Posts Tagged ‘Norge’

Jeg ser på NRK-serien og undres. Ideen om urørt natur, statisk natur som er slik den alltid har vært er jo en illusjon, helt på linje med ideen om det typisk norske eller den monoetniske nordmannen.

Det som for oss virker evig, forandrer seg bare for langsomt til at vi kan oppfatte det i løpet av en mannsalder. Snaufjellet har ikke alltid vært snaut. Gjengroing handler oftest om at naturen tar tilbake det menneskene ikke lenger bruker. Det er noe konservativt og livsfjernt over deler av naturvernet som jeg har store problemer med.

Nå er det ikke sånn at jeg synes vi skal ture frem som om det ikke fantes noen morgendag og ødelegge det vi har. Det er slik at menneskets evne til ødeleggelse er mange ganger større i dag enn for bare 100 år siden. Og det er et poeng å la noe være så urørt som mulig (monstermaster og kraftlinjer tar seg dårlig ut på naturbilder).

Men hvis naturen bare blir en hobby, et nasjonalt smykke vi tar frem i festtaler og ellers ikke har noe med å gjøre, så mister vi forholdet til den. Jeg mener at naturen og mennesker må eksistere i et samspill. Menneskets historie som art er historien om å være en del av naturen og samtidig kjempe mot den. Naturen har tatt liv og gitt liv.

Å reise sørover i verden, både til Frankrike, Spania og Cuba, har hjulpet meg å se det anakronistiske ved norsk naturvernsideologi. Landene sør i Europa kan knapt smykke seg med urørt natur, til det har de vært for tett befolka over tid fordi naturen er mer fruktbar enn her. Tvert imot et naturen et vitnesbyrd om menneskenes historie og kultur. Det gjør et minst like sterkt inntrykk på meg å se sporene etter sivilisasjoner som har forma naturen for at menneskene skal ha det bedre, som å se tomme fjellvidder og gammel skog.

Aller mest lærte jeg nok på Cuba, landet som i 2006 ble kåra til det eneste landet med bærekraftig utvikling av WWF. Cuba er også et av landene med flest unike arter av planter og dyr, og hvor naturvern i global sammenheng derfor er viktigst. Det er også et fattig land, selv om ingen sulter ihjel og alle får gå på skole. Cubas miljøvennlighet er ikke et overskuddsfenomen eller nasjonal hobby, som i Norge, men en dyd av nødvendighet. Hva gjør et land når handelsforbindelsene bryter sammen og forsvinner, når det ikke lenger er mulig å importere all den oljen man trenger? Jo, man må satse kraftig på bl.a. fornybar energi (i dette tilfellet produksjon av biogass fra husdyrmøkk), lokal produksjon av varer (urbant jordbruk) og økologisk dyrking.

Nå studerte jeg hverken kubansk økonomi eller jordbruk mens jeg var der, men jeg så en god del av deres verna naturområder, og livet i og rundt. Bruken av de verna områdene var det første som overraska meg. Det foregikk utstrakt jordbruk mange steder, økologisk selvsagt. Faktisk fikk jeg ikke helt klart for meg hva som var forbudt i disse områdene. Jeg antar at flatehogst og tilsvarende større inngrep var forbudt, men de hyppige orkanene gjorde at dette forbudet ikke nødvendigvis fikk sette særlig preg på landskapet.

Turistindustrien som blomstra rundt parkene gjorde det klart at vern var i lokalbefolkningas interesse. Det dreide seg bl.a. om guida turer, som vi nordmenn burde bli flinkere til. Det virker som en god idé å pålegge utenlandske turister guiding til f.eks. Prekestolen. Denne delen av turistindustrien var statlig, drevet av forsvaret. Og hvorfor skal alle andre statlige oppgaver enn forsvaret måtte lønne seg i Norge? Dette ga dessuten opphav til en god del humor for oss besøkende. Selv om jeg personlig ikke liker så godt å bli guida, ser jeg poenget. Til sånne som meg kunne de heller solgt et hefte med oversikt over flora og fauna og et kart, og tjent minst like mye. Man kunne også laga flere ulike ruter og mer individuell tilpasning (og priset det deretter, jeg innser det).

For lokalbefolkninga var nok frakt av turister og salg av suvenirer viktigere, oftest en kjærkommen inntekt ved siden av å drive jordbruk. Suvenirene var oftest produsert lokalt av lokale råvarer som tre, horn og skjell. Den ganske nye ordninga med innkvartering av turister hos private var populær både blant kubanere og turister (selv om inntektsforskjellene det resulterer i begynner å skape politiske problemer).

Nå er kke dette en reiserapport fra Cuba, så jeg stopper der. For det jeg kanskje savner aller mest i serien «Min natur» er den naturen som er åpenbart påvirka av mennesker. Den er min favoritt, både på Cuba og i Norge. Den er mer tilgjengelig enn høyfjellet og er rikere enn man tror. Når skal vi begynne å verne hageområder og grøftekanter? Sannsynligvis er det ikke nødvendig, men det er på tide at vi begynner å tenke på hvordan vi best tar vare på det naturmangfoldet vi vasser rundt i hver dag. Hva med tilskudd til villeng-hager? Kommunalt vern av villniss? Priser for mest overgrodde hage? Mulighetene er mange.

Følelsen av dette samspillet mellom natur og mennesker fant jeg f.eks. i den botaniske hagen i Havanna (som minna meg om min morfars nedlagte drivhus før alle vinduene var borte), der drivhusene føltes helt magiske med sin nedslitthet og overgrodde preg:

_DSC6773.jpg

Reklamer

Etter terroren og rosetoget i fjor tenkte jeg at Norge ville bli et annet land. Et bedre land. Jeg trodde at det ikke lenger ville være mulig for noen å ytre de samme meningene som Anders Behring Breivik. Jeg var overbevist om at fremmedfiendtligheten var diskreditert for lang tid framover.

