheving):

Onsdag 23. april kl. 19:00

Debutanter på Mono!
Konferansier: Ann Kavli
Forfattere
Leif Henriksen
Arild Stavrum
Tarald Stein
Hedda Robertsen
Jan-Erik Knudsen
Kurt Sweeney
Hilde Ringen Kommedal

Gratis inngang – Café Mono, Pløens gt. 4 (v/Youngstorget)