Slik gikk det ikke. Tvert imot griper rasismen om seg og er mer stueren enn noen gang. Nettdebattene er verre enn noen gang. Romfolk omtales som rotter og undermennesker. For et år siden ville jeg ikke trodd det var mulig. Jeg var naiv.

Ett år etter konkluderer jeg med at det norske folk er fortapt. Selv ikke bomber og politiske drap kan endre den stygge, brune norske folkesjela. Det finnes ikke håp for denne nasjonen.

Norge er som det alltid har vært – et land  med nisselua trukket ned foran øyne og ører. Det som har forandra seg, er at det ikke lenger er mulig å leve lykkelig uvitende om det brune grumset som forpester samfunnet. Den stygge sannheten er avslørt.

Alle klisjeene som brukes i dag får meg til å vri meg av ubehag. Når en god venn av meg proklamerer at terroristen tapte, skulle jeg ønske at det var sant. Jeg tror dessverre at det er stikk motsatt. Terroristen har vunnet den ideologiske kampen, selv om han tapte kampen om sin egen tilregnelighet i samfunnets øyne. Det ville vært veldig fint om ungdommene på Utøya ikke døde forgjeves. Dessverre går Norge videre som om det aldri hadde skjedd.

Jeg er invitert av Uglez, studentenes LHBT-forening i Bergen, til å holde et lite foredrag på deres arrangement på torsdag 20.november. Alle byens innbyggere som leser denne bloggen oppfordres herved til å møte opp i Egget på studentsenteret kl. 18.00. Hvis dere ikke vet hvor det er, har vi noe til felles. Se kart

Her er presentasjonen fra deres hjemmeside: (mer…)

Immanuel (som på grunn av den forstokka svenske navneloven ikke får lov til å hete Immanuel ennå) har fått framtida si innvilga: Han har fått diagnosen transseksualisme etter et halvt års utredning. Jeg er veldig glad på hans vegne! Det er godt å vite at vennen min har ei framtid. Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg har gjort; å gå to år til diagnostisering og få avslag. (mer…)

Det var utrolig deilig å være ti dager på EuroPride i Stockholm! Å tilbringe tid med transseksuelle som ikke er fulle av skam og skyld, mennesker som ikke forsøker å presse meg inn i en liten boks så jeg skal passe i deres verdensbilde – fantastisk! Jeg møtte mennesker med andre erfaringer enn meg som jeg likevel kunne føre en samtale med. Folk kom bort til meg og sa at de likte foredraget og/eller dikta mine.

Og så kommer man hjem. Heldigvis hadde jeg vett til å møte en kompis på kafe før jeg dro hjem og ga etter for internett-abstinensene. To kommentarer venta på godkjenning. (mer…)

I’ve given into the pressure and decided to watch the Eurovision Song Contest. Especially since all my friends see it and nothing fun is going to happen anyway.

I was struck by the genderbending aspects of the opening show: First a person I would presume was FTM in a suit and a person I presumed was some kind of biological man in a wedding dress. Then the dress goes off and reveals a woman in a suit. For most of the song, the singer («FTMish») is surrounded by dancing women in half black suits, half white dress. It gives the impression that they are half men, half women. And the coreography makes it seem that they change – one minute female, the next male. I loved it!

(mer…)

Hvorfor har ingen fortalt meg om den før? Jeg var overbevist om at jeg var først ute til å skildre transseksualisme litterært på norsk. Inntil i går, da noen nevnte at det kom en roman for lenge siden. Jeg trodde jeg hadde søkt høyt og lavt, men åpenbart ikke godt nok.

I 1979 kom dokumentarromanen Bastard! – En sannferdig roman om kjønnsskifte i Norge av Bernt Eggen. Den handler om Eddie Espelid (f. 1940), den første FTM i Norge i medisinsk forstand. Han begynte hormonbehandling i 1961.

Den er et helt utrolig historisk dokument som alle burde lese, bare av den grunn. En ting er miljøskildringen og innsynet i et Norge der folk hadde helt andre forutsetninger for sine liv enn det vi har i dag. En annen ting er begrepene som blir brukt, langt fra den politisk korrekte vegringa mot å sette et navn på hva vi er (annet enn menn og kvinner) som de holder på med i LFTS. Veldig interessant!

Jeg er kommet såvidt over halvveis (lånte den på UB i dag) og holder fortsatt på med den vanskelige oppveksten hans. Det er virkelig en helt ærlig skildring. Det store gapet mellom da og nå, samt en del mer tidløse forskjeller i forutsetninger, gjør at jeg ikke har kjent meg særlig igjen til nå. Likevel er det utrolig spennende. Boka er to år yngre enn meg, så tida burde ikke føles så fjern, men den gjør det. Det er en annen verden, der jenter ikke får gå i bukser og blir sendt på anstalt for den minste ting. Jeg kan ikke tro at ingen har tipsa meg om den før, men det er det altså ingen som har. Kanskje fordi veldig få har lest den? Det burde de i alle fall!

Det gjør ingenting at jeg ikke var først. Det gir meg bare en god følelse av å ha en historie. Jeg var uansett først til å gjøre det selv og i diktform. Det må ha krevd et enormt mot å stå fram sånn for 30 år siden. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg hvordan det må ha vært. Hvis noen skulle ha opplysninger om Eddie Espelid eller kjenne ham (lever han fortsatt?), så ta gjerne kontakt